Skvis livet med Lisbeth Pettersen
Hvor kommer suget fra? Lysten på. Trangen til. Kan vi bremse prosessen impuls-tanke-handling om vi ønsker det?
Åbli noe bevisst gir oss en mulighet til å forandre. Kanskje bryte en vane eller kvitte oss med et ugunstig reaksjonsmønster. I første omgang krever det oppmerksomhet. Vi må spionere litt på oss selv. På det som ligger bakenfor tanken og reaksjonen. Vi kan spørre innover: Hvorfor har jeg lyst på sjokolade akkurat nå?
Ved å stoppe og se bakover idet en impuls oppstår, kan vi oppdage noe vi ikke var bevisst, eller noe vi har glemt. For eksempel at indre uro automatisk utløser en trang til å kjøpe et nytt plagg eller å spise noe søtt. En slik innsikt kan resultere i mindre shopping og mer oppmerksomhet på det som ligger under.
Vi kan utforske mulighetsrommet mellom øyeblikket hvor lyst eller trang oppstår – og før sjokoladen fortaeres eller plagget ligger i vesken.
Mye av det vi gjør i hverdagen kommer som en direkte følge av en tankeimpuls. Eller vi handler ut fra vaner: hjernen tenker som den pleier og kroppen følger etter.
Noen har også tvangstanker som leder til tvangshandlinger. Forskning.no skriver at så mye som 15 prosent av befolkningen i Norge lider av tvangshandlinger. Av disse får 2–3 prosent diagnosen tvangslidelse. Da kan kognitiv adferdsterapi hjelpe.
Mange av oss har mildere former for tvangstenking og handlinger, som for eksempel å sjekke at døren er låst en gang til, selv om du gjorde det for en time siden og vet at den er låst. Eller hyppig håndvasking fordi vi er redde for å få i oss skitt og bakterier.
Det siste ser jeg på som en god vane ettersom vi berører overflater 1600 ganger daglig, og det meste skjer ubevisst. Det er ikke uten grunn at sykehus og legekontor har dispensere med antibac på hvert hjørne. Klimaendringene har gjort at vi også må takle nye bakterier.
Verden forandrer seg og det samme gjør vi. Derfor kan det vaere gunstig å regulere vaeremåte, selv vaner som er så innbarkede at de virker å sitte i ryggraden.
Jeg opplevde nylig noe som ble en kraftig påminnelse om at jeg ikke er den jeg var (les: den hjernen min tror jeg bør vaere), og at jeg bør regulere adferden bedre i henhold til helsa.
Som mange andre med en krefthistorie, plages jeg av varig fatigue etter cellegift. Utmattelsen kan komme i akutte anfall, ofte som et resultat av at jeg har brukt opp dagens energi og vel så det. Det vises ikke utenpå, men batteriet lader ikke som det skal, og iblant skjaerer det seg helt.
Jeg satt i en T-banevogn en sommerettermiddag, på vei hjem etter å ha spist middag hos en venninne. En trivelig dag, men kvoten var oppbrukt. Tung i kroppen, men ikke noe problem, jeg skulle