Jul med Unni Lindell og Anne B. Ragde
Suksessforfatterne Unni Lindell og Anne B. Ragde har vaert bestevenninner i 30 år. Planen var å lage et julehefte sammen i år, men da Anne fikk hjerneslag i sommer, hang heftet i en tynn tråd.
Unni tok nyheten om venninnens sykdom tungt. – Det var så grusomt. Om jeg hadde mistet Anne ville jeg blitt en halv person. Anne falt om på gata, heldigvis, derfor kom ambulansen raskt.
Hun var til behandling i to måneder. Jeg har besøkt henne. Vi har ledd og grått. Det skal gå bra – med tiden, sier Unni Lindell, krimdronningen som i vår mottok Rivertonprisen for salgssuksessen «Dronen». Anne B. Ragde ga nylig ut «Datteren», den siste boken i Neshovserien, til strålende anmeldelser. Til sammen har de to driftige damene gitt ut over 150 bøker!
– Ja, vi jobber oss jo bokstavelig talt i hjel, så julehefteideen dukket opp som en ekstrabonus, vi ville gjøre noe gøy. Heldigvis fikk vi levert inn alt av materiale like før Anne ble syk. Det var i grevens tid, sier Unni, som har bearbeidet og jobbet sammen med forlaget om utformingen av heftet, mens Anne har deltatt via telefon i sluttfasen.
De to bestevenninnene byr virkelig på seg selv i årets utgivelse «Julestjerner» med undertittelen «Vårt fineste julehefte. De morsomste og vakreste fortellingene».
– Du kjenner jo oss, vi er ganske aerlige, ler Unni.
– Jula blir ikke alltid perfekt. Men noen ganger blir den det. I tillegg til morsom kvinnehumor rundt jul og stress, er det barneintervjuer som jeg har gjort og Annes gode tips til julekrangling. Så er det et par fabelaktige kakeoppskrifter, i alle fall Annes. Men det er alvor og skjønnhet også. Jeg vil si at et par av fortellingene er direkte vakre. Begge vokste vi opp i hjem med lite ressurser, og dette skriver vi om. Vi tror kanskje at vi har fått til så mye som forfattere fordi vi har måttet kjempe og ikke har fått alt servert på et sølvfat. I tillegg bidrar vi med hver vår novelle. Og jeg med en kortversjon av da katten min Knut forsvant. Hovedtrekkene er å «komme hjem til jul». Men vi speiler også at ikke alle har det sånn. Mange er ensomme i jula, sier Unni.
Hun og Anne har aldri feiret ekte jul sammen, men de føler det har vaert naere på noen ganger.
– Vi skriver jo i forordet at vi «nesten» har feiret jul sammen, for boksigneringene er jo rett oppunder jul hvert år, og da er det hektisk. En gang i Trondheim ... vi ringer heller Anne, så kan du spørre henne selv, sier Unni.
– Huff, ja, sier Anne B. Ragde.
– Jeg glemmer det aldri. Unni skulle overnatte hos meg, og i mitt julehus er det jo koseligere enn i Unnis, hun er minimalist: her derimot, er det lysende stjerner, nisser og adventsstaker i alle vinduskarmer. Til jul tenner jo moder alle lys.
– Men jeg er redd for brann, skyter Unni inn.
– Ja, men du trenger jo ikke å mørklegge huset mitt og knekke hele hardwaren min etter at jeg har lagt meg for det.
– Jeg dro jo bare ut en fire–fem kontakter, Anne. Jeg turte ikke å sove i den brannfella di.
– Det ble strømbrudd på grunn av din fikling med min julepynt, Unni. Det kosta meg dyrt.
– Jeg har bedt om unnskyldning. Og vi måtte drikke vin til frokost for å få i oss varmen, forteller en lattermild Unni Lindell.
De har alltid hatt en spøkefull tone seg imellom, og gir ofte noen kjaerlige stikk i siden til hverandre. For eksempel truet Anne en gang Unni med barnevernet
fordi hun bare pyntet med minimalistisk julepynt som var uberørt av hennes sønners barnehender.
– Mitt julehus har endret seg nå som jeg har blitt farmor til fire små fra 8–3 år. Jeg har jo et katedral-aktig hus med fire meter under taket og store vindusflater. Det innbyr til engler og sølv.
– Ja, men da du ikke engang ville pynte med dorullnissene som sønnene dine hadde laget, tok jeg grep og truet deg med å ringe barnevernet. Jeg sa også til gutta at de måtte stå på julekrava sine, erindrer Anne.
– Ha-ha. Dorullnissene er på plass igjen, i tillegg til nisser og rødt. Men jeg er fortsatt ikke helt i din liga, Anne. Du har jo ikke en ledig spot, det er pynt overalt og du har nattkjole med påsydde pepperkaker og reinsdyr-tøfler à la Rudolf på føttene, erter Unni.
Men de er i alle fall enige om at de begge elsker jul.
– Unni har en litt mer glamorøs jul enn meg. Men i bunn er vi veldig like. Vi vet vi har kommet på den grønne gren – for ikke å si julegran, slår Anne fast.
– Vi er opptatt av at mange er ensomme i jula også, bryter Unni inn. – Jeg leste hos Bymisjonen en julaften, og tilbragte kvelden der sammen med mannen min. Det var fantastisk.
– Dette speiler også juleheftet vårt, sier Anne, som vokste opp med en enslig fabrikkarbeidende mor og lillesøster.
– I år skal jeg feire med familien, med sønn, svigerdatter og barnebarna Sverre og Solvej. Og jeg kjenner på en ekstra takknemlighet, sier Anne, som fortsatt ikke er helt restituert etter hjerneslaget i sommer.
Gjennom 30 år med opp- og nedturer står vennskapet til de to forfatterne bunnsolid. Og da sykdom inntraff, oppdaget de nok en gang hvor viktig forholdet deres er.
– Det er avgjørende for meg å vite at Unni er så glad i meg at hun alltid vil gjøre alt for meg. Det gjør meg trygg. En liten digresjon er at jeg tilbød meg å ta første fly ned til Unni da katten hennes Egil døde i 1992, forteller Anne.
– Det gjorde du, Anne. Og det har jeg aldri glemt. Du hadde kjempedårlig råd. Vi har så mye som vi ikke kan dele med noen andre: humoren, latteren, alvoret. Vennskapet vårt er beyond alt. Større enn stjernene på himmelen. Vi er jo to blinkende julestjerner, sier Unni Lindell metaforisk.