Skvis livet med Lisbeth Pettersen

Noen mennesker tåler motstand med en annen letthet enn andre. De står i ubehaget, tilsynelatende uten å fortrenge – og klarer å legge saker bak seg rimelig fort og leve videre.

Tanker kan finne på mye tull. De kan produsere negativt støy både om eieren av hodet de bebor, og om andre mennesker.

Fra forskning vet vi at gener er minst like betydningsfulle som kultur for hvