Tenk om noen har en plan…
GJESTEKOMMENTAR: Stortingsvalget er ett år og fire måneder unna. Det ligger an til braknederlag for den sittende regjeringen. Men tenk om noen har sine tanker?
Ikke en plan for å snu velgerstemningen nå. Men en plan for valget i 2029?
Alle partier har strateger som tenker både kortsiktig og langsiktig. For Arbeiderpartiets del er stortingsvalget 8. september 2025 akkurat nå så kortsiktig at ingen egentlig tror at Jonas Gahr Støre fortsetter som statsminister etter det valget. Men som strateger flest bør også Ap’s spørre seg selv: Ka då, ittepå?
La oss tenke oss følgende situasjon: Valgnatta 2025 må partileder Jonas Gahr Støre innse at den regjeringen han har ledet har tapt makten. Og at det partiet han har ledet har fått et sviende nederlag. Det som i dag fortoner seg som en av de mest upopulaere regjeringer, har fått akkurat et slikt stempel av velgerne. Fram stiger Erna Solberg som den mest sannsynlige statsministerkandidaten.
Om hun blir regjeringssjef igjen etter 2025, hvordan vil det gå? Hun gjorde en god jobb som statsminister i åtte år fra 2013 til 2021. En eventuell valgseier i 2025 vil komme som følge av den nåvaerende regjeringens upopularitet. Ikke nødvendigvis som følge av at Høyre har en politikk som tiltrekker seg flere og flere velgere.
Komplisert skatt
Erna Solberg har sittet – og sitter fortsatt – stille i båten. En av hennes tidligere statsråder, Torbjørn Røe Isaksen, samfunnsredaktør i E24, beskrev i en kommentarartikkel hvor vanskelig det vil vaere for en ny Høyre-ledet regjering å kutte i skatter. Også i skatten på formue. I dagens Høyre er det dessuten uenighet om hvordan skattepolitikken skal utformes. Valgløfter om lavere skatt må føre til kutt i andre offentlige tjenester dersom de skal gjennomføres, påpeker den tidligere kunnskapsministeren. For egen del kan jeg legge til at skyhøye strømpriser, galopperende utlånsrenter og stigende matvarepriser selvsagt rammer en sittende regjering. Og det hadde ikke vaert noe annerledes om noen andre hadde sittet ved makten årene etter stortingsvalget i 2021.
Med andre ord: Høyre må utforme sin egen politikk, og kommunisere den ut til velgerne. Å stole på at misnøye med Ap og Sp alene skal gi suksess hos velgerne, holder ikke helt til mål.
Bare ett kort
Og hva skjer med et parti som så tydelig og unisont velger å spille bare ett kort i valgkampen, nemlig statsministerkortet? Det er et sterkt kort, og det ville vaert dumt av partiet å ikke spille det. Men hvordan gikk det med KrF etter at partiet satset alt på Kjell Magne Bondevik som folkelig favoritt til statsministerposisjonen? Og hvordan gikk det med Høyre etter at Kåre Willochs dominans tapte seg? Noen som husker forventningene om gjenreising som møtte Rolf Presthus? Kan noen ha glemt håpet blant Høyres støttespillere i sin tid om Syseeffekten? Om Kaci-effekten? Det ble i stedet en langvarig ørkenvandring, og ingen suksess for noen av de tre.
Det behøver slett ikke gå slik for Erna Solberg. Hun har bygget seg en solid posisjon. Det betyr også skyhøye forventninger både blant velgere og ikke minst i partiet selv. Så sterk er hennes plass at hun risikerer å skygge for andre i partiet. Og hvordan vil mediene og velgerne reagere dersom forventningene til en ny Erna-ledet regjering ikke slår til? Blir aksjehandler Sindre Finnes på nytt en ubehagelig stein i skoen? Vil mediene bli mer kritiske? Blir det stadig nye og mer avanserte temaer knyttet til undersøkende journalistikk for å avdekke kritikkverdige forhold? Kort sagt: Vil en positiv holdning i dag til en ny, Høyreledet regjering etter kort tid bli avløst av murring og misnøye?
Antiklimaks?
Det vet vi selvsagt ikke. Men det er her tanken på at noen i Ap har en plan, kommer inn. La oss si at disse «noen» tror og håper, ja til og med regner med at en ny Høyre-regjering ledet av Erna Solberg kan bli et antiklimaks både for Erna Solberg og for partiet Høyre.
Disse «noen» må i så fall ha en aldri så liten finger med i spillet i det som nå skjer i nominasjonsprosessen i eget parti. Det skjer en betydelig fornyelse på Ap’s stortingslister.
Det skjer selvsagt i Høyre også, for all del! Men i Ap skjer det med den klare forutsetningen at Støre ikke kommer til å lede hverken regjeringen eller partiet fra høsten 2025. Fram står Tonje Brenna, Kari Nessa Nordtun, Jan Christian Vestre, for å nevne noen som nå skaffer seg solid regjeringserfaring. Kanskje en Hadja Tadjik på Oslo-lista til og med?
Målet er 2029
Strategene må i så fall jobbe for å skaffe fram et sterkt og sultent opposisjonslag. Tanken vil da vaere å vinne velgere fram mot lokalvalget i 2027. Å gjenvinne flere ordførere vil bidra til å styrke partiorganisasjonen. Samtidig som den svekkes for politiske motstandere som må gi fra seg lokale posisjoner. Og etter lokalvalget må da disse strategene sette inn hovedstøtet ved stortingsvalget i 2029. Etter valget i 2025 blir strategenes mål da å jobbe fra opposisjonsplass mot en Erna Solberg som kan komme til å slite med å gjenskape suksessen hun hadde fra 2013 til 2021.
Lykkes de med det, kan Høyres ønske om retur for Erna Solberg ende dårlig. Kanskje til og med så dårlig at generasjonen under Erna teller på knappene om de vil ofre seg mer. Uteblir en ny Høyresuksess fra 2024 til 2029, kan tomrommet etter Erna Solberg bli veldig vanskelig å fylle.
Politikk er kompliserte greier. Men spennende.
Vil en positiv holdning til en ny Høyre-regjering etter kort tid bli avløst av murring og misnøye?