Skjaergårdsdrøm på Sørlandet
Som en kritthvit konkylie står loshuset fra 1860 lengst sør på Sandøya. Når vinduer og dører åpnes, fylles hytta av vind og dufter fra havet.
Første gang Magdalene og Paul, besteforeldrene til tvillingbrødrene Mads og Geir Haaland-paulsen, tok seg ut til Sandøya utenfor Tvedestrand, hadde de allerede kjøpt feriestedet på Losodden. Usett! Det var i 1970, og hit ut ble de fraktet av en lokal skipper på sin første hyttetur. Kanskje med saltsmak på leppene, som vi også får denne dagen da vi krysser Hagefjorden i åpen båt.
– Når vi seiler, får vi som regel vind i seilene her. Siden det blåser mye, har vi topp forhold for vindsurfing, sier Mads og styrer sjøvant mot den forseggjorte steinbrygga, som han og broren har gjort siden barndommen.
En velbeslått tekstilgrossist som tidligere eide huset, sørget for brygga. Loshuset er bygget på en høy grunnmur omtrent på bryggekanten. Barna på Losodden laerer tidlig å svømme – godt sjøvett fra både land og båt er viktig med en slik plassering.
Datteren til Mads og Tine, Thia Stella, balanserer på kanten av brygga. Lettbent hopper hun over svabergene. Sommervinden tar tak i rabarbraen rett ved kjøkkenvinduet. Det er lite le, men nettopp det er en del av sjarmen. Her er man tett på elementene. Plasseringen var strategisk i den tiden da losen voktet over skipstrafikken herfra.
Det første loshuset ble bygget lenger ute på pynten for 160 år siden, før det ble flyttet dit det står nå. I over 90 år hadde flere skipsloser med sine familier tilhold her.
– Hytta er sliten og gammel, men med sjelen i behold. Den synes vi det er viktig å ta vare på. I mange slike hus er det gamle dessverre revet ut, forteller Tine.
Før hun ble sammen med Mads, var hun en av jollerampene som ferierte i området. Hun likte å kjøre forbi, tett opp til steinbrygga i stor fart.
– Loshuset har alltid vaert mitt favoritthus langs leia. Det har en egen karakter blant de mer klassiske sørlandshusene her nede. Den sommeren jeg møtte Mads, ble jeg nok litt overrasket da det viste seg at familien hans holdt til akkurat her. Gledelig overrasket, ler Tine.
I likhet med Mads og hans familie har hun vaert opptatt av å ta vare på saerpreget sammen med svigerinnen Merethe. Formelle eiere av loshuset i dag er Mads og Geir. Bruken av hytta deles inn i aleneuker og fellesuker. Når storfamilien samles med Geir og Merethes barn Karla og Tage, i tillegg til Mads og Tines barn Thia Stella og Brage, er det ofte nok å gjøre av arbeid på feriestedet. Da trår alle til.
– Endringer vi utfører på huset diskuteres i plenum. Alle skal bli hørt, slår Mads fast.
Heldigvis er alle enige om at husets alder skal respekteres.
– Vi har som motto å jobbe med huset fremfor å jobbe mot det. Selv om ingen av oss ville hatt det slik hjemme hos oss selv. Her, derimot, passer alt av møbler så fint inn. Vi er glade for at vi har tatt vare på husets identitet og de mange nydelige detaljene og møblene.
Flere av de originale vinduene er beholdt, forteller Tine.
Det er jo bare å tulle seg inn i et pledd om det skulle trekke litt. Det har nok de som har bebodd huset tidligere gjort vinterstid. En av losene brente visstnok noen av møblene og veggpanelet en vinter han ble dårlig. Å frakte ved ut hit var ikke så enkelt før.
– Den siste losen var nok her på overtid før han ble fraktet til sykehjemmet. Men det er lett å forstå at han nødig ville reise herfra, forteller Mads.
Huset på Losodden er ikke det enkleste å bli gammel i. Det er jo bygget for et aktivt arbeidsliv.
Panelet som unngikk å bli brent som ved, er nå malt i en romantisk rosa nyanse som ingen husker navnet på. Men alle synes den kler huset. – Grått her? Nei, det er uaktuelt! sier Tine. – Losodden er et eksempel på gammel byggeskikk som, til tross for vaerhard beliggenhet, står seg godt, lenge etter at det ble bygget. Derfor skal vi heller aldri sette inn et moderne kjøkken her, lover Mads og Tine.
Oppussingen har foregått over mange år helt siden syttitallet. Badet i andre etasje ble først installert i 2008.
– Vi har alltid prosjekter. Huset krever maling hvert tiende år. Og kravene til et hus endrer seg med tiden og med hvem som bor der. Hver generasjon setter sitt preg på stedet. Det er alltid noe å gjøre, men det er også hyggelig, sier Tine.
Ute på Losodden finner hun og familien roen. Her ute lar det seg vanskelig gjøre å vaere i dårlig humør saerlig lenge av gangen.
– På hytta får alle ha sin egen rytme. Noen står tidlig opp og tar morgenbad, andre sover lenge. Her har vi god tid til å lage mat. Til å sitte på trappen og se på solnedgang og måneoppgang. Tid har vi også til å besøke en av Sandøyas fem restauranter. Det er veldig sosialt her, og det tar lang tid å komme seg hjem fordi vi stadig møter på kjentfolk, forteller Tine.
Hun finner inspirasjon fra naturen rundt seg, som hun fanger inn i sitt eget smykkemerke T-raw Jewelry. Hvert år stiller hun på sommermarkedene på Sandøya, sammen med andre kunstnere som er samlet under fanen «Made on Sandøya». Her stiller hun ut smykker som er inspirert av former i naturen. Å vaere tett på elementene, som de gamle losene, synes hun er godt.
– Nattehimmelen her er så flott! Himmelen så langt ut mot havet er krystallklar. Vi ser mange stjerner. Karlsvogna henger rett over brygga, forteller Tine mens hun slapper av i solveggen. Hun myser mot den gamle tresnekka, en Nilsen-snekke fra Arendal, bygget i 1967.
– Det er så herlig med en tur med snekka rundt øya, eller til Lyngør, sier Tine mens datteren Thia Stella like bortenfor er i full gang med å utforske krabbedammen som flør over når floa stiger.