Det Hawking har lært oss

Enten det handlet om å finne ut av Kosmos’ hemmeligheter eller rive av seg morsomheter på puben, hadde Hawking stor innflytelse på sine studenter, samtidige, kolleger og fans.

Det var påfallende hvordan Stephen ikke lot noe som helst passere. Vi kunne diskutere enkeltord. Han hadde mye arbeid med å legge fram argumentene sine, men han ga aldri opp. Han sa selv at staheten var hans beste og dårligste side. Jeg tror ikke han kunne kommet seg gjennom livet om han ikke hadde vært så sta.

Jeg husker den kvelden vi fullførte The Grand Design. Vi hadde jobbet med den i fire år. Han viste ingen tegn til utålmodighet etter å bli ferdig. Vi utsatte deadline om og om igjen. Jeg tror vi egentlig skulle brukt halvannet år, men til slutt ga forlaget klar beskjed: «Nå kunngjør vi at den kommer, og da utgir vi den enten den er ferdig eller ikke.» Jeg husker jeg begynte å tro at jeg måtte betale tilbake forskuddet. Hvis jeg foreslo at vi skulle si oss fornøyd med et kapittel og gå videre, protesterte han alltid på samme måte: «Nei, det spiller ingen rolle når den blir ferdig, bare den blir bra.» Vi fullførte bokstavelig talt i siste øyeblikk, klokken åtte om kvelden på deadlinedatoen. Jeg husker vi til og med hadde en liten krangel om et eller annet i de siste timene. Men han styrte på et vis skuta videre slik at vi ble enige om det siste momentet i tolvte time. Jeg var så lettet. Fikk meg nesten ikke til å tro at vi hadde greid det. Da snudde han seg mot meg. «Bra vi hadde deadline», sa han, «ellers ville jeg aldri ha stoppet.»

Den andre viktige egenskapen hans var humoren. Han hadde et ordentlig bredt smil. Ansiktet var veldig uttrykksfullt. Han hadde uttrykk som sa ja og nei. Han hadde også et uttrykk av ubøyelig forakt hvis han ikke likte det en sa. Av og til utløste han noe feil på datamaskinen, og da kom en helt vilkårlig setning. Jeg tror det hadde noe med tømming av hurtigminner å gjøre. Jeg kunne stille ham et enkelt spørsmål, som hvor han syntes vi skulle dra for å spise middag, og da fikk jeg et svar av denne typen: «Supernovaens løvfrosk eksploderte i Aristoteles.»

En annen god historie var den gangen en av pleierne hans ba meg med på en tur i stakepram på elva. Jeg spurte Stephen om han hadde lyst til å bli med og trodde jo at det skulle ganske mye til, men han sa uten videre ja til det. Da vi kom til elva, fant vi en lang steintrapp ned til båtplassen. Vi måtte sette fra oss rullestolen og bære ham ned. Jeg begynte å bære Stephen, men pleierne likte ikke måten jeg holdt ham på – jeg hadde visst hodet hans på feil sted. Det ble til at de to pleierne, som neppe veide stort mer enn førti kilo hver, leverte håndveskene sine til meg og ga seg til å bære Stephen ned mot elva mens jeg, som ligger på 85 kilo, bare holdt veskene. Da vi kom ned, kløv jeg om bord og fikk stakepinnen av dem. De sa at båtene hadde lett for å kantre hvis en ikke var forsiktig, og jeg så for meg at han ville være ferdig hvis prammen kantret. Jeg risikerte å drepe Stephen Hawking. Men han tok det helt med ro, han satt bare der og smilte. Han var ikke skvetten av seg.

Vi skrev om fysikk fordi det var så vakkert. Jeg tenkte som så at alle ville frydet seg hvis de kunne forstått det vi snakket om. Jeg tror Stephen følte det likedan. Stephen syntes ikke at A Brief History of Time var særlig klar å forstå. Det var derfor vi skrev A Briefer History of Time sammen. Han beskrev den som tidenes mest kjøpte og minst leste bok.

