Haw­kings livs­his­to­rie

Til­bake­blikk på pri­vat­li­vet og kar­rie­ren til en av våre største vi­ten­ska­pe­li­ge ten­ke­re gjen­nom ti­de­ne.

Stephen Hawking - Et sinn uten grenser - - Innhold - AV MARCUS CHOWN

Step­hen Haw­king var en av de mest opp­finn­som­me og inn­fly­tel­ses­rike fy­si­ker­ne i sin ge­ne­ra­sjon – men li­ke­vel vant han ald­ri No­bel­pri­sen. Han skrev en po­pu­lær­vi­ten­ska­pe­lig bok som ble en sen­sa­sjon i for­lags­ver­de­nen – men som kan sies å være ti­de­nes minst les­te best­sel­ger. Han ble nåde­løst len­ket til en rulle­stol av en syk­dom som grad­vis lam­met ham, men tan­ke­ne strei­fet fritt om ver­dens­rom­mets enor­me di­men­sjo­ner. Det­te er bare noen få av pa­ra­dok­se­ne i et liv som ube­tin­get må kal­les ene­stå­en­de.

Haw­king ble født i det Luftwaf­fe-ra­ser­te Lon­don i 1942, ak­ku­rat 300 år etter Ga­li­le­os død, et for­hold han had­de stor sans for. Fa­ren vil­le at han skul­le bli lege, men en lærer in­spi­rer­te ham til å stu­de­re fy­sikk ved uni­ver­si­te­tet i Ox­ford, der han etter eget ut­sagn var en gans­ke lat stu­dent. De­ret­ter gikk han over til uni­ver­si­te­tet i Cam­brid­ge og ret­tet dok­tor­grads­stu­die­ne mot et felt som ennå ikke var kom­met i vin­den. Det var den ge­ne­rel­le re­la­ti­vi­tets­te­ori­en, hvor Al­bert Ein­stein be­skrev tyngde­kraf­ten som en usyn­lig for­drei­ning av fire­di­men­sjo­nal rom­tid.

LIVET SNUDD PÅ HODET

Ju­len 1962 ble et vende­punkt i Haw­kings liv. I lø­pet av det sis­te stu­die­året ved Ox­ford had­de han mer­ket at han be­gyn­te å bli ufor­klar­lig klos­set. Og da han kom hjem etter førs­te ter­min ved Cam­brid­ge, over­tal­te mo­ren ham til å gå til le­gen. Om­fat­ten­de prø­ver un­der et to ukers syke­hus­opp­hold tid­lig i 1963 før­te til dia­gno­sen mo­torne­v­ron­syk­dom, en grad­vis ned­bryt­ning av hjerne­cel­le­ne som er an­svar­li­ge for be­ve­gel­ser.

I begynnelsen mis­ter pa­si­en­te­ne kon­trol­len over de vilje­styr­te musk­le­ne, men etter hvert mis­ter de også kon­trol­len over ikke-vilje­styrt mus­ku­la­tur som står for uunn­vær­li­ge re­flek­ser, noe som fø­rer til dø­den. Syk­doms­for­lø­pet tar som re­gel mind­re enn to år.

Bare 21 år gam­mel had­de Haw­king med and­re ord fått en døds­dom. Han må ha hatt de­pre­sjons­an­fall, men im­po­ne­ren­de nok lot han ikke for­tvi­lel­sen få over­ta­ket. Noe av æren had­de nok Ja­ne Wil­de, som han for­els­ket seg i etter at de to traff hver­and­re på en stu­dent­fest. Pa­ret gif­tet seg i 1965. Styr­ket av Ja­nes utret­te­li­ge støt­te be­slut­tet Haw­king å gjø­re mest mu­lig ut av den kor­te leve­ti­den han kun­ne reg­ne med. Tids­be­grens­nin­gen på livet kon­sen­trer­te tan­ke­ne til den tid­li­ge­re så dov­ne stu­den­ten, og for førs­te gang ble det god fram­drift i ar­bei­det med dok­tor­gra­den. En­da mer mi­ra­ku­løst var det at syk­doms­for­lø­pet be­gyn­te å mis­te far­ten mot slutten av det and­re forsk­nings­året. For­bløf­fen­de nok lot det til at han had­de mer enn bare to år igjen.

