Langlesning: Novellen «Pang du er død»

Det begynner med at du blir født. Jordmora drar deg ut, holder deg opp ned og gir deg et klask, for det var det man gjorde på den tiden, det var for å få i gang lungene. Du er for liten og jordmora spør mora di – som er tjue og har ligget alene på et rom med sterke rier i et døgn – om hun ikke har spist i det hele tatt under svangerskapet, for på den tiden var det moderne å vaere brysk mot dem som skulle føde. Kanskje for at de skulle hente fram sin indre styrke og ikke bli avhengig av andre.

Du får ditt eget rom og mat til faste tider. Det er ikke nok og du blir ikke mett, men samme hvor mye du skriker og samme hvor mye den voksende kroppen din verker etter mer, får du ikke mer. Ikke fordi det ikke finnes mat eller mennesker i naerheten, men fordi det er bestemt hvor mye du skal få og når du skal få det, og når du skal løftes opp. Alt dette står i en bok.

Kanskje planen her var at du skulle laere å klare deg selv, ikke bli en byrde, ikke bli lat, ikke tro at du bare kan få og få.

Og kanskje var det ikke så dumt det hele, for etter hvert finner du måter å greie deg på. Du skaffer deg et indre liv. Bilder og lyder dukker opp, farger og former pulserer inne i det som du ennå ikke vet er hodet ditt. Men det beste er når du vugger rundt i noe stort og svart, der alt er i likevekt. Du er hverken mett eller sulten, du er fullstendig tilfreds og du ligger midt inne i noe ufattelig stort. Kanskje er det tiden i livmora du gjenopplever – etter hvert blir det borte, men mange år senere kommer det tilbake igjen via sex og rus – og det er dette som får deg gjennom nettene.

Du blir en storspiser. Du blir ikke feit, for du greier ikke å holde deg i ro, men du får aldri nok mat.

Du laerer deg å snakke, og bildene, lydene, fargene og formene blir til språk og utvikler seg til et maskineri som går av seg selv og kverner ut setninger så du våkner midt på natten og blir liggende og stirre ut i mørket mens det plapres og du vet ikke hvordan du skal skru det av. Hodet ditt er delt inn i mange avdelinger og hver avdeling har et talkshow med to opponenter og et publikum som klapper eller buer.

Har alle det sånn, tenker du: Har alle det sånn?

Du løper rundt i gatene og leter etter godteri, pirker opp gammel tyggis fra asfalten, finner tomflasker, finner utenlandske mynter bak sofaen og går inn i kiosken og holder dem fram: Får jeg noe for den? Får jeg noe for den?

Du er førti og sitter på t-banen og ser på de andre og ønsker at du var en av dem – hvem som helst – bare for noen sekunder, for du tror at dette vil gi svar på alle spørsmålene, å se verden fra bak andre øyne, innenfra en annen kropp. Men så tenker du at det kanskje vil smadre alt sammen også, at det å vaere en annen vil løse opp det limet som holder deg sammen, nemlig troen på at du er noe helt for deg selv. Troen på at du ikke ligner på

noen andre og at alt det rare som foregår i hodet ditt er også noe du er litt stolt over og tror du er helt alene om. Troen på at alle andre er en slags automatiske dyr og at du er den eneste som virkelig tenker og virkelig føler.

Du er seks og laerer deg å lese ved hjelp av gateskilt. Rørlegger, Kolonial, melk, smør, egg, Møbler, TV- og Radio-eksperten, Halvdan

Svartes gate. Du begynner å lese bøker og foreldrene dine blir glade. Men så oppdager du følelsen du får når du leser. Pausen du får fra deg selv. Og det blir som med mat, du greier ikke å stoppe.

Etter hvert mener foreldrene dine at det ikke er bra med all den lesingen, du må gå mer på ski, du må laere å spille et instrument. Men du liker ikke å gå på ski og du liker ikke musikk. Du vil bare lese. Etter hvert må du lese i smug. De sier at du ikke må overdrive. Men å overdrive er det eneste som hjelper.

Du innser at du kanskje ikke kommer til å holde ut.

Likevel fortsetter du, hele tiden venter du på at de andre skal innvie deg i det som får dem til å holde det gående. At de skal fortelle deg hemmeligheten.

Du er nitten og jobber som hjemmehjelp hos en gammel mann med sår på beina. Istedenfor å vaske leiligheten hans kjøper du øl til ham. Han sier ingenting om din manglende vasking og du sier ingenting om hans drikking, og dere sitter der i den skitne leiligheten hans og spiller kort mens han drikker seg full og snakker om tiden på sjøen og forteller de samme historiene om igjen og om igjen, og utenfor i de bladløse traerne sitter kråkene og sier kra-kra. Du lurer på hvordan den eldgamle og syke og fulle mannen som sitter foran deg holder ut. Med kråkene og de åpne sårene på beina. Du lurer på hvordan legen som kommer hver uke og steller sårene hans holder ut – legen, som etter syv års utdannelse og studielån sitter på gulvet og stirrer inn i et åpent, vaeskende sår. Bussen dundrer forbi og du tenker på alle dem som sitter på bussen, hva tenker de på, og denne senvinterdagen er det du formulerer det for første gang: Hvorfor tar vi ikke livet av oss? Hva er det vi håper på, hva er det vi venter på? Kommer noe av det til å skje? Og du tenker at det er dette som er opprinnelsen til alle religionene, det faktum at menneskemassene kravler og kryper uten stans over jordoverflaten, at det er derfor vi har bygget så mange kirker og templer: For å feire dette.

