Stephen Hawking - Et sinn uten grenser
Hawkings livshistorie
Tilbakeblikk på privatlivet og karrieren til en av våre største vitenskapelige tenkere gjennom tidene.
Stephen Hawking var en av de mest oppfinnsomme og innflytelsesrike fysikerne i sin generasjon – men likevel vant han aldri Nobelprisen. Han skrev en populærvitenskapelig bok som ble en sensasjon i forlagsverdenen – men som kan sies å være tidenes minst leste bestselger. Han ble nådeløst lenket til en rullestol av en sykdom som gradvis lammet ham, men tankene streifet fritt om verdensrommets enorme dimensjoner. Dette er bare noen få av paradoksene i et liv som ubetinget må kalles enestående.
Hawking ble født i det Luftwaffe-raserte London i 1942, akkurat 300 år etter Galileos død, et forhold han hadde stor sans for. Faren ville at han skulle bli lege, men en lærer inspirerte ham til å studere fysikk ved universitetet i Oxford, der han etter eget utsagn var en ganske lat student. Deretter gikk han over til universitetet i Cambridge og rettet doktorgradsstudiene mot et felt som ennå ikke var kommet i vinden. Det var den generelle relativitetsteorien, hvor Albert Einstein beskrev tyngdekraften som en usynlig fordreining av firedimensjonal romtid.
LIVET SNUDD PÅ HODET
Julen 1962 ble et vendepunkt i Hawkings liv. I løpet av det siste studieåret ved Oxford hadde han merket at han begynte å bli uforklarlig klosset. Og da han kom hjem etter første termin ved Cambridge, overtalte moren ham til å gå til legen. Omfattende prøver under et to ukers sykehusopphold tidlig i 1963 førte til diagnosen motornevronsykdom, en gradvis nedbrytning av hjernecellene som er ansvarlige for bevegelser.
I begynnelsen mister pasientene kontrollen over de viljestyrte musklene, men etter hvert mister de også kontrollen over ikke-viljestyrt muskulatur som står for uunnværlige reflekser, noe som fører til døden. Sykdomsforløpet tar som regel mindre enn to år.
Bare 21 år gammel hadde Hawking med andre ord fått en dødsdom. Han må ha hatt depresjonsanfall, men imponerende nok lot han ikke fortvilelsen få overtaket. Noe av æren hadde nok Jane Wilde, som han forelsket seg i etter at de to traff hverandre på en studentfest. Paret giftet seg i 1965. Styrket av Janes utrettelige støtte besluttet Hawking å gjøre mest mulig ut av den korte levetiden han kunne regne med. Tidsbegrensningen på livet konsentrerte tankene til den tidligere så dovne studenten, og for første gang ble det god framdrift i arbeidet med doktorgraden. Enda mer mirakuløst var det at sykdomsforløpet begynte å miste farten mot slutten av det andre forskningsåret. Forbløffende nok lot det til at han hadde mer enn bare to år igjen.
BØLGER
Hawking gjorde sitt første viktige arbeid sammen med Roger Penrose ved Oxford- universitetet. Mellom 1965 og 1970 beviste de to en rekke sterke teoremer som viste at ifølge Einsteins gravitasjonsteori måtte universets oppstandelse for 13,82 milliarder år siden, det såkalte Big Bang, ha vært en singularitet, et begrep vi skal komme tilbake til senere i boka. Siden en singularitet er et punkt hvor alle fysiske størrelser øker til uendelig – en umulighet – signaliserer dette at en teori har brutt sammen. For å kunne forstå universets fødsel trenger man derfor en bedre teori enn Einsteins.
«Bare 21 år gammel hadde Hawking fått en dødsdom. Han må ha hatt depresjonsanfall, men imponerende nok lot han ikke fortvilelsen få overtaket»
Mange mener at det som kreves er en kvanteteoretisk forklaring av tyngekraften, noe fysikerne foreløpig har slitt forgjeves med å komme fram til.
Hawking gjorde sin neste bragd i 1974, da han forbløffet verden med å vise at svarte hull ikke er fullstendig svarte. Selv om han ikke hadde noen kvanteteoretisk forklaring av tyngdekraften, klarte han å bruke kvanteteori – beskrivelsen av den submikroskopiske virkeligheten hvor vi finner atomene og elementærpartiklene de bestå rav– på hendelse s horisont ensom om giret svarthull og markerer hvor det blir umulig for innfallende lys og materie å slippe ut igjen. Han viste at k vante prosesser får hendelse s horisonten til å lyse av avgitte subatomiske partikler. Dette fikk betegnelsen «hawkingstråling», noe vi kommer tilbake til under omtalen av svarte hull senere i boka.
