Hyttedrømmen
– MARERITT ELLER FAMILIEIDYLL?
Marianne E. Lien er et hyttemenneske med tilgang til flere hytter, mens engelske Simone Abram knapt nok hadde vaert i en hytte før hun kom til Norge. Nå har sosialantropologene skrevet
Spør du en nordmann om å fortelle om familien sin, får du ofte taushet til svar. Men spør du om hytta, har dere noe å snakke om resten av kvelden.
bok sammen om nordmenns forhold til hyttene sine.
– Hvis jeg forteller at jeg er blitt invitert med på hyttetur av venner, svarer folk at «da er dere virkelig gode venner, da», forteller Simone.
Vi inviterer nemlig ikke med oss hvem som helst inn på familiehytta. Hytta er ikke bare en bygning, den er en del av familien. Her skal flere generasjoner spille yatzy og hugge ved sammen, barndomsminner skapes og familiebånd styrkes. Eller?
– Det hender det blir konflikter knyttet til hytta, men veldig ofte går det overraskende bra, mener sosialantropologene, som har besøkt hytter fra nord til sør i Norge for å forske på vårt forhold til dette ganske saernorske fenomenet.
Boken «Hytta – fire vegger rundt en drøm» er en del av forskningsprosjektet «Materialiseringer av slektskap; livssykluser på norske hytter» som de har jobbet med siden 2017. Prosjektet er finansiert av Norges Forskningsråd.
For Simone var dette som å trå inn i en helt ny verden – for Marianne har hytter vaert en del av livet og familien siden hun ble født.
– I England er det ingen som har hytter, unntatt en del rike mennesker som har et
landsted. Men ikke hytter i den forstand som mange i Norge har, forteller Simone.
Nesten halvparten av alle nordmenn har tilgang til minst én hytte. Og selv om de ikke brukes saerlig ofte, er de viktige for oss. Verdien som settes på en hytte har liten sammenheng med markedsverdien.
– Hvis du spør en nordmann om å fortelle om familien sin, er det ikke sikkert han sier så mye. Men hvis du begynner å spørre om hytta, vil du få hele historien, mener Simone.
Veldig mange nordmenn har et godt forhold til hytta si, og kan ikke tenke seg å selge den på det åpne markedet. Det er gjerne også derfor temaet blir så vanskelig å ta opp. For hvem skal overta hytta når foreldrene dør?
– Det å gi slipp på barndomshjemmet, klarer de fleste. Det er et rasjonelt valg. Så lenge ingen av barna har tenkt å overta huset for å bo i det, er det logisk at det må selges. Men det er jo ingen som har tenkt å bo fast i familiehytta, og det er for mange langt verre å gi slipp på den, mener Marianne.
I løpet av den tiden forskerne har reist rundt i landet og besøkt hytter og snakket med hytteeiere, har de kommet borti mange ulike eieformer og bruksavtaler for hytter. Mange strekker seg langt for å holde familien samlet og unngå konflikter med søsken og andre slektninger.
– Folk løser det på mange ulike måter. En kvinne vi snakket med eier en hytte sammen med fetteren sin. Dette er en sommerhytte på Sørlandet. De har gjort det sånn at de bruker hytta ett år hver. Det vil si at de skifter på en viss dato hver sommer, dette fungerer veldig bra for dem. Når hun har hytta, har hun ansvaret for den hundre prosent. Og når hun ikke har den kan hun med god samvittighet dra til Syden eller gjøre andre ting hun har lyst til.
Det finnes også eksempler på hytter med helt opp i 38 sameiere, og enda flere brukere. Dette fungerer oppsiktsvekkende bra, mener forskerne.
– Mitt inntrykk er at folk tilpasser seg, de tenker seg godt om før de foreslår endringer på hytta, sier Marianne.
Og det er ikke alltid like lett å komme inn som ny i familien og finne sin naturlige plass i hyttefellesskapet.