BØLGER

Haw­king gjor­de sitt førs­te vik­ti­ge ar­beid sam­men med Ro­ger Pen­ro­se ved Ox­ford- uni­ver­si­te­tet. Mel­lom 1965 og 1970 be­vis­te de to en rek­ke ster­ke teo­re­mer som vis­te at iføl­ge Ein­steins gra­vi­ta­sjons­te­ori måt­te uni­ver­sets opp­stan­del­se for 13,82 mil­li­ar­der år si­den, det så­kal­te Big Bang, ha vært en sin­gu­la­ri­tet, et be­grep vi skal kom­me til­ba­ke til se­ne­re i bo­ka. Si­den en sin­gu­la­ri­tet er et punkt hvor alle fy­sis­ke stør­rel­ser øker til uen­de­lig – en umu­lig­het – sig­na­li­se­rer det­te at en teori har brutt sam­men. For å kun­ne for­stå uni­ver­sets fød­sel tren­ger man der­for en bed­re teori enn Ein­steins.

«Bare 21 år gam­mel had­de Haw­king fått en døds­dom. Han må ha hatt de­pre­sjons­an­fall, men im­po­ne­ren­de nok lot han ikke for­tvi­lel­sen få over­ta­ket»

Man­ge me­ner at det som kre­ves er en kvante­teo­re­tisk for­kla­ring av tynge­kraf­ten, noe fy­si­ker­ne fore­lø­pig har slitt for­gje­ves med å kom­me fram til.

Haw­king gjor­de sin nes­te bragd i 1974, da han for­bløf­fet ver­den med å vise at svar­te hull ikke er full­sten­dig svar­te. Selv om han ikke had­de noen kvante­teo­re­tisk for­kla­ring av tyngde­kraf­ten, klar­te han å bru­ke kvante­te­ori – be­skri­vel­sen av den sub­mik­ro­sko­pis­ke vir­ke­lig­he­ten hvor vi fin­ner ato­me­ne og ele­men­tær­par­tik­le­ne de be­stå rav– på hen­del­se s ho­ri­sont en­som om gi­ret svart­hull og mar­ke­rer hvor det blir umu­lig for inn­fal­len­de lys og ma­te­rie å slip­pe ut igjen. Han vis­te at k van­te pro­ses­ser får hen­del­se s ho­ri­son­ten til å ly­se av av­git­te subato­mis­ke par­tik­ler. Det­te fikk be­teg­nel­sen «haw­king­strå­ling», noe vi kom­mer til­ba­ke til un­der om­ta­len av svar­te hull se­ne­re i bo­ka.

Haw­kings tred­je sto­re bi­drag til fy­sik­ken kom tid­lig på åtti­tal­let og gjaldt det vi kal­ler uni­ver­sets Hart­le-haw­king-til­stand, noe vi skal se nær­me­re på i ka­pit­let om det grense­løse uni­vers. I sam­ar­beid med den ame­ri­kans­ke fy­si­ke­ren Ja­mes Hart­le, som i dag er ved Uni­ver­sity of Ca­li­for­nia i San­ta Bar­ba­ra, prøv­de han å skri­ve en k van­te bølge­funk­sjon( en ma­te­ma­tisk lig­ning) som be­skrev hele uni­ver­set. Haw­king og Hart­le inn­så at Ein­steins teori om tyngde­kraf­ten kun­ne om­for­mu­le­res slik at man i ste­det for tre rom­di­men­sjo­ner og en tids­di­men­sjon had­de tre rom­di­men­sjo­ner og en fjer­de di­men­sjon som var ima­gi­nær tid, et ma­te­ma­tisk be­grep som har den vik­ti­ge egen­ska­pen at det opp­fø­rer seg ak­ku­rat som rom. Det­te be­tyr at uni­ver­sets bølge­funk­sjon, som i dag ek­sis­te­rer i tid og rom, kan ha be­gynt bare i rom. Det vil­le ele­gant ha eli­mi­nert det bry­som­me spørs­må­let om hva som skjed­de før Big Bang, som i så fall vil­le blitt like me­nings­løst som å spør­re hva som be­fin­ner seg nord for Nord­po­len.