Hawkings tredje store bidrag til fysikken kom tidlig på åttitallet og gjaldt det vi kaller universets Hartle-hawking-tilstand, noe vi skal se nærmere på i kapitlet om det grenseløse univers. I samarbeid med den amerikanske fysikeren James Hartle, som i dag er ved University of California i Santa Barbara, prøvde han å skrive en k vante bølgefunksjon( en matematisk ligning) som beskrev hele universet. Hawking og Hartle innså at Einsteins teori om tyngdekraften kunne omformuleres slik at man i stedet for tre romdimensjoner og en tidsdimensjon hadde tre romdimensjoner og en fjerde dimensjon som var imaginær tid, et matematisk begrep som har den viktige egenskapen at det oppfører seg akkurat som rom. Dette betyr at universets bølgefunksjon, som i dag eksisterer i tid og rom, kan ha begynt bare i rom. Det ville elegant ha eliminert det brysomme spørsmålet om hva som skjedde før Big Bang, som i så fall ville blitt like meningsløst som å spørre hva som befinner seg nord for Nordpolen.
BOKA SOM ENDRET ALT
Hawkings arbeid med Hartle falt sammen med en enestående hendelse i livet hans, en hendelse som ikke direkte gjaldt forskningen. I 1982 hadde han begynt å skrive en populærvitenskapelig bok som utkom i 1988 med tittelen A Brief History of Time. Den ble et uvanlig fenomen i forlagsverdenen, for i mai 1995 hadde den stått på bestselgerlisten i The Sunday Times i 238 uker, en varighet som sikret den en plass i Guinness Rekordbok i 1988.
I likhet med prinsesse Diana ble Hawking skutt opp i verdenskjendisenes stjerneklasse, som tidligere hadde vært Chaplins og Einsteins
enemerker. Han ble klodens mest kjente og mest gjenkjennelige vitenskapsmann. Folks fantasi ble utvilsomt sterkt pirret av den tilsynelatende kontrasten mellom mannen som satt lam i en rullestol og mannen som kjempet med universets største mysterier – som svarte hulls egenskaper, mulighetene for tidsreiser og universets opprinnelse. Fra 1979 var Hawking Lucasian Professor i matematikk ved universitetet i Cambridge, en stilling hvor forgjengerne hans var folk som Isaac Newton og Charles Babbage.
En annen side ved Hawking som gjorde sterkt inntrykk på folk, var den fantastiske tapperheten og besluttsomheten han viste i motgang. Han var den som hadde levd lengst med motornevronsykdom i Storbritannia, men han levde et så normalt liv som det gikk an å få til. Han fikk tre barn. Etter skilsmissen fra Wilde giftet han seg på nytt i 1995, denne gang med pleieren sin, Elaine Mason, som han senere skilte seg fra. I 2007 fløy han til og med i Vomit Comet, et ombygd rutefly som simulerer vektløshet. Det var uhyre rørende å se hvordan Hawking smilte da han for første gang på flere tiår ble frigjort fra rullestolen.
Hawking mistet stemmen etter at han måtte gjennomgå øyeblikkelig trakeotomi sommeren 1985. Men datastemmen hans, som for øvrig var installert av Masons tidligere ektemann, ble velkjent over hele kloden.
ET MINDRE ALMINNELIG LIV
Hawking nøt de mulighetene berømmelsen åpnet for ham. I 1993 var han med i Star Trek: The Next Generation som et hologram av seg selv. Han spilte poker med hologrammer av Sir Isaac Newton og Albert Einstein, og ble dermed den eneste som noensinne hadde spilt seg selv i den serien. Han var med i The Simpsons 29. oktober 1995, der Homer Simpson kom med denne replikken: «Det er så mye jeg ikke vet om astrofysikk. Skulle ønske jeg hadde lest boka til den rullestolfyren.» Mer nylig, i 2012, gjorde han sin første gjesteopptreden i The Big Bang Theory da han påpekte en feil i Sheldons avhandling. Og i 2014 deltok han i en Monty Python-sketsj sammen med Brian Cox.
Hawkings humoristiske sans var en viktig faktor for å beholde motet. I 2015 slo han seg sammen med David Walliams og lagde et humorinnslag hvor han spilte Matt Lucas’ rullestolavhengige skikkelse Andy. Han uttalte til og med Andys faste replikker «Ja, jeg vet det» og «Liker det ikke» med den umiskjennelige stemmen, før han ga en klar beskjed til Walliams, som spilte Andys pleier Lou: «Ha deg vekk!»
Hawkings positive livsinnstilling var et perfekt eksempel på menneskesinnets triumf over tilsynelatende uoverkommelige hindringer. «Den eneste uflaksen jeg har hatt er motornevronsykdom», sa Hawking i det vitenskapelige selskapet Royal Institution i 2017. Dette sa han mens sykdommen gikk sin ubønnhørlige gang. Nå hadde han stadig færre fungerende muskler til å styre markøren han brukte til å velge ord på talegeneratoren. For
MOTSTÅENDE SIDE: Hawkings doktoravhandling, som han fullførte i oktober 1965.
