Les novellen: «Djevelens intervall»
Les novellen av Lars Saabye Christensen
Tvillingene var noe for seg selv. Men de var i hvert fall ikke eneggete, tvert imot, det gikk rykter om at de bare var halvsøstre, noe som skapte et ufint hodebry hos dem som hellet til denne likevel pirrende tanken, nemlig at pikene hadde hver sin far, for det måtte bety at deres mor, den usedvanlig borgerlige og langt fra frisinnete fru Vibeke Kull, skulle hatt seg med to menn på samme dag, med full klaff begge ganger, noe som ble betraktet som hårreisende usannsynlig, både medisinsk og moralsk, i og med at hun på ingen måte, som allerede sagt, var kjent for sin løssluppenhet, verken i den ene eller andre betydning av ordet, Vibeke Kull var vel heller eksempelet på det naermeste man kunne komme gammel jomfru og samtidig mor til to døtre, som hun hadde oppdratt alene, i sitt eget bilde, det skulle hun i alle fall ha, og som altså var så forskjellige som bare innbitte tvillinger kan vaere.
De het Ingrid og Margrethe. Ingrid var lys mens Margrethe var mørk. Når den mørke ville, ville aldri den lyse. Margrethe var sjenert og bortskjemt. Ingrid var tverr og oversett. Den lyse var lubben og den mørke var mager. Men noe hadde da søstrene til felles, nemlig fødselsdag.
Og at de ikke kunne fordra hverandre.
Denne høsten det her er tale om fylte tvillingene
tolv og de hadde allerede gått ett år på Klaverakademiet ved Solli plass. Tiden var dermed inne for at de skulle spille på akademiets konsert, som ble avholdt den siste søndagen i oktober, klokken 14.00 presis. Det første mennesket hadde samme sommer landet på månen, optimismen rådet på de fleste felt, grensene var brutt og ingenting syntes lenger å vaere umulig, bortsett fra å laere disse tvillingene å spille firhendig.
Arrangementet, som fant sted i Klaverakademiets lokaler, en herskapelig, men nedslitt leilighet fra århundreskiftet, åpnet som vanlig med at frøken Salomonsen, den eldste av laererinnene, ønsket publikum, som stort sett var naermeste familie, og elever, som var oss, velkommen. Hun snakket om musikkens glede og disiplin, om hvordan pianospillet ga oss, elevene, en bedre holdning, både fysisk og moralsk, og hun avsluttet alltid med et lite sukk, som ble større og større for hvert år, om Klaverakademiets stusslige økonomi, var det for eksempel overhodet noen mening i at våre barn, det vil igjen si oss, skulle fryse når de spilte Kuhlaus sonatiner om vinteren eller få murpuss i håret når Sinding skulle øves inn i mai? Da grep fedrene straks til sine innerlommer, ja, det var som en duell de hadde ventet på, hvem fikk først fatt i sin dyrebare lommebok, og fedrene var ytterst takknemlige for å kunne bidra på denne måten, med en slik synlig og parat gest, de solte seg i denne glansen de kastet over seg selv og Klaverakademiet.
«Men noe hadde da søstrene til felles, nemlig fødselsdag. Og at de ikke kunne fordra hverandre»
Men denne gangen åpnet Vibeke Kull også sin lille, sorte håndveske med et tydelig, naermest provoserende knepp, og rullet frem den største seddel som hun smilende ga til den forbausete, nesten uvillige frøken Salomonsen, og slik brøt hun det årlige ritualet, hun tok den enestående glansen fra fedrene, og solen gikk ned i deres innerlommer.
Så kunne selve konserten begynne.