Filmen The Theory of Everything var «grovt sett riktig», som Stephen uttrykte det, noe folk tok som et bifall. Men jeg kjenner Stephen. Når han sier det slik, mener han også at filmen ikke nødvendigvis var riktig i detaljene. Det var en perfekt stephenisme. En av de detaljene jeg mislikte var det øyeblikket han får ideen om hawkingstråler. Vi vet at han slet med det der i måneder og år, og at han til tider ble deprimert av det. Men i filmen får han ideen mens han betrakter peisbålet og ser en glo eksplodere. Da skifter bildet til folk som applauderer. Men det er ikke sånn det er. Det

Jeg var to år yngre enn Stephen og kom inn i forskergruppen ved Cambridge da han allerede arbeidet med doktorgraden. Jeg ble kjent med ham omtrent på den tiden han fikk vite at han hadde en motornevronsykdom. Da gikk han allerede langsomt med spaserstokk.

På den tiden var Stephens forventede levetid svært kort. Mange trodde ikke engang han ville rekke å fullføre arbeidet med doktorgraden. Senere sa Stephen at da han hadde tatt doktorgraden og giftet seg, gled tungsinnet av ham. Han innså at han hadde framtidsutsikter.

Han hadde åpenbart store matematiske evner, gode kunnskaper og sterk besluttsomhet. Jeg tror han vitenskapelig sett er en av nøkkelpersonene som har drevet vår forståelse av tyngdekraften framover det siste halve århundret. Særlig fordi han har hjulpet oss å forstå svarte hull bedre.

Avhandlingen han skrev i 1974, den om eksplosjoner i svarte hull, hadde stor betydning som det første kvantitative forsøket på å knytte Einsteins tyngdekraftteori opp mot kvanteteoriens mikroverden. Den avhandlingen har implikasjoner som debatteres den dag i dag.

Et annet gjennombrudd kom da boka han utga i 1988, A Brief History of Time, ble en stor bestselger – til hans egen og alle andres store forbauselse.

Dette skjøt ham opp til internasjonal stjernestatus, og folk ble interessert i ham som personlighet, en som streifet rundt i Kosmos selv om han var stengt inne i en stadig mer hjelpeløs kropp. Dette ga ham også ytterligere stimulans til å delta i arrangementer myntet på folk utenfor selve forskningsmiljøet.

Jeg tror alle kan lære av Stephen at det kan være stor tilfredsstillelse i å drive vitenskapelig arbeid, og at selv et menneske med hans problemer kan leve et rikt og variert liv. Faget han valgte å studere er fortsatt enormt utfordrende og fascinerende for en yngre generasjon som vil følge etter og bygge videre på arbeidet hans.

Gjennom hele sitt enestående liv var Stephen enestående normal. Med det mener jeg at han tross sine enormt frustrerende funksjonshemninger – særlig problemene det ga ham med å kommunisere – dyrket brede interesser som musikk og teater. Han reiste til eksotiske steder og engasjerte seg i forskjellige saker, særlig kjernefysisk nedrustning, palestinerne og det offentlige helsevesenet i Storbritannia.

Jeg tror Stephen fikk en god start i og med at han og jeg hadde Dennis Sciama som studieveileder. Dennis var svært inspirerende, han hadde et bredt grep om faget, både observasjonsmessig og teoretisk, og han ga oss gode råd.

Dennis’ råd til Stephen var at han burde reise til London og høre på forelesninger av Roger Penrose, som hadde utviklet nye matematiske teknikker for å beregne gravitasjonskollaps når det ikke fantes noen bestemt symmetri. Stephen gikk på forelesningene, og i sine første avhandlinger, hvorav noen ble skrevet i samarbeid med Penrose, brukte han de teknikkene. Han var heldig som fikk stimulans av en så stor skikkelse på fagfeltet som Roger Penrose. En annen gunstig faktor var at de første observasjonene til støtte for Big Bang-teorien kom i de årene. Det var en fin tid for dem som skulle ta fatt på fysikken.