«Hawkings positive livsinnstilling var et perfekt eksempel på menneskesinnets triumf over tilsynelatende uoverkommelige hindringer»
noen år siden baserte han seg bare på rykninger i en enslig muskel i kinnet. Han var klar over at også den til slutt kom til å svikte, så han prøvde ut en anordning som kunne lese tankene via hjernebølgene de skapte.
Hawking la for dagen en ufattelig energi, noe som ofte slet ut kollegene. En gang jeg som ung doktorand svømte i et utendørsbasseng ved California Institute of Technology, kikket jeg opp og fikk til min forbløffelse se Hawking i rullestolen. Den lille sønnen hans og en kamerat plasket rundt i den grunne enden. Selv den gangen – og dette var i 1983 – hadde jeg trodd at Hawking var for syk til å reise. Men der tok jeg grundig feil. Hawking fulgte et stramt tidsskjema med både arbeid og reising til han var langt oppe i syttiårene.
Hawking, som utvilsomt vil bli husket som en av de store globale skikkelsene på nittenhundretallet, ble ofte behandlet med stor ærbødighet, naturlig nok. «Jeg var så heldig å spise middag med Stephen Hawking tre ganger», sier fysiker og vitenskapelig forfatter Graham Farmelo, «men jeg snakket aldri med ham, jeg var for full av ærefrykt til å gjøre det. Men en gang var jeg i direkte kontakt med ham. Det var under et møte ved Rutherford-laboratoriet på syttitallet, der jeg kom borti en knapp på Hawkings rullestol som øyeblikkelig vippet ham ut av den!»
Det siste året Hawking levde, arbeidet han med inflasjon i et grenseløst univers sammen med Thomas Hertog ved Leuven-universitetet i Belgia. Inflasjon er den umåtelig hurtige ekspansjonen som rådet i noen brøkdels sekunder rett etter Big Bang, en situasjon som ifølge rådende modeller er nødt til å gi et enormt tilfang av parallelle universer, et såkalt multivers. Hawking og Hertog klarte å vise at multiverset kunne være atskillig mindre enn folk trodde, og at teorien burde kunne etterprøves vitenskapelig, noe mange hadde fryktet var umulig. Dette kommer vi tilbake til i kapitlet om Hawkings siste forutsigelser.
Men fysikk var ikke det eneste Hawking hadde å tenke på den siste tiden. Forholdene i det britiske helsevesenet opptok ham sterkt.
«Helsevesenet har mistet en enestående venn og støttespiller», sa doktor Louise Irvine, en lege som har kjempet aktivt mot nedskjæringer på helsesektoren, da hun hørte om Hawkings død.
Hawking, som ga helsevesenet æren for at han hadde kunnet leve så lenge med ALS, var en glødende motstander av privatisering.
« Det britiske helsevesenet må vernes mot kommersielle interesser som vil privatisere det», uttalte han i 2012. «Jeg ville dødd om det ikke hadde vært for det offentlige helsevesenets sykehusbehandling. Vi må bevare denne viktige offentlige tjenesten og sørge for at det ikke oppstår et to system med to nivåer.»
På et møte i Royal Society of Medicine 19. august 2017 snakket Hawking lidenskapelig om helsevesenet og kritiserte britiske myndigheters behandling av tjenesten, trusselen om privatisering og helseminister Jeremy Hunts misbruk av statistikk. Han gikk i debatt med Hunt, og mange leger skrev til The Guardian for å støtte det Hawking sa.
Det siste året reiste Hawking og fire andre tvil om lovligheten av myndighetenes planer om å innføre «ansvarlige pleieorganisasjoner» etter amerikansk mønster i Storbritannia. Hans medvirkning ga granskningen et stort løft i form av økt synlighet og troverdighet. For eksempel sto denne overskriften å lese i The Independent 18. januar 2018: «Stephen Hawking og framstående leger stevner helseministeren for retten».
EN SISTE JUBEL?
Med kampen for sosiale spørsmål, utvidelsen av fysikkens grenser og den rendyrkede livsgleden er det ingen tvil om at Hawking hadde en rikholdig tilværelse. Nobelprisen i fysikk var den eneste høythengende utmerkelsen han ikke fikk i løpet av sitt enestående liv. Det skyldes for en stor del at nobelkomiteen liker å se observasjonsmessige eller eksperimentelle tegn som støtter teorier. For selv om universet er fullt av svarte hull, og en supermassiv variant finnes i hjertet av enhver galakse, også vår egen, har ingen noensinne sett hawkingstråler.
På den annen side bygger folk analogier for svarte hull i laboratorier rundt om i verden, og danner ukrysselige grenser som tilsvarer hendelseshorisonten rundt et svart hull. Og så lenge den typen forskning pågår, er det bare et tidsspørsmål når hawkingstråling blir sett på Jorda. Bedre grunnlag for en posthum nobelpris kan vel knapt tenkes?