BO­KA SOM ENDRET ALT

Haw­kings ar­beid med Hart­le falt sam­men med en ene­stå­en­de hen­del­se i livet hans, en hen­del­se som ikke di­rek­te gjaldt forsk­nin­gen. I 1982 had­de han be­gynt å skri­ve en po­pu­lær­vi­ten­ska­pe­lig bok som ut­kom i 1988 med tit­te­len A Brief History of Ti­me. Den ble et uvan­lig fe­no­men i for­lags­ver­de­nen, for i mai 1995 had­de den stått på best­sel­ger­lis­ten i The Sun­day Ti­mes i 238 uker, en va­rig­het som sik­ret den en plass i Guin­ness Re­kord­bok i 1988.

I lik­het med prin­ses­se Dia­na ble Haw­king skutt opp i ver­dens­kjen­di­se­nes stjerne­klas­se, som tid­li­ge­re had­de vært Chap­lins og Ein­steins

ene­mer­ker. Han ble klo­dens mest kjen­te og mest gjen­kjen­ne­li­ge vi­ten­skaps­mann. Fol­ks fan­ta­si ble utvil­somt sterkt pir­ret av den til­syne­la­ten­de kon­tras­ten mel­lom man­nen som satt lam i en rulle­stol og man­nen som kjem­pet med uni­ver­sets største mys­te­ri­er – som svar­te hulls egen­ska­per, mu­lig­he­te­ne for tids­rei­ser og uni­ver­sets opp­rin­nel­se. Fra 1979 var Haw­king Lu­ca­si­an Pro­fes­sor i ma­te­ma­tikk ved uni­ver­si­te­tet i Cam­brid­ge, en stil­ling hvor for­gjen­ger­ne hans var folk som Isaac New­ton og Char­les Bab­ba­ge.

En an­nen side ved Haw­king som gjor­de sterkt inn­trykk på folk, var den fan­tas­tis­ke tap­per­he­ten og be­slutt­som­he­ten han vis­te i mot­gang. Han var den som had­de levd lengst med mo­torne­v­ron­syk­dom i Stor­bri­tan­nia, men han lev­de et så nor­malt liv som det gikk an å få til. Han fikk tre barn. Etter skils­mis­sen fra Wil­de gif­tet han seg på nytt i 1995, den­ne gang med plei­e­ren sin, Elai­ne Ma­son, som han se­ne­re skil­te seg fra. I 2007 fløy han til og med i Vo­mit Co­met, et om­bygd rute­fly som si­mu­le­rer vekt­løs­het. Det var uhy­re rø­ren­de å se hvor­dan Haw­king smil­te da han for førs­te gang på fle­re ti­år ble fri­gjort fra rulle­sto­len.

Haw­king mis­tet stemmen etter at han måt­te gjen­nom­gå øye­blik­ke­lig trake­oto­mi som­mer­en 1985. Men data­stem­men hans, som for øv­rig var in­stal­lert av Ma­sons tid­li­ge­re ekte­mann, ble vel­kjent over hele klo­den.

ET MIND­RE ALMINNELIG LIV

Haw­king nøt de mu­lig­he­te­ne be­røm­mel­sen åp­net for ham. I 1993 var han med i Star Trek: The Next Ge­ne­ra­tion som et ho­lo­gram av seg selv. Han spil­te po­ker med ho­lo­gram­mer av Sir Isaac New­ton og Al­bert Ein­stein, og ble der­med den enes­te som noen­sin­ne had­de spilt seg selv i den se­ri­en. Han var med i The Simp­sons 29. ok­to­ber 1995, der Ho­mer Simp­son kom med den­ne re­plik­ken: «Det er så mye jeg ikke vet om astro­fy­sikk. Skul­le øns­ke jeg had­de lest bo­ka til den rulle­stol­fy­ren.» Mer ny­lig, i 2012, gjor­de han sin førs­te gjeste­opp­tre­den i The Big Bang Theory da han på­pek­te en feil i Shel­dons av­hand­ling. Og i 2014 del­tok han i en Mon­ty Pyt­hon-sketsj sam­men med Brian Cox.

Haw­kings hu­mo­ris­tis­ke sans var en vik­tig fak­tor for å be­hol­de mo­tet. I 2015 slo han seg sam­men med Da­vid Wal­liams og lag­de et hu­mor­inn­slag hvor han spil­te Matt Lu­cas’ rulle­stol­av­hen­gi­ge skik­kel­se An­dy. Han ut­tal­te til og med An­dys fas­te re­plik­ker «Ja, jeg vet det» og «Li­ker det ikke» med den umis­kjen­ne­li­ge stemmen, før han ga en klar be­skjed til Wal­liams, som spil­te An­dys plei­er Lou: «Ha deg vekk!»

