Veronicas sønn døde i magen
Da Veronica mistet sønnen Isak for seks år siden, fant hun trøst i fellesskap med andre i samme situasjon. – Det var godt å snakke med folk som forsto, sier hun.
Oktober 2012: Etter å ha prøvd å få barn lenge, oppdager Veronica (26) at hun er gravid. I flere år har hun drømt om og gledet seg til den dagen hun skulle bli mor. Sju måneder senere, en fredag i april, er Veronica hos jordmor da hun finner ut at magemålet har flatet litt ut på kurven. Hun blir henvist til ultralyd og får time på mandag. Den helgen drar Veronica, som på det tidspunktet bodde i Drammen, hjem til familien i Moss – hvor vognen hun har kjøpt inn står og venter på henne. Hun får moren til å ta et bilde av henne foran vognen for moro skyld.
Inni henne er alt i opprør, men utad prøver Veronica å beholde roen. Hvorfor hadde jordmoren vaert bekymret, tenker hun. På Drammen sykehus mandag morgen får Veronica konstatert at alt er bra. Babyen er rolig, men det er nok bevegelse til at det ikke er grunn til bekymring.
– Da senket jeg skuldrene, sier Veronica Willassen Schmelck (33) som i dag er bosatt i Våler i Østfold.
«Isak vil alltid vaere en del av oss, selv om han ikke er her i fysisk form»
Noen dager senere merker hun at det er helt stille i magen. Ektemannen Anders, som Veronica har vaert sammen med siden videregående, pleier å prate til magen, men får heller ingen respons. Med en uggen følelse i kroppen går Veronica og legger seg.
Neste dag drar Veronica på jobb i Sandefjord, men kontakter en gynekolog for å bli undersøkt. Hun skjønner hva han skal si før han sier det. Her er det ikke tegn til liv, sier han til slutt. Veronica får sitt livs sjokk, men klarer ikke gråte.
– Jeg var tom, selv om han bekreftet noe jeg allerede instinktivt visste.
Hvordan gikk det, spør kontordamen som hadde snakket med Veronica på telefon tidligere på dagen. Ikke bra, svarer Veronica stille. Kontordamen ringer til sykehuset i Tønsberg og sørger for at Veronica og ektemannen kan komme dit. Veronica forsøker å beholde roen, men da hun får øye på ektemannen, knekker hun sammen.
På sykehuset blir det utført to ultralydundersøkelser som bekrefter at babyen er død. Veronica får med seg hva legene sier, men har vanskelig for å ta det innover seg.
– Jeg håpet de tok feil helt til jeg fødte min døde sønn.
Allerede samme kveld får Veronica modningspiller som hun må ta hver sjette time for å sette i gang fødselen. Hun ligger på barselavdelingen og hører barneskrik rundt seg og ser stolte, nybakte foreldre som triller rundt med barna sine.
– Det var vondt der og da, men i ettertid så tenker jeg at det kanskje er en hensikt med at man blir eksponert for det.
Natt til lørdag starter fødselen. For å ikke ha smerter får Veronica både epidural og morfin.
– På en måte ville jeg ha vondt. Det hadde vaert godt å føle på en annen smerte enn den jeg kjente inni meg.
Klokka 13.29 kommer Isak til verden.
– Da slapp jeg sorgen løs og gråt, sier Veronica som ikke kunne se seg mett på sønnen da hun fikk ham i armene sine.
Det var rart å skulle forlate sykehuset på mandag uten barnet de egentlig skulle ha hatt med seg hjem.
– Utenfor sykehuset fikk jeg øye på flere fedre som kom med bilstoler for å hente barna sine.
Selv kom paret hjem til en tom seng og et ubrukt stellebord.
– Det gjorde så vondt innvendig å miste Isak, og jeg trodde ikke jeg kom til å få flere barn, sier Veronica som allerede før Isak ble født hadde snakket med Anders om at de måtte prøve igjen.
– Drømmen om å skulle bli mor var så stor for meg.
Før begravelsen var Veronica redd for hvordan sønnen så ut i kisten, og at synet ville ødelegge for de minnene hun hadde med ham fra sykehuset. Det gjorde det ikke. Isak hadde blitt stelt med en pysj de hadde kjøpt inn, og paret la en smokk og bamse ned i kisten.
– Det å se Anders baere den lille kisten fra parkeringsplassen og bort til gravstedet, er et sterkt og vondt minne. En far skal ikke baere barnet sitt på denne måten.
Etter begravelsen var Veronica hjemme og forsøkte å få dagene til å gå. Da sommerferien kom, og de skulle på ferie til Roma, visste hun ikke hvordan det kom til å gå.
– Det føltes ikke riktig å skulle dra på tur for å kose oss og ha det gøy når vi hadde mistet Isak, sier Veronica og legger til: – Men det var fint å komme bort og bare vaere oss to, og flykte fra hverdagen og alle som ikke visste hvordan de skulle prate med oss.
