OM HYTTGLEDEN
Spør du en nordmann om å fortelle om familien sin, får du ofte taushet til svar. Men spør du om hytta, har dere noe å snakke om resten av kvelden. De som hevder dette er Marianne E. Lien og britiske Simone Abram i artikkelen på side 56. De er begge sosialantropologer og professorer og sammen har de skrevet boken «Hytta – fire vegger rundt en drøm».
Selv kjenner jeg meg og min egen familie igjen når jeg blar meg gjennom sidene. Bestefars hytte som «tronet» alene på et lite nes ved et fiskevann i indre Troms. Bak hytta sto vedskjulet og utedoen. Kortstokken på det lille sofabordet, foran hyttesofaen som også var en sovesofa. Stor kjele til å varme vann på vedkomfyren og parafinlampen i taket som ga det lyset man forventet i en hytte som denne. Selv var jeg liten, og syntes vi hadde alt her – fordi det var ferie og alle var sammen hele tiden.
Etter hvert som det ene tiåret etter det andre passerte, økte hyttestandarden. Men essensen for hyttelivet er og var det samme: Et sted for opplevelser og samvaer, og ikke minst et sted for å dyrke minnene – og skape nye.
Akkurat som for de to familiene vi har besøkt. I Hemsedal har Petter og Hilde skapt en personlig perle – og i Sogn og Fjordane holder familien Nes til. – Vi håper at hytta blir et samlingspunkt også når ungene får egne familier, sier Randi og Idar – og er, hvis vi skal tro professorene, som de fleste andre hytteeiere her i landet.