Haw­kings po­si­ti­ve livs­inn­stil­ling var et per­fekt ek­sem­pel på men­neske­sin­nets tri­umf over til­syne­la­ten­de uover­kom­me­li­ge hind­rin­ger. «Den enes­te uflak­sen jeg har hatt er mo­torne­v­ron­syk­dom», sa Haw­king i det vi­ten­ska­pe­li­ge sel­ska­pet Royal Insti­tu­tion i 2017. Det­te sa han mens syk­dom­men gikk sin ubønn­hør­li­ge gang. Nå had­de han sta­dig fær­re fun­ge­ren­de musk­ler til å sty­re mar­kø­ren han bruk­te til å vel­ge ord på ta­le­ge­ne­ra­to­ren. For

MOTSTÅENDE SIDE: Haw­kings dok­tor­av­hand­ling, som han full­før­te i ok­to­ber 1965.

«Haw­kings po­si­ti­ve livs­inn­stil­ling var et per­fekt ek­sem­pel på men­neske­sin­nets tri­umf over til­syne­la­ten­de uover­kom­me­li­ge hind­rin­ger»

noen år si­den ba­ser­te han seg bare på ryk­nin­ger i en ens­lig mus­kel i kin­net. Han var klar over at også den til slutt kom til å svik­te, så han prøv­de ut en an­ord­ning som kun­ne lese tan­ke­ne via hjerne­bøl­ge­ne de skap­te.

Haw­king la for da­gen en ufat­te­lig ener­gi, noe som ofte slet ut kol­le­ge­ne. En gang jeg som ung dok­to­rand svøm­te i et uten­dørs­bas­seng ved Ca­li­for­nia Insti­tute of Tech­no­lo­gy, kik­ket jeg opp og fikk til min for­bløf­fel­se se Haw­king i rulle­sto­len. Den lil­le søn­nen hans og en ka­me­rat plas­ket rundt i den grun­ne en­den. Selv den gan­gen – og det­te var i 1983 – had­de jeg trodd at Haw­king var for syk til å rei­se. Men der tok jeg grun­dig feil. Haw­king fulg­te et stramt tids­skje­ma med både ar­beid og rei­sing til han var langt oppe i sytti­åre­ne.

Haw­king, som utvil­somt vil bli hus­ket som en av de sto­re glo­ba­le skik­kel­se­ne på nit­ten­hundre­tal­let, ble ofte be­hand­let med stor ær­bø­dig­het, na­tur­lig nok. «Jeg var så hel­dig å spi­se mid­dag med Step­hen Haw­king tre gan­ger», sier fy­si­ker og vi­ten­ska­pe­lig for­fat­ter Gra­ham Far­me­lo, «men jeg snak­ket ald­ri med ham, jeg var for full av ære­frykt til å gjø­re det. Men en gang var jeg i di­rek­te kon­takt med ham. Det var un­der et møte ved Rut­her­ford-la­bo­ra­to­ri­et på sytti­tal­let, der jeg kom borti en knapp på Haw­kings rulle­stol som øye­blik­ke­lig vip­pet ham ut av den!»

Det sis­te året Haw­king lev­de, ar­bei­det han med in­fla­sjon i et grense­løst uni­vers sam­men med Tho­mas Her­tog ved Le­u­ven-uni­ver­si­te­tet i Bel­gia. In­fla­sjon er den umå­te­lig hur­ti­ge eks­pan­sjo­nen som rå­det i noen brøk­dels se­kun­der rett etter Big Bang, en si­tua­sjon som iføl­ge rå­den­de mo­del­ler er nødt til å gi et enormt til­fang av pa­ral­lel­le uni­ver­ser, et så­kalt multi­vers. Haw­king og Her­tog klar­te å vise at multi­ver­set kun­ne være at­skil­lig mind­re enn folk trod­de, og at teori­en bur­de kun­ne etter­prø­ves vi­ten­ska­pe­lig, noe man­ge had­de fryk­tet var umu­lig. Det­te kom­mer vi til­ba­ke til i ka­pit­let om Haw­kings sis­te for­ut­si­gel­ser.