De aller yngste, rekruttene, som jeg også hadde vaert en gang, og det var heller ikke lenge siden jeg var rekrutt på Klaverakademiet, kom inn på rekke og rad og spilte med én finger hver. Stemningen steg betraktelig, men ble aldri helt god igjen. Fedrene sutret. Da det var min tur gjespet allerede flere av dem, blant annet min far, mens mødrene dultet dem i siden med raske og spisse albuer. Jeg skulle spille første satsen av Måneskinnssonaten, et dristig valg, vil noen kanskje si, men den er ikke spesielt komplisert å få til, bare et par sprang mot slutten satte fingrene på prøve. Det var andre og tredje sats som kunne ta pusten fra en stakkar og dit hadde jeg ennå ikke kommet og så langt ville jeg heller aldri nå. Men å spille første satsen godt, det vil si, med den innlevelse, fintfølelse og temperament som selve måneskinnet krever, i og med at dette lyset kun er et lån fra solen, se det er en annen sak. Her skilles den ordinaere nådeløst fra den sublime, her måles dybden, ikke overflatens areal. Og jeg var på alle måter ordinaer. Men publikum, det vil si foreldre, besteforeldre, kanskje noen oldeforeldre også, hvis de var i live, og ikke minst onkler og tanter som ikke hadde egne barn og som til og med elsket alt som var falskt, altså naermeste pårørende, var imidlertid høyst overbaerende når det gjaldt tolkning og anslag, de satte langt større pris på den tekniske gjennomføringen, eller nedslaget, som noen av fedrene også kalte det, med andre ord, det siste de ville var å bli utsatt for pinlige opphold underveis, rystende pauser og sammenbrudd på krakken. Jeg brukte tre minutter og fjorten sekunder på Måneskinnssonatens første sats og lurte alle med mitt overflatiske spill, unntatt Ungareren, min ulastelige pianolaerer, med de tynne fingrene og det store ansiktet, den melankolske flyktningen, som drømte om aulaer og store jazzorkestre.
Jeg fikk dundrende applaus.
Mor og far satt ved den store, kalde kakkelovnen og klappet om kapp.
Jeg reiste meg og bukket med lukkete øyne. Og etter meg var det tvillingenes tur.
De satte seg på krakken og begge ville straks ha bedre plass. De dultet og skjøv før de endelig falt til ro. Margrethe var kledd i en blå kjole, mens Ingrids kjole var gul. De skulle altså spille firhendig. Det var selvfølgelig morens, Vibeke Kulls idé, og ikke Ungarerens, at pikene på denne måten ville berike og, bokstavelig talt, gjøre hverandre mer harmoniske, deres motstridende talenter og ulike lynne skulle så å si gå opp i en høyere enhet, den firhendige sjel, forenet i Griegs danser.
Slik gikk det ikke.
Da Margrethe slo den første tonen, ville Ingrid straks overdøve henne med en annen akkord og da hun senket tempoet gjorde Margrethe alt for å øke takten. Og da Ingrid tråkket på den høyre pedalen for å gi den allerede ødelagte musikken mer klang og fylde, tro Margrethe alt hun kunne på demperen. Det så ut som om de satt der og syklet for livet.
Tilskuerne, og saerlig fedrene, klarte ikke å holde seg lenger. De begynte å le. Det var første gang publikum lo på Klaverakademiets årlige konsert, for dette var ingen spøk, og mødrene måtte også gi etter, de gjemte sin latter bak små lommetørkler og da Margrethe til slutt sparket Ingrid på
leggen og hun svarte med å lugge søsteren sin, var det ingen som ikke lenger ikke lo, vi lo så vi gråt, bortsett fra selvfølgelig moren, Vibeke Kull.
Hun reiste seg, ydmyket og rasende, den skumleste av alle menneskelige kjemier, for mellom raseriet og ydmykelsen ligger den korteste av alle lunter, og ropte:
– Dette er skandale! Dette er fullstendig skandale!
Det var blitt helt stille nå og tvillingene satt med bøyde hoder og hendene i fanget ved det sorte pianoet.
Vibeke Kull så seg rundt, men alle snudde seg beskjemmet en annen vei enn henne, som om vi plutselig hadde våknet fra en rus og situasjonens ytterste forlegenhet stod klart for oss, og hun pekte i stedet på frøken Salomonsen med en lang og truende finger.
– Jeg forlanger oppreisning! ropte hun fremdeles. Full oppreisning!