Ølet til den gamle mannen kjøper du av en sikh i butikken i første etasje. Sikhen står i kassa og er blank og brun med kritthvit turban, han har hele familien med seg på jobb, kona og sønnen sorterer frukt, datteren koster gulvet, og ingen av dem ser ut til å lure på hvorfor de lever og hva som er vitsen.

Når du er ett, to, tre, fire, fem, seks år sier foreldrene dine: Du skulle skamme deg. Dette er noe alle foreldre sier på denne tiden. Det er noe alle barn hører fra morgen til kveld, men du tar det bokstavelig. Skammen brer seg utover, og ødelegger etter hvert alt du rører ved, inkludert klaer og møbler, bøker, og etter hvert kjaerestene dine, som du alltid skammer deg over når dere har vaert sammen en stund og de har fått din lukt og farge. Snart strekker skammen seg bakover i tid, og du skammer deg over alt du noen sinne har sagt, gjort og tenkt. I tillegg skammer du deg over ting du ennå ikke har gjort eller sagt, men ting det ville vaere typisk deg å komme til å gjøre og si.

Du drikker deg full for første gang. Dagen etter har du et skarpt og klart minne av at du har sittet

«Har alle det sånn, tenker du: Har alle det sånn?»

og brølt, mens de andre har klistret seg skrekkslagent til veggen. Du vet at dette ikke stemmer, du vet at det bare er en fantasi, men du greier ikke å få vissheten om dette inn i hodet, den forblir svirrende der ute. Den andre vissheten derimot – vissheten om brølingen – er inngravert i skjelettet ditt. Hvorfor er det sånn – at det gode du opplever blir borte, mens det vonde, også det som bare er innbilning, setter seg fast og bare vokser, har det noe med barndommen å gjøre? Er det noen du kan skylde på? Men foreldrene dine gjorde så godt de kunne. Dine jevnaldrende fikk samme behandling, men de taklet det, så hvorfor ikke du, altså er det noe i veien med deg.

Hele tiden tror du at det vil skje noe som kommer til å snu opp ned på alt, og all denne forventningen legger seg som tusen bittesmå rynker i ansiktet. Men ingenting skjer, og en dag er du den gamle damen som lager kø på biblioteket mens du later som du er interessert i filmkvelden neste onsdag eller det kurset som heter ’Internett for seniorer’. Bibliotekaren smiler til deg fordi du er gammel og vennligheten hennes er en pause, og du later som om du ikke forstår og spør om det samme flere ganger. Men bibliotekarens vennlighet tørker inn og smilet forsvinner.

Kanskje du kan komme tilbake senere, sier hun. For nå er køen så lang og det er mange andre som også skal ha hjelp, vet du.

Å, unnskyld, sier du, og du smiler til bibliotekaren og til køen som har samlet seg opp, men ingen smiler tilbake.

Men ikke ennå. Ennå er den gamle damen på biblioteket bare en mistanke langt bak i hodet. Ennå er du forholdsvis ung. Du går på jobb og sitter alene i leiligheten, du sykler på ergometersykkelen på et helsestudio, eller sitter i et bursdagsselskap for en treåring (sønnen til en venninne) og holder på å kjede deg i hjel. I barnebursdager er det en regel om at man skal smile hele tiden. Du sitter på en stol og spiser kake og har smilet parat. Du ser på alle foreldrene og tenker at det er som å vaere på vekkelsesmøte, bare at i stedet for Jesus så tilber man de små barna, ler av alt de sier og gjør, lar seg avbryte av dem, halleluja, for nå er alt omvendt av da du var liten. Nå skal ingen skamme seg og alle blir tatt opp og matet og vugget i ett kjør og du tenker i ditt stille sinn at det kanskje hadde vaert en idé med en slags mellomting.

Barna skriker når de baesjer, tisser, slår seg, eller bare kjeder seg. De skriker og skriker. Du misunner dem dette, at med en gang noe ikke er helt som det skal, begynner de bare å hyle, for det er det du har lyst til, du har lyst til å hyle. Du har lyst til å brøle. Du har lyst til å spy.

Det er ikke sikkert at du vil ha barn, men du vil gjerne ha en mann, og du løper rundt i byen og leter og treffer den ene mannen etter den andre, du sier til deg selv at du drømmer om et rolig hverdagsliv med en mann. Men alltid kommer det noe overdrevent og glupsk inn i bildet.

Det er alltid voldsomt, det er alltid nytt og hver eneste gang kan du sverge på at det aldri har vaert sånn før. Du svetter og sover ikke og går ned fem kilo. Nye ting går opp for deg hele tiden, dere røyker hasj, drikker champagne, bruker for mye penger på dyre reiser, roter og skitner til hotellrom og bestiller roomservice og ligger nakne i sengen når det banker på.

Dere knuller i parker og på jobben og på flytoaletter. Når dere krangler er det spektakulaert, med knusing av flasker og trusler og gråtende gjenforeninger, og så knuller dere enda mer.

Det er som om du må holde en viss marsjhøyde for at det skal virke. For å holde denne marsjhøyden må du spenne alle musklene i kroppen.

Etter to eller tre måneder er det over. Noen ganger tar det bare et par uker. Ofte tar bruddet lengre tid enn selve forholdet. Det sendes tekstmeldinger, det ringes og mailes, du blir oppringt midt på natten. Det er enda mer nattevåk og du går ned enda noen kilo, renner gatelangs, ringer folk.

«Snart strekker skammen seg bakover i tid, og du skammer deg over alt du noen sinne har sagt, g jort og tenkt»

Men så en dag skjer det at du ligger i sengen og drikker vin og ser på tv med et halvt øye og prøver å komme deg etter nok et dramatisk brudd, da en