I boken skriver de om Kristine, som var med kjaeresten sin på familiehytta i Hemsedal, to år etter at de ble sammen.
«Alle hadde klare veldig klare oppgaver. Senior, som jeg kaller svigerfar, henta vann og ved. Det var en type oppgave som jeg også gjerne kunne tenke meg å gjøre, men jeg fikk beskjed om at det gjorde han!»
Kristine brukte litt tid på å finne ut hvordan hun kunne bidra, men en høst da «senior» skulle beise hyttetaket, skled han og falt. Det var dramatisk, den eldre mannen ble hentet med ambulanse og gikk aldri opp på det hyttetaket igjen. Dermed fikk Kristine jobben med å beise taket, og fant sin plass.
En annen ting hun husker som sårt fra de første «hytte-årene», var at alle unntatt henne hadde en egen brodert tøyserviett med sitt eget navn på. Hun fikk en som det sto «gjest» på.
«Det tok ganske mange år før jeg fikk min egen broderte serviett. Jeg tror det var først etter at vi ble gift.»
Dette er bare ett av flere eksempler forskerne har funnet på at det ikke er så lett å komme inn som «ny» i en familie, selv om det naturligvis ikke var intensjonen at Kristine skulle føle seg utenfor.
– Ofte er det de små tingene som gjør at nykommerne i en familie føler seg akseptert. Vi har et eksempel på et par med to kvinner. Bodil var veldig nervøs da hun skulle bli med på hytta til Janickes foreldre for første gang. Men Janickes mor tok imot henne med åpne armer. Hun hadde til og med sydd nye, like nattkjoler til dem begge, laget en ny serviettring og tannglass med Bodils navn på, og kjøpt en kopp med «Bodil» på som matchet de andre medlemmene i familien. Hun følte seg så velkommen, forteller Simone.
Det er likevel ingen tvil om at en felles familiehytte ikke bare skaper familielykke, men også bitre familiefeider.
– Det såreste er nok når noen i familien vil selge, mens andre ikke klarer å forstå hvordan man kan sette en pris i kroner og øre på noe som betyr så mye, mener Marianne.
Det blir heller ikke mindre komplisert når hyttefellesskapet etter hvert også inkluderer «dine, mine og våre barn», nye kjaerester, ekser og stadig fjernere slektskapsforhold. For en ting er å eie en hytte sammen med dine søsken, men hva
når medeierne blir tre- og firmenninger?
Forskerne nevner i boka også eksempler på at familiehytter er blitt solgt fordi søsken ikke har ønsket å bli uvenner. Det å bevare et godt søskenforhold blir ansett som viktigere enn å overta en hytte, hvis det ikke er aktuelt å eie hytta sammen.
Og apropos penger, så er de aller fleste hytter en veldig dårlig økonomisk investering. Hvis vi regner med alle arbeidstimer og utgifter til vedlikehold og oppgraderinger, er døgnprisen høy. Det å leie en hytte ville for de fleste lønt seg.
Men hyttefolk tenker som regel ikke sånn – for mange er det å selge hytta helt utenkelig. Det blir som å selge sin egen barndom.
– Uansett hvilken standard det er på hytta, er det klart for alle at hytta er noe annet enn hjemme. Vi kan for eksempel akseptere et helt annet interiør på en hytte enn det vi ville hatt hjemme, mener forskerne.
Det er likevel veldig forskjellig hva nordmenn legger i hytte-begrepet. Noen forbinder hytte med køyesenger, vannbaering og utedo, mens andre synes det er topp med en hytte som har finere standard enn boligen deres. Det er likevel ingen tvil om at de er på hytta. Og hytta er og skal vaere et annet sted enn der vi bor til daglig.
– Hver generasjon har sin kamp. På 1980-tallet gikk diskusjonen på om det skulle vaere tv eller ikke på hytta. Nå er det internett som er tema, forteller Marianne.
Og mange har nok allerede opplevd å måtte gi etter for «internett-kampen», hvis ikke nekter tenåringene å bli med på hytta.