Konserten ble avbrutt, eller den kom aldri helt i gang igjen. Og egentlig var det vel noe som var forbi for godt den søndag ettermiddagen, i oktober 1969, og vi gikk hjem, tause, gjennom den klare, kalde luften, i det røde, sprakende løvet, snart skulle vi glemme de kromatiske skalaene og de klassiske stykkene, rom etter rom skulle stenges, helt til Ungareren satt alene i det innerste vaerelset og med stive, frosne fingre låste det siste, ustemte pianoet.
Men dette er dessverre å foregripe begivenhetenes gang. For innen den tid, det vil si umiddelbart etter den tragiske konserten, saksøkte Vibeke Kull hele Klaverakademiet og ville ha kontingenten tilbakebetalt, med renter og renters renter. Fedrene samlet i all stillhet inn et større beløp som ble satt inn på hennes konto, men det viste seg snart at dette ikke var nok, hun ville ha mer, hun ville ha sin oppreisning, oppreisning for seg og sine tvillinger, kort sagt, hun forlangte at den i hennes øyne udugelige ungarske spillelaereren, som hadde forringet pikenes musikalitet, i stedet for å utvikle og foredle den, skulle sparkes fra sin stilling med øyeblikkelig virkning.
– Men hvorfor heller ikke saksøke Edvard Grieg, sa Ungareren.
– Pass Dem! sa Vibeke Kull. Frøken Salomonsen lovte å tenke på dette. Men Vibeke Kull var ennå ikke fornøyd. Hun ville til og med at det skulle sendes et brev til samtlige familier hvor det ble understreket og på det sterkeste gjort klart at tvillingenes fiasko ene og alene var Klaverakademiets ansvar og ikke på noen måte skyldtes pikenes manglende evner eller trassige gemytt.
Da satte imidlertid frøken Salomonsen foten ned.
– Min kjaere fru Kull, sa hun.
– Ikke prøv Dem med vennligheter, frøken Salomonsen!
– Det har jeg heller ikke tenkt å prøve. Jeg vil bare si at skal vi sende et brev til foreldrene, så skal jeg skrive at Margrethe og Ingrid er de mest talentløse og umusikalske elevene som noensinne har satt sin fot innenfor disse dørene, og det sier ikke så lite, fru Kull! Det sier ikke så lite! Ungareren lo godt av dette.
– Jeg synes De heller burde laere pikene å spille tennis, frue. Men ikke double! For Guds skyld ikke double!
Vibeke Kull reiste seg.
– De burde reise tilbake dit De kommer fra! Ungareren bukket.
«– Dette er skandale! Dette er fullstendig skandale!»
– Døren er dessverre låst, sa han.
Det ble ikke sendt noe brev og tvillingene sluttet selvfølgelig på Klaverakademiet med øyeblikkelig virkning. Det gjorde jeg også, det vil si, jeg begynte å slutte. Jeg sa ingenting til foreldrene mine, men ble bare borte fra timene. Jeg kom aldri til å bli god nok likevel, så hva var vitsen da? Jeg hadde ikke penger til å gå på kino, så jeg satt i stedet på den smale broen over Strandpromenaden. Langs Frognerkilen lå seilbåtene, frosset fast til bryggene, med master av grå is. De lignet vrak som aldri mer skulle seile. Under meg kjørte lastebilene og fikk det rustne gelenderet til å riste. Når jeg snudde meg den andre veien så jeg rett inn av vinduene i de naermeste gårdene, og det var det jeg fikk tiden til å gå med, hver onsdag ettermiddag, i godt og vel et halvt år, å se inn av de lysende vinduene, der mennesker jeg ikke kjente, bodde og levde. Jeg så barn som ble løftet opp av sine mødre, jeg så oldinger som sov i sine dype sofaer, som om de allerede var døde, men plutselig kunne de reise seg likevel, forsvinne, og like etter komme tilbake med en avis i hånden, eller et kakestykke på en gul asjett, jeg så den lamme gutten som alltid satt i rullestolen ved vinduet og skar grimaser, jeg så unge par som danset til musikk jeg ikke hørte, jeg så fjernsynsskjermene som farget rommene blå, jeg så fedre komme hjem og sette seg tause ved kjøkkenbordet, jeg så noen som lo og like mange som gråt, i vinduenes lysbilder, bruddstykker, som jeg kunne skjøte sammen til en film som handlet om alle andre enn meg. Men jeg falt ikke til ro i disse fortellingene. De vekket heller et begjaer i meg, en sult og en tørst, som jeg ikke hadde kjent maken til; for hver eneste ting jeg så måtte jeg se noe mer, alt vokste i meg og likevel var det noe som hele tiden manglet, det drev meg nesten til vanvidd og jeg skulle heller ønsket at Ungareren meldte meg savnet, slik at det kunne bli en slutt på dette, men det gjorde han ikke, og i stedet kom en annen slutt, slik det alltid gjør. Ettermiddagene og kveldene ble for klare og visket ut vinduene, de slukket og ble usynlige i den lave solen, det var akkurat som om en stor gardin ble trukket for verden.