Og det var heldig for Stephen at han begynte med et fag som var i ferd med å åpne seg og trengte akkurat den typen evner som han hadde.

Første gang jeg snakket med Stephen var i 2010 eller 2011, tror jeg. Han skulle holde et foredrag i Royal Albert Hall, og jeg ble bedt om å introdusere ham. Da jeg begynte å snakke med ham, hadde jeg ikke skjønt at han rykket med kinnmuskelen for å si nei og hevet øyenbrynene for å si ja. Hvis du ikke er klar over at han svarer, begynner du å fylle hullene ved å plapre videre selv. Etterpå fikk jeg et spørsmål fra pleieren hans: «Har du snakket med Stephen før? Var du klar over hva han sa?» Jeg måtte innrømme at jeg ikke hadde vært det. «Akkurat», sa hun. «Det kom mange ja og nei fra ham, men du snakket, så du fikk det antakelig ikke med deg.»

Foredraget han holdt den kvelden var fantastisk. Det var omtrent 6000 tilhørere i salen, men i de nitti minuttene han snakket om kosmologi og om livet sitt, kunne en hørt en knappenål falle. Han kunne simpelthen ha spilt et opptak av stemmen sin, men han holdt hardnakket på at han ikke ville være upersonlig. Han måtte aktivisere stemmegeneratoren for å sette i gang hvert avsnitt, så det ble en aktiv opptreden fra hans side, han satt ikke bare ubevegelig på scenen.

Andre gang jeg traff ham var da han tildelte meg den første Stephen Hawking-medaljen. Det var en stor ære for meg. Mange store navn fra vitenskapen var til stede. Det var virkelig storartet. Han hadde visstnok valgt meg fordi han hadde sett Tv-serien min om kvantefysikk.

Det var ganske underlig. Om en tenker etter, burde medaljen for formidling av realvitenskap gått til Stephen Hawking. Det skal tross alt ha blitt solgt flere eksemplarer av A Brief History of Time enn av Bibelen. Jeg sitter fortsatt i opptakskomiteen ved Surrey-universitetets fysikkfakultet, så jeg leser alle de personlige motivasjonsbeskrivelsene, og det er en stadig gjenganger at studentene velger fysikk fordi de har lest A Brief History of Time. Jeg lager kanskje en Tv-dokumentar og så videre, men jeg når ikke ut til så store antall som Stephen har gjort, jeg inspirerer ikke på langt nær så mange. Se bare på medvirkningen i The Simpsons! Der nådde han ut til samfunnslag som ingen andre i vår verden kunne formidlet noe til. Så det betydde mye for meg å få den utmerkelsen, og det betydde mye at Stephen overrakte den. En ganske spesiell opplevelse.

Jeg tror Stephen endret spillereglene når det gjaldt å formidle realvitenskap til et bredere publikum. Jeg husker da jeg var student på åttitallet, før A Brief History of Time kom ut. Det var folk som populariserte realvitenskap da også – John Gribbin, Frank Close, Paul Davies, John Barrow – men populærvitenskapelige bøker var en smal nisje. De var for folk som var interessert i realfag, folk som så etter dem. Da A Brief History of Time kom, ville alle ha et eksemplar på salongbordet, selv om de ikke leste den. Og siden har det skjedd en eksplosjon i formidlingen av realvitenskap, og i den respekten som ble vist vitenskapsformidling. Inntil da kunne man enten være forskeren som vant nobelpriser, eller man kunne være formidleren. Det var svært få – kanskje Richard Feynman og et par andre – som både var store tenkere og svært gode til å forklare. Hawking var vår generasjons store tenker og forklarer.

