Bruce Springsteen og kvinnene
70-årsjubilanten Bruce Springsteen – «The Boss» – har brukt store deler av sitt livsverk på å skrive om kvinner, men hvem er nå egentlig «Mary», «Sandy», «Crazy Janey» og alle de andre?
The screen door slams Mary’s dress waves Like a vision she dances across the porch As the radio plays Roy Orbison singing for the lonely Hey that’s me and I want you only Don’t turn me home again I just can’t face myself alone again
På Bruce Springsteens store gjennombruddsplate «Born To Run» (1975) skrev han det som for mange er og blir hans mest romantiske sang, «Thunder Road». Førstepersonsfortellingen om den unge mannen som vil forlate oppvekststedet – «it’s a town full of losers» – hadde ikke vaert den samme om det ikke var for «Mary».
Men hvem er Mary, denne enigmatiske figuren fra en av Springsteens mest berømte låter? Mary er ingen virkelig person, og etter hvert som han arbeidet med sangen endret den tittel fra «Chrissie’s Song» og «Wings For Wheels» før den fikk sin endelige tittel hentet fra en gammel Robert Mitchum-film. Så Mary startet altså «livet» som Chrissie og endret navn til både Angelina og Christina. I den ende
lige versjonen ble hun til Mary, som da også er et navn Bruce Springsteen har brukt ved flere andre anledninger. Avslutningen er episk – «So Mary, climb in, it’s a town full of losers, I’m pulling out of here to win» – og spørsmålet om hvorvidt vi vil møte de to hovedpersonene igjen eller ikke, er maktpåliggende. Vi vil vite hvordan dette går.
Springsteen skrev faktisk en fortsettelse til «Thunder Road» i 1977 eller 78 som han kalte «The Promise», og som forble uutgitt i mange år. Her møter vi den samme navnløse fortellerpersonen, og han er blitt en like stor taper som dem han vendte ryggen i «Thunder Road». Mary nevnes ikke i det hele tatt. Kanskje hun ikke en gang ble med i bilen slik han oppfordret henne til?
Bruce Springsteen har alltid likt å synge om gutter og jenter, om kjaerlighet og lykkelige dager, men også om brutte forhold og brutte drømmer. I sin selvbiografi fra 2016 som også heter «Born To Run» forteller han om hvordan skillelinjen går ved platen av samme navn, om hvordan de to elskende fra «Thunder Road» ved albumets slutt har fått fremtidsoptimismen utfordret av livets harde realiteter, og om hvordan de overlates til skjebnen i et land der ambivalensen hersker og morgendagen er ukjent. I sangene på denne platen møter vi karakterer som han videreutvikler gjennom de neste fire tiårene.
Det kan for eksempel godt tenkes at det er Mary fra «Thunder Road» vi møter mer enn 20 år senere i «Straight Time» fra «The Ghost Of Tom Joad». Den handler om en forbryter som slipper ut av fengsel og
prøver å få livet på rett kjøl. Han gifter seg med «Mary» som smiler, men som også følger med på om han vil lykkes med sine forsetter, «watching me out of the corner of her eye». Hun er eldre og mer kynisk, med en langt større grad av livserfaring.
Vi har møtt «Mary» i seks andre sanger, og hun er slett ikke alltid den samme figuren. Hun dukker opp i «Mary Queen Of Arkansas», «The River», «Mary’s Place», «Mary, Mary», «Bring On The Night» og «Rockaway The Days», i til dels svaert forskjellige roller. Men Mary er da også et navn med en tydelig musikalitet – som ligger godt på tungen – som har ført Springsteen til å bruke det så ofte. Ikke bare det, han har også skrevet sanger der vi møter Mary Lou (to ganger), Mary Ann og Mary Beth, og vi har møtt Maria ved tre anledninger, samt jomfru Maria i «The Rising».
Etter hvert som han har blitt eldre, ser vi hvordan han blir mer opptatt av andre temaer, men i alle fall frem til og med hans åttende plate, «Tunnel Of Love»
fra 1987, er jenter og kjaerlighet et helt sentralt tema.
Veldig ofte i sangene til Bruce Springsteen er kvinnene (og mennene) navnløse, men vi er gjennom årenes løp blitt introdusert for Crazy Janey i «Spirit Of The Night», Sandy («4th Of July, Asbury Park (Sandy)»), Wendy («Born To Run»), Candy («Candy’s Room» og «Candy’s Boy»), Wanda («Open All Night»), Bobby Jean («Bobby Jean»), Kate («My Hometown») og mange andre. Springsteens fortellerpersoner benytter dessuten ofte kjaelenavn som «little girl», «baby», «mama», «darling» og tilsvarende, og kjaerligheten er overalt på plater som «The River» (1980) og «Nebraska» (1982).
Men veldig ofte er denne kjaerligheten del av historier som handler om rotløshet, kriminalitet og desperasjon. Bruce Springsteen har gjennom hele sin karriere vaert en kronikør av den amerikanske drømmens bakside, og kvinnene i sangene hans lider sammen med mennene. Bare spør «Mary» fra sangen «The River» om hvordan hun har det. Hun er helt tydelig ikke den samme personen som vi møtte i «Thunder Road», men en ung kvinne som får drømmene sine knust i slutten av tenårene og ser en nitrist, lutfattig og ikke minst beinhard fremtid i møte.
Innspillingen av «Tunnel Of Love» (1987) sammenfalt med det kortlivede ekteskapet til den ti år yngre modellen og skuespilleren Julianne Phillips. De to var gift i samme periode som han ble forelsket i bandkollegaen Patti Scialfa, som han nå har vaert gift med siden 1991. «Tunnel Of Love» var en plate utelukkende om menn og kvinner, og ikke minst var den full av fortellinger der kjaerligheten feiler. Den eneste navngitte kvinnen vi møter her er Jane eller Janey, i sangen «Spare Parts». Det er den klassiske fortellingen om to unge elskende (Janey og Bobby) som treffer hverandre, hun blir gravid, og han flykter hals over hode for å la henne oppdra barnet alene.
Platen ble skrevet i en periode da Springsteen selv må sies å ha blitt voksen og for første gang virkelig hadde et ansvar. Han har senere innrømmet at han håndterte både ekteskapet til Julianne og selve skilsmissen dårlig, og i selvbiografien snakker han om hvordan han fremdeles angrer på oppførselen sin.
Bruce Springsteen og Patti Scialfa ble foreldre til tre barn, i 1990, 1991 og 1994, og med Patti klarte Bruce å ta det ansvaret han ikke klarte å ta med Julianne.
Det endret nok også måten han skriver sangene sine på, og etter hvert som han er blitt eldre har også temaene blitt andre. Han er blitt stadig mer politisk, slik vi ser på plater som «The Ghost Of Tom Joad» (1996), «The Rising» (2002) og «Wrecking Ball» (2012), men han har ikke gitt helt slipp på jentene heller.
Springsteen er og blir opptatt av forhold mellom kvinner og menn, og om personene hans ikke navngis i samme grad som tidligere, er det liten tvil om at kraften han beskriver i sanger som «Girls In Their Summer Clothes» («Magic», 2007), «Queen Of The Supermarket» («Working On A Dream», 2009) og «Hello Sunshine» («Western Stars», 2019) kommer innenfra. Bruce Springsteen er neppe noen alfons, men han er til syvende og sist en enkel sjel fra New Jersey som synes det er litt stas med jenter og liker å skrive om dem.