Og den siste timen før sommerferien gikk jeg tilbake til Klaverakademiet, med notene i en mappe under armen. Ungareren, min forhenvaerende spillelaerer, ventet på meg. Han satt på krakken, med ryggen til, fremdeles pen i tøyet, men han skalv så vidt på den magre høyrehånden når han løftet et lite beger mot munnen og det luktet sprit og like sterkt krydder lang vei.
– Jeg tror jeg slutter, sa jeg.
– Det har du gjort lenge, min venn.
Han fylte begeret på nytt.
– Drikker du? spurte jeg.
– Jeg bare reparerer meg.
Ungareren drakk ut og snudde seg mot meg, ansiktet var blekt, furene enda dypere.
– Husker du tvillingene?
Hvem kunne glemme dem?
Jeg nikket.
– De er døde, sa han.
– Døde?
– Begge to. Den lyse og den mørke. Både Margrethe og Ingrid.
– Men hvordan da?
Ungareren sukket.
– De falt ned en skrent ute ved sommerhuset på Fjellstrand. Farlige stup og harde svaberg der. Slo seg momentant i hjel begge to.
Jeg sa ingenting mens han for tredje gang fylte begeret, eller den blanke korken, med det siste mørke brennevinet fra en gammel lommelerke.
– Tror du de dyttet hverandre? hvisket jeg. Ungareren var også taus et øyeblikk.
– Sett deg her litt.
«Jeg tror de til syvende og sist forsøkte å redde hverandre og falt i stedet begge to»
Jeg satte meg ved siden av ham på krakken. Han slo en spinkel akkord som klødde lenge i øret.
– Djevelens intervall, sa han. Prøv.
Jeg trykket fingrene på de samme tangentene, på c og fiss.
– Hører du, min venn? Hører du hvordan tonene trygler om en fortsettelse? De er ikke nok i seg selv. Hvis det ikke kommer en stor G snart eller en liten d blir vi alle sammen gale.
Ungareren reiste seg og la hånden på skulderen min.
– Jeg tror alltid godt om mennesket. Jeg tror de til syvende og sist forsøkte å redde hverandre og falt i stedet begge to. Jeg reiste meg også.
– Tror du?
Ungareren, den triste flyktningen, så lenge på meg og smilte.
– Det burde vel du vite best av oss. Du som skal bli forfatter. Farvel.
Han satte seg igjen og lukket og låste pianoet. Og jeg gikk sakte hjem den kvelden, i det milde lyset som ikke slapp taket noen steder. Slik hadde ingen snakket til meg før. Det var akkurat som om jeg plutselig var blitt oppdaget, framkalt, så å si, det var som å bli sett fra den andre siden. Jeg kastet notene over gjerdet ved jernbanelinja og kunne se vinden løfte arkene langs sporene, mens jeg tenkte på denne historien som jeg skulle skrive om akkurat 34 år.