Stephen gjorde det mulig for folk å tenke som så at de gjerne ville drive vitenskapelig arbeid, men at de dessuten ville forklare det for andre, og at det var en god og respektabel funksjon å ha. Tidligere hadde tankegangen vært at hvis du var gløgg, fikk du holde på med gløgge greier, det vil si forskningen og eksperimentene. Formidlingen skulle overlates til dem som ikke kunne klare de gløgge greiene, som om det var en underlegen oppgave. Stephen fikk slutt på det synet. På formidlingssiden skapte han helt nye spilleregler, han ble den mest berømte vitenskapsmannen siden Albert Einstein.

Alle forlagsfolk kan bekrefte at A Brief Historyof Time skapte en helt ny situasjon. Hawking sørget for at bøker om rommets og tidens egenskaper ble kule.

«Jeg tror Stephen endret spillereglene når det gjaldt å formidle realvitenskap til et bredere publikum»

Jeg var professor Hawkings doktorgradsstudent fra 2000 til 2006. Berømmelsen hans virket ikke avskrekkende på meg, slikt er ikke så relevant i universitetsmiljøet. Mer avskrekkende virket det at han var veldig krevende å samarbeide med. Med det mener jeg at han bare ville befatte seg med de store spørsmålene, de vanskeligste problemene i teoretisk fysikk.

Han hadde en sjelden form for intuisjon som jeg tror bare en håndfull vitenskapsfolk hvert århundre er velsignet med: Han kunne se forbi matematikken og betrakte de store linjene. Jeg samarbeidet med ham om en type strengteori som kalles M-teorien, og om informasjonsparadokset ved svarte hull, som går ut på at svarte hull tilsynelatende lekket informasjon fra universet. Hver gang jeg viste ham nye resultater, visste han øyeblikkelig hva man burde legge vekt på.

Filosofien hans var å være sammen med kollegene og studentene så mye som mulig. Han småpratet ikke om det faglige, men han var alltid livlig å være sammen med. Han fleipet og snakket om filmer og om hvilke restauranter som burde prøves, og han tok oss med ut på middag når vi fylte år. Han var raus med tankene og tiden han spanderte på oss, og han var raus med livsgleden sin.

Det er alltid i startfasen at noe nytt virker mest tilfredsstillende – når du akkurat begynner å forstå ting, og noen er på pletten til å holde deg i hånden og vise deg veien. Han var den personen for meg, og de seks årene jeg tilbrakte med ham var antakelig de rikeste og mest givende jeg har hatt. Jeg møtte Stephen første gang i 1995 for å diskutere alternativer for doktorgraden min. Jeg var nervøs, men han hoppet rett inn i en samtale om fysikk, og etterpå sendte han meg av sted med en liste over avhandlinger jeg skulle lese om strengteori. Den gangen var han allerede kjendis. Da jeg studerte til hovedfag, bodde han i en leilighet under studentboligen min. Da kom venner på besøk til meg, bare for å få et glimt av ham.

På grunn av medisinske problemer kunne ikke Stephen gjennomarbeide problemer på papir, derfor var doktorgradsstudentene svært viktige for ham. De hjalp ham å gjøre beregningene og utvikle tankene han hadde. Gjennom samarbeidet med Stephen ble vi trukket rett inn på forskningens spydspiss.

I lunsjen gikk samtalen over på politikk, film og musikk. Han hadde brede interesser – han likte kunstnerisk og eksperimentell film, men jeg husker han snakket om hvor godt han likte Babe, filmen om grisen som snakket. Han hadde et herlig smil, og siden han var nødt til å kommunisere så konsist via talegeneratoren, ble han en mester med korte, slagferdige bemerkninger. En gang mens vi satt på en pub, skrudde han plutselig opp lyden på talegeneratoren og meldte at «Jeg kommer ut». Han siktet til at han skiftet syn på et moment i forbindelse med svarte hulls informasjonsparadoks, men det var tydelig at han hadde moro av å forvirre hele puben. Jeg kommer til å savne varmen og den humoristiske sansen hans – han var full av ideer, entusiasme og gnist.

