«Jeg liker å følge en tanke og se hvor mye jeg kan vri og vrenge på den»
Som krisemaksimist og kontrollfrik liker Pernille Sørensen best drømmer hun kan sutte lenge på, men en dag skal hun skrive en roman, det er komikeren helt sikker på. Nesten.
Altså, den romanen eksisterer faktisk som et dokument på pc-en. Jeg er ikke innom det ofte, men jeg er innom og det står ord i det, forsikrer Pernille Sørensen lattermildt og slenger seg ned ved kjøkkenbordet på aerverdige Bogstad Gård utenfor Oslo. Hun har valgt å møtes her fordi hun har en dragning mot gamle hus og fordi hun har besøkt Bogstad Gård flere ganger enn hun kan telle i løpet av sitt 41 år lange liv.
– Jeg har alltid elsket Bogstad Gård og vaert her veldig mye. Jeg liker slike gamle hus med masse historie i veggene. Det er så fascinerende å tenke på alle som har levd her før oss. De som bodde her på ordentlig. Vi kommer jo bare hit som tilskuere. Oppe i spisesalen her er det for eksempel et innendørs vindu med en gang bak der orkesteret satt. Det var datidens stereoanlegg. Ville de ha høy lyd, åpnet de vinduet, ville de ha det lavt, lukket de det. Jeg blir dritfascinert av sånt, forklarer Pernille som likevel tenker at hun ville ha valgt å tilhøre øvre middelklasse skulle hun selv ha holdt ut livet her på den tiden.
– Det er jo åpenbart at det må ha vaert noe mer stressende å vaere arbeider enn å vaere godseier på 1700-tallet. Jeg er en person som setter pris på egentid her og der, og det tror jeg ikke arbeiderklassen hadde mye av på den tiden. Da virker det mye mer behagelig å vaere en holden husfrue som spaserer rundt med parasoll og broderer og trekker om stoler på fritiden, blunker hun lurt.
– Gamle hus som dette er en blanding av noe veldig staselig og noe veldig trist. Fint servise som noen har investert masse i, men som ingen lenger bruker. Det er trist. Det lukter død overalt samtidig som det er spor av levd liv. Hvis jeg er ute og reiser har jeg alltid lyst til å dra til et eller annet gammelt. Tasse rundt blant gamle rustninger og artige kjøkkenredskaper og fantasere om hvordan det var å bruke dem. Jeg er nok en drømmer, sier Pernille bestemt.
– Jeg kan sitte å ha imaginaere samtaler oppe i hodet mitt. Hvis jeg skal ha et møte om noe viktig så har jeg alltid en intern prat med meg selv om hvordan dialogen kanskje kommer til å bli på forhånd, smiler hun. Men det stemmer jo selvsagt aldri med virkeligheten, så på hjemturen fantaserer jeg om hva jeg kunne ha sagt. Og sånn går nu dagan.
Da Pernille var liten skrev hun dagbok. Bindsterke verk om drømmer og skuffelser. Hun har spart på dem alle sammen.
– Der ser jeg tydelig at jeg drømte om å bli veterinaer, flirer hun.
– Men det var mest fordi jeg egentlig ville bli hestejente, selv om jeg knapt hadde sett en levende hest. Jeg abonnerte på Penny og full pakke, men så var søsteren min allergisk mot alt av dyr, og en hestejente uten hest, vel, det var jo liksom noe som manglet da kan du si, så da drømte jeg om å bli veterinaer i stedet.
Pernille sier sånne rare ting med den litt nasale stemmen sin og lun, men likevel overraskende og skarp humor. Du ler fordi hun overrasker deg og sier ting om det du kjenner på en måte du kjenner igjen, men aldri har hørt på akkurat den måten før. Som under enkvinneshowet hun nå turnerer Norge med det neste året: «Kultur». Der vitser hun om høy- og lavkultur med spissfindig snert og overraskende poenger som har tatt kritikerne med storm.