En dag blir Veronica kontaktet av en jente via et forum på nett for dem som har mistet et barn. Hun har sett annonsen i avisen og lurer på om Veronica har lyst til å vaere med i en gruppe med andre kvin
«Jeg håpet de tok feil helt til jeg fødte min døde sønn»
ner i samme situasjon. På det første treffet forteller Veronica sin historie.
– Det var godt å kunne sette ord på det jeg hadde opplevd og snakke med folk som forsto. For å komme videre har det vaert avgjørende for meg å møte andre i samme situasjon.
Gjengen, som har holdt sammen siden 2013 og møtes en gang i måneden, har etter hvert blitt mer som en dameklubb.
– Vi snakker ikke lenger bare om barna vi har mistet, men hvis det dukker opp noe, er det helt naturlig for oss å snakke om dem, sier Veronica som også gikk i sorggruppe et års tid.
Før Veronica kom på det første treffet i 2013, ble hun «advart» om at en av kvinnene i gruppen var gravid igjen.
– Det gikk greit å se de som selv hadde mistet vaere gravide, men å se andre gravide gjorde vondt.
Sykehuset anbefalte Veronica å vente et halvt år før hun prøvde å bli gravid igjen. I desember 2013 oppdaget hun at hun ventet barn igjen.
– Da gråt jeg av både glede og frykt.
Gjennom hele svangerskapet var Veronica på vakt, og hver gang hun skulle på kontroll var hun livredd for å få dårlige nyheter.
– Andre vordrende mødre føler seg trygge etter uke 12. Jeg følte meg ikke trygg på at dette ville gå bra i det hele tatt, og spesielt ikke før vi passerte uke 34. Jeg var sykelig opptatt av all bevegelse i magen, sier Veronica som har slitt med skyldfølelse etter at hun mistet sønnen.
– Det er et stort ansvar å skulle baere frem et barn. Jeg har kjent på at jeg feilet sist, og burde ha merket noe før.
Da Emmelie (5) kom til verden, to uker før termin i juli 2014, var Veronica redd hun kom til å miste henne også. Rett før fødselen oppdaget legene at hun hadde for lav puls, og fordi hun måtte raskst mulig ut ble hun tatt med sugekopp. – Jeg holdt pusten helt til hun ble født og jeg hørte henne gråte.
I 2016 fikk Veronica datteren Aurora (3) og i fjor fikk hun sønnen Kasper (11 mnd.).
– I alle tre svangerskapene har jeg kjent på en frykt frem til den uken Isak døde. Når du har opplevd å miste en gang, vil du alltid vaere redd for at det samme kan skje igjen.
Dagene opp mot uken han døde, kjenner Veronica på hvert år.
– Dagene før er verre enn selve dagen, sier Veronica og forklarer at hun går igjennom hendelser som skjedde de dagene.
Hvert år pleier paret å ta fri den dagen.
– Da går vi til graven og prøver å gjøre noe hyggelig med de andre ungene.
For Veronica har det vaert viktig å involvere de andre barna.
– Alle er opptatt av Isak, og snakker om storebroren de aldri fikk bli kjent med.
I starten kunne ikke Veronica tenke på eller snakke om Isak uten å bli lei seg. Nå har hun laert seg å leve med tapet.
– Men jeg har et barn for lite, og tenker på ham hver dag. Isak vil alltid vaere en del av oss, selv om han ikke er her i fysisk form, sier hun.
Når Veronica ser barn på samme alder som sin avdøde sønn, lurer hun på hvordan sønnen ville ha sett ut.
– Jeg lurer på hvem han ville ha vaert og hvem han ville lignet på.
Men tross alt har tapet av Isak styrket forholdet mellom Veronica og Anders.
– Vi har kommet naermere hverandre og har snakket om at vi aldri kan gå fra hverandre. Når vi har delt så mye og kommet oss gjennom det, så er det oss.
Siden 2015 har Veronica vaert leder for LUBs fylkeslag i Østfold.
– Gjennom LUB får jeg jobbe med de sakene som betyr noe for meg, og bedre tilbudet for folk som opplever å miste et barn. Å jobbe med dette er min Isak-tid i en travel hverdag med full jobb og tre barn, slår 26-åringen fast.
Å miste sønnen har formet Veronica som medmenneske.
– Jeg har blitt mer omtenksom og er ikke redd for å snakke med andre om ting som er tungt. Å miste et barn er et tema det er vanskelig å snakke om, men man skal ikke vaere redd for å spørre, og ved å vaere åpen om min historie, så håper jeg at jeg kan gjøre det lettere for andre å snakke om sin.
«For å komme videre har det vaert avgjørende for meg å møte andre i samme situasjon»