Lenes reise:Cubansk cocktailparty
Tre av verdens mest populaere cocktails ble oppfunnet her, to av verdens beste, historiske barer ligger her og ingen andre steder kan et hull i veggen by på så mye stemning. Bli med på cubansk cocktailparty i Havanna, oppfordrer Lene.
«Denne byen har på mange måter frosset fast i tid»
Det er først de senere årene at cocktails har blitt virkelig trendy i Norge. På Cuba har de drevet med denslags siden 1600-tallet. De drikker også cocktails til mat, som er min absolutte favoritt. Den som har spist cubansk svinegryte med bønner skylt ned med en duggfrisk mojito eller daiquri, vet hva englene har til lunsj, for å parafrasere nobelprisvinner i litteratur Gabriel Garcia Marquez.
Han er bare en av mange internasjonale kunstnere og kulturpersonligheter som har vaert stamgjest på La Bodeguita del Medio i Havanna; baren som hevder å ha oppfunnet mojitoen. Derom strides imidlertid de laerde. Flere av Havannas bartendere som er blant de beste i verden, har fortalt meg at mojitoen startet med engelske pirater som seilte i cubanske farvann og mikset rom, sukker og urter for å lindre feber og sykdom.
Men det kan godt vaere en røverhistorie det også. Det vi imidlertid vet, er at mojitoen ble populaer blant alle amerikanerne som besøkte Havanna under forbudstiden på 1920-tallet, og La Bodeguita del Medio åpnet ikke dørene før i 1942. Men da gjorde de det til gangs! Det var denne baren som virkelig satte mojitoen på cocktail-kartet langt utenfor Cubas grenser.
Et besøk her er et must når man er i Havanna. Stemningen, levde liv og dype samtaler ved bardisken er bokstavelig talt skrevet på veggene her. Alt fra helt vanlige bargjester til verdensberømtheter som Salvador Allende, Pablo Neruda, Ezra Pound, Graham Greene og Ernest Hemingway, har skriblet sine bumerker på veggene til Bodeguita.
Bodeugita serverer også deilig cubansk mat, men min favoritt når jeg er her, er å bestille en tallerken sprøstekt svinesvor. Ved siden av får du fersk lime og en hot chillisaus som du skviser og drypper over svoren. Sammen med en nyla
get mojito med brunt rørsukker og fersk mynte, er det så godt at jeg må advare om umiddelbar fare for overskjenking i denne bohemske bula i en av Karibias aller mest fascinerende byer.
Jeg har bodd mange år på Jamaica som er naboøya til Cuba. Og når vi ble lei den tidvis ekstreme gjengvolden der, dro vi alltid til Havanna for en liten pause. Denne byen som på mange måter har frosset fast i tid på grunn av revolusjon, handelsblokader og storpolitikk. Lite har endet seg i Havanna siden 50-tallet, noe som er saerlig tydelig med alle de gamle bilene. Jeg har sett en av sjåførene mine her få en strandet bil til å kjøre igjen ved hjelp en brusboks og en gummistrikk. Her vet man hvordan man holder liv i ting som andre for lengst har kastet.
Det er nettopp forfallet, de sol og salt-slitte fasadene til kolonitidens praktbygg som fortsatt står, enorme bakgårder med snirklete fontener uten vann innimellom betongblokker i kommuniststil, og alle de gamle, fargesprakende bilene som gjør Havanna så gripende vakker. Hele byen forteller en historie om okkupasjon, revolusjon og rikdommens uutholdelige urettferdighet. Det er som om alle med så mye som en dollar i lomma bare dro på femtitallet en gang: poff! Kan den siste som drar, skru av vannet i fontenene?
De gamle kolonibygningene er selvsagt århundrer eldre enn bilene, og det er i et sånt gammelt hus at daiquirien ble oppfunnet. El Floridita i La Habana Vieja, gamle Havanna, åpnet dørene allerede i 1817. Men i 1914 begynte Constantino Ribalaigua å jobbe der som cantinero, bartender. Og det var han som tidlig i trettiårene oppfant den verdenskjente cocktailen frozen daiquiri.
I 2018 var daiquiri nummer fem på listen over verdens mest solgte cocktails. På El Floridita anbefaler jeg den helt klassiske og originale varianten med pulverisert is, tørr rom, Maraschino-likør, sitronsaft og en teskje sukker. Bare å se bartenderne her tilberede denne cocktailen på tradisjonelt vis, er en fest, kledd i sine stilige, røde uniformer. Du kan imidlertid sitte lenge ved bardisken her før du har pløyd deg gjennom alle variantene som selges.
Ved enden av bardisken kan du også heve glasset til en skål mot bronsestatuen av Ernest Hemingway. Den avkjølende drinken var nemlig en av hans favoritter. Han fikk attpåtil laget en sukkerfri versjon med dobbel dose rom her på Floridita, som var hans desiderte favorittbar i Havanna. Til og med når han flyttet ut til Cohimar, fikk han sjåføren til å kjøre seg inn til Havanna både titt og ofte for å nyte en daiquri her.
Det er når du besøker barer som El Floridita og La Bodeguita i Havanna at du bare må si sorry til avholds
folk verden over, men riktig stor kunst og verdenslitteratur hadde neppe eksistert slik vi kjenner den i dag, uten noen ramsalte barer. Dette var steder der man møttes, diskuterte, ble utfordret og inspirert. Ikke på tross av, men kanskje nettopp på grunn av promillen som for noen gjør livssmerten levelig, løsnet på hjernesnippen og lot kreativiteten strømme, på godt og vondt.
Ulempen er selvsagt at de aller mest berømte av disse barene ofte havner på turguidenes lister og derfor baerer mer preg av museum med stadig utskiftende gjester, enn et levende vannhull. Slik er det også blitt med Floridita og Bodeguita. Men tar du deg tid, går du dit alene, uten guide, setter deg ned og blir når alle de andre haster videre, er det mye å både se og laere om menneskenes liv i dag. Det gjelder å ikke følge strømmen. For er du tålmodig og bare lar kvelden skje, glimter både Floridita og Bodeguita igjen til med sin magi bak ryggen til alle turistene som haster ut døren.
Som da jeg en gang kom i snakk med en gjeng salsadansere som satt ved et bord og spise Floriditas berømte sjømat. Over fire–fem daiquri snakket vi om livet, havet, kjaerligheten, døden, revolusjonen og fremtiden til en av verdens siste kommuniststater.
En av damene ved bordet viste seg også å vaere sanger. Naermere bestemt sang hun klassisk, portugisisk fado. Fado betyr «skjebne», og er klagende, gripende sanger om kjaerlighet, hat og døden på havet. Denne damen hadde gjort fadoen til sin egen på spansk. Hun reiste seg ved bordet og begynte å synge med en glødende tristesse som sakte, men sikkert slukket latter, glam og skravling rundt bord etter bord i den store restauranten.
Alene, a cappella, sto hun der og vrengte sjelen i klagende toner som likevel føltes søtere enn rørsukkeret som kystalliserte seg rundt daiquriglasset. Hun gjorde det på spansk, men alle forsto likevel. Til og med bordet med russiske turister som hadde med seg tolk fordi de ikke behersket andre språk enn sitt eget. Ikke et øye var tørt, ikke en munn lukket der alle satt i gispende aerefrykt og lot livssmerten vi alle dypest sett deler, skylle over seg. Sammen, i noen minutter på El Floridita den kvelden, var vi alle ett, truffet i hjertet av det som kjennetegner all stor kunst og livet selv: Øyeblikket der det fryktelige møter det vakre.