«Kultur er som barneoppdragelse og politikk: alle mener noe om det»
– Som standuper tilhører jeg vel den absolutte lavkultur, smiler Pernille.
– Men det er helt greit, det. Det går jo fint an å vise folk en lavkulturell sjanger mens du snakker om noe høykulturelt. En perfekt miks mener jeg. Kultur er jo noe veldig mange mener noe om. Folk mener stort sett at de selv vet hva slags musikk som er best, bare se på Spellemannsprisen, det er alltid noen som blir fornaermet. Folk mener også det er dem selv som er best til å anbefale de seriene som går på tv og Netflix. Folk har stor tiltro til egen smak. Det er som barneoppdragelse og politikk: alle mener noe om det. Derfor tenkte jeg det kunne vaere noe folk ville ha lyst til å le av, så da har jeg laget en forestilling om det. Det er jeg veldig fornøyd med. Den fikk liksom den fasongen jeg ønsket.
Men siden Pernille nevner politikk, kan det passe å skyte inn at det faktisk var politisk journalist hun drømte om å bli i studietiden i hvert fall.
– Ja, det stemmer, jeg studerte statsvitenskap og skulle bli journalist av den litt sånn hardtsparkende politiske typen. Jeg hadde store planer. Enten det, eller så ville jeg bli statsvitenskapelig forsker og forske på valgordninger og sånn, det synes jeg er gøy. Det er veldig ofte at tørre tema viser seg å vaere noen ordentlige diamanter hvis man først dykker ned i dem, mener Pernille som innrømmer at hun har et solid nerde-gen.
– Jeg liker å få ting i system, så alt som kan plasseres i grafer og kolonner, trives jeg veldig godt med. Jeg liker nok fasit. Å finne ut at puslespillet går opp, det synes jeg er veldig tilfredsstillende, men livets puslespill går jo dessverre aldri opp, ler hun, og da kan det kanskje vaere greit å ta sine forholdsregler. De har Pernille Sørensen i hvert fall mange av. Hun har for eksempel selvsagt kjørt full brannøvelse hjemme med de to barna og komiker-ektemannen Dagfinn Lyngbø (46).
– Jeg hører alltid på etater. Når brannetaten sier at man bør ha øvelse hjemme, da har Sørensen øvelse hjemme. Jeg er full av sånne bekymringer. Da jeg var liten var jeg et engstelig barn. Så kan man kanskje trøste seg med at det krever god fantasi for å bli såpass engstelig. Folk som ikke har så mye fantasi klarer kan
skje ikke å se for seg at alt skal begynne å brenne samtidig eller at verden skal kollapse, men det synes jeg jo må vaere en god ting. For mye fantasi på dette området kan vaere veldig slitsomt.
Selv om Pernille ikke er like engstelig nå som da hun var barn, er hun likevel fortsatt det hun kaller «hverdagsengstelig» på vegne av sine egne barn.
– Jeg engster meg for små ting. Tenk hvis de ikke rekker bussen eller går av feil når de skal begynne å ta bussen selv? Men fordelen med det er jo at man er veldig mentalt forberedt på krise, da. Og jeg gjør det på en måte så ofte at jeg ikke tenker over det, selv når jeg stadig lager mini-beredskapsplaner i hodet. Målet er selvsagt at barna ikke skal merke noe, men så er jeg likevel klar i bakgrunnen når som helst, ha-ha.
Men jeg har som mål å få et litt mer avslappet forhold til egen krisemaksimering, bedyrer Pernille som mener hun er en utålmodig person.
– Jeg er veldig effektiv når jeg først har bestemt meg for å gjøre noe og setter meg ned med det. Man får veldig fart av å produsere så mye vitser og tullepoenger til «Nytt på Nytt» og annen standup som jeg gjør. Men det er også et mål for meg at jeg skal klare å skru av den farten når sesongen er over. For det tar faktisk et par uker når sommeren begynner der hjernen fortsatt er en meter lenger fremme enn kroppen. Jeg har liksom alle fanene oppe. Derfor vil jeg bli flinkere til å legge ned de fanene fortere.