Jeg fikk A Brief History of Time i presang da jeg var ung. Det jeg syntes var så interessant, var hvor klart Stephen greide å framstille alle de vanskelige og rare tankene – plutselig ga de mening. I oppveksten syntes jeg aldri at sånt som tidsutvidelse og de underlige tyngdekraftfenomenene i relativitetsteorien virket rart, for jeg hadde fått dem så greit forklart første gang jeg kom ut for dem. Det ble en stor starthjelp for meg.

Selvsagt var det ikke den eneste boka som fantes om de emnene, men den var kort, og den fremla enkle geometriske argumenter som ga mening hvis en fulgte dem, og det gjorde alt så mye enklere senere. Alt er enkelt når noen har forklart det ordentlig, og han forklarte det ordentlig. Det ble et viktig grunnlag å bygge videre på.

Ikke alle gode vitenskapsmenn er gode formidlere. Men vi har en sterk historikk som begynte slike steder som i Royal Institution, der folk sto fram og sa det de mente. Hawking hørte til den tradisjonen – han, Richard Feynmann, Carl Sagan og folk som dem ... Det finnes en lang rekke personer som tenkte så klart at de kunne formidle på en liketil måte. Jeg tror nøkkelen til fremragende vitenskap er den samme som nøkkelen til fremragende formidling – å ha klare tanker om det en gjør, og å prioritere sine ideer. Når de to tingene kombineres, får en et resultat som er svært kraftfullt.

Jeg liker i grunnen ikke betegnelsen vitenskapsformidling, det gir inntrykk av at en snakker et fremmed språk og må oversette det som foregår. Formidling er ikke noe ideelt ord, det handler om å dele. Dele sine tanker og sin entusiasme. Formidling får det til å høres ut som om man står på en høyde og vifter med semaforflagg for å prøve å overbringe noe forferdelig innviklet. Vitenskap handler om å dele. Vitenskapsfolk deler tanker hele tiden. Det ligger innebygd i disiplinen. Vanen med å dele tanker med folk flest har gått tapt de siste tiårene. Før var det ganske vanlig. På attenhundretallet delte vitenskapen sine erkjennelser hele tiden. I stor grad fordi det var slik en god vitenskapsmann tjente penger. Jeg ser ikke på meg selv som vitenskapsformidler. Jeg er ikke utsending fra en rar verden, jeg snakker bare om mitt eget perspektiv på verden, og om det jeg og andre har funnet ut om hvordan den fungerer gjennom å studere de holdepunktene vi har oppdaget.

Vitenskap er kanskje menneskehetens største fellesprosjekt. De kunnskapene vi i dag har om verden, kommer fra tusener av vitenskapsfolk som gjennom mange generasjoner har bygd videre på sine forgjengeres arbeid. Vi bygger på de kunnskapene igjen. Det er slik det fungerer. Problemet er at folk oppfinner en sperring som ikke er der. Stephen Hawking så ikke den sperringen, han gikk bare hen og meddelte det han visste.

Han spilte mange forskjellige roller i løpet av livet. Han var humanist, han trodde ikke på et liv etter døden, han var en sterk forsvarer av fellesskapet og det offentlige helsevesenet. Han bidro med mange gode tanker om hvordan vi kunne forholde oss til andre ting enn vitenskap. Det er noen som tenker seg at vitenskap er atskilt fra det øvrige samfunnet, og han viste veldig tydelig at det ikke er tilfellet.

Stephen var en så spesiell røst. Om en ba hvem som helst hvor som helst om å nevne en vitenskapsmann, tror jeg navnet hans ville forekomme oftere enn noe annet. Det han ble så stor av, var at han ikke bare gjorde én ting. Han drev fremragende forskning, han drev fremragende formidling, men han gjorde andre ting også, og hele tiden måtte han takle store personlige vanskeligheter. Perfekt var han på ingen måte, han var menneskelig og hadde sine feil i likhet med alle andre. Men han viste at det er mulig å være mange ting, og han åpnet dører slik at andre kunne følge etter.