Men fy­sikk var ikke det enes­te Haw­king had­de å ten­ke på den sis­te ti­den. For­hol­de­ne i det bri­tis­ke helse­ve­se­net opp­tok ham sterkt.

«Helse­ve­se­net har mis­tet en ene­stå­en­de venn og støtte­spil­ler», sa dok­tor Loui­se Ir­vi­ne, en lege som har kjem­pet ak­tivt mot ned­skjæ­rin­ger på helse­sek­to­ren, da hun hør­te om Haw­kings død.

Haw­king, som ga helse­ve­se­net æren for at han had­de kun­net leve så len­ge med ALS, var en glø­den­de mot­stan­der av pri­va­ti­se­ring.

« Det bri­tis­ke helse­ve­se­net må ver­nes mot kom­mer­si­el­le in­ter­es­ser som vil pri­va­ti­se­re det», ut­tal­te han i 2012. «Jeg vil­le dødd om det ikke had­de vært for det of­fent­li­ge helse­ve­se­nets syke­hus­be­hand­ling. Vi må be­va­re den­ne vik­ti­ge of­fent­li­ge tje­nes­ten og sør­ge for at det ikke opp­står et to sys­tem med to ni­vå­er.»

På et møte i Royal Socie­ty of Me­di­ci­ne 19. au­gust 2017 snak­ket Haw­king li­den­ska­pe­lig om helse­ve­se­net og kri­ti­ser­te bri­tis­ke myn­dig­he­ters be­hand­ling av tje­nes­ten, trus­se­len om pri­va­ti­se­ring og helse­mi­nis­ter Jere­my Hunts mis­bruk av sta­ti­stikk. Han gikk i de­batt med Hunt, og man­ge le­ger skrev til The Guar­di­an for å støt­te det Haw­king sa.

Det sis­te året reis­te Haw­king og fire and­re tvil om lov­lig­he­ten av myn­dig­he­te­nes pla­ner om å inn­føre «an­svar­li­ge plei­e­or­ga­ni­sa­sjo­ner» etter ame­ri­kansk møns­ter i Stor­bri­tan­nia. Hans med­virk­ning ga gransk­nin­gen et stort løft i form av økt syn­lig­het og tro­ver­dig­het. For ek­sem­pel sto den­ne over­skrif­ten å lese i The Inde­pen­dent 18. ja­nu­ar 2018: «Step­hen Haw­king og fram­stå­en­de le­ger stev­ner helse­mi­nis­te­ren for ret­ten».

EN SIS­TE JUBEL?

Med kam­pen for so­sia­le spørs­mål, ut­vi­del­sen av fy­sik­kens gren­ser og den ren­dyr­ke­de livs­gle­den er det in­gen tvil om at Haw­king had­de en rik­hol­dig til­væ­rel­se. No­bel­pri­sen i fy­sikk var den enes­te høyt­hen­gen­de ut­mer­kel­sen han ikke fikk i lø­pet av sitt ene­stå­en­de liv. Det skyl­des for en stor del at no­bel­ko­mi­te­en li­ker å se ob­ser­va­sjons­mes­si­ge el­ler eks­pe­ri­men­tel­le tegn som støt­ter teori­er. For selv om uni­ver­set er fullt av svar­te hull, og en su­per­mas­siv va­ri­ant fin­nes i hjer­tet av en­hver ga­lak­se, også vår egen, har in­gen noen­sin­ne sett haw­king­strå­ler.

På den an­nen side byg­ger folk ana­lo­gi­er for svar­te hull i la­bo­ra­to­ri­er rundt om i ver­den, og dan­ner ukrys­se­li­ge gren­ser som til­sva­rer hen­del­ses­ho­ri­son­ten rundt et svart hull. Og så len­ge den ty­pen forsk­ning på­går, er det bare et tids­spørs­mål når haw­king­strå­ling blir sett på Jor­da. Bed­re grunn­lag for en post­hum no­bel­pris kan vel knapt ten­kes?

T.V.: Haw­king ved Cam­brid­ge-uni­ver­si­te­tet i 1990, to år etter at A Brief­his­toryofTi­me had­de gjort ham be­rømt.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.