«Jeg har som mål å få et litt mer avslappet forhold til egen krisemaksimering»
Men Pernille liker å skrive, derfor drømmer hun også om å skrive roman en gang. Så langt har hun skrevet både barnebok, egne forestillinger, vitser og sketsjer.
– Jeg liker å følge en tanke og se hvor mye jeg kan vri og vrenge på den. Jeg surrer mye, tenker på mye inni hodet, og da er det deilig å rydde litt på loftet ved å skrive det ned. Hvis jeg får et tema, uansett hva slags tema det er – det kan godt vaere revidert nasjonalbudsjett, det har jeg jo vaert gjennom ganske mange ganger i «Nytt på Nytt» – så er det overraskende hvor mange gode poenger som ligger i paradigmet «budsjett», for eksempel. Det høres
knuskende tørt ut, men da blir jeg bare enda mer gira på å finne noe gøy rundt det. Så alle tema er av interesse, liksom.
Men til å ha så høy fart, liker Pernille egentlig best drømmer som går veldig sakte.
– Noe av det koseligste med å ha drømmer er jo å gå og surre og putle og tenke og planlegge litt rundt dem. Da er det ikke alltid så viktig at de blir noe av. Verdien ligger mer i å bare drømme dem. Å gå rundt sånn og kokkelure med drømmer gjør at hjernen har et lite prosjekt.
Mannen min er for eksempel gartner og har planer for hagen hele tiden. Sånn er ikke jeg, jeg har ikke noe gartner-gen. Men det er hans putleprosjekt. Han går rundt og koser seg med å tenke på hvordan hagen skal se ut til slutt. Jeg koser meg med å gå rundt og tenke på hvordan bygningene skal bli til slutt når alle uthusene er fikset. Jeg har alltid hatt en drøm om å bo på landet med lang huske i en stor hengebjørk på et tun, og det gjør jeg jo nå der ute i Sørkedalen. Det er vel den største drømmen som har gått i oppfyllelse for meg.
Men det tar tid å restaurere et helt tun, så da må man jo kose seg med prosjektet underveis og like å gå og putle i årevis før drømmen kommer videre. Og så, når alle tun-takene er skiftet og piper er staket, da skal jeg jaggu meg ha en durabelig feiring. Si i år 2030, da. Eller i 2070, når jeg er 93. Vi tar det som det kommer. Jeg har tenkt å bo der til jeg blir gammel og grå, så det passer meg utmerket.
Når det er sagt, så er vi jo helt avhengig av folk som drømmer mye større enn meg. Jeg har aldri drømt om å redde verden og sånn. Jeg har lagt meg på et litt lavere nivå, kan man si.
Men jeg skulle ønske jeg kunne vaere sånn som Mari Maurstad som er Zulu-fadder i Sør-Afrika og bygger opp landsbyer, vei og brønn. Det er jo sånt som er selve kremen av drømmer satt ut i livet. Jeg er mer sånn som gir penger månedlig til organisasjonen som er skikkelig god på å hjelpe i stor skala, og så drømmer jeg i litt mindre skala ved siden av. Smådrømming er jo også viktig for oss mennesker sånn i det daglige liv. Jeg har massevis av små drømmer jeg gleder meg til å se om bli noe av. Jeg putter dem i hengebjørka på tunet så lenge, liksom. Jeg har mange armer oppe i drømmetreet, men jeg liker best at de får sveve litt rundt der i fred og fordragelighet så jeg virkelig kan kose meg med dem før jeg setter dem ut i livet. Eller ikke.
«Jeg har aldri drømt om å redde verden og sånn. Jeg har lagt meg på et litt lavere nivå»