Stephen Hawking - Et sinn uten grenser
Verken sykdommen eller universet kunne kue ham
Verden har mistet en kjempe. Professor Stephen Hawking, galaksens mest kjente vitenskapsmann og mest usannsynlige kulturikon, døde onsdag 14. mars i hjemmet sitt i Cambridge. De påfølgende dagene snakket vi med dem som kjente ham, og da trådte et bestemt tema klart fram. Hawking var sta. Selvsagt var han morsom og gløgg, det var tydelig for verden. Men for oss som betraktet ham fra lengre hold, kan det hende mannens utstråling skjulte genialitetens avgjørende bestanddel, en voldsom tæl.
Hawking var fast bestemt på at tilstanden aldri skulle få lov til å hemme ham. Av og til fulgte han den regelen rent bokstavelig. På sekstiårsdagen brakk Hawking beinet da han kjørte for fort utfor en fortauskant. Men like fullt reiste han over hele verden, og prøvde til og med vektløshet.
Det var denne samme besluttsomheten som fikk ham til å nedlegge mange år – ofte til kollegenes fortvilelse – i å skrive og forbedre bøkene sine for å kunne dele universets eleganse med andre. Og til syvende og sist var det denne rå viljestyrken, ikke et enslig eureka-øyeblikk, som drev ham gjennom matematikken han støttet arbeidet sitt til.
Pussig nok delte Hawking dette personlighetstrekket med forrige århundres mest berømte vitenskapsmann, Einstein, som beskrev seg selv slik: «Hvis jeg har en sterk side, er det at jeg er sta som et esel.» Så om vi skal lære noe av Hawking, mener vi at det ikke nødvendigvis behøver handle om svarte hulls egenskaper eller singulariteters opprinnelse, men at litt stahet av og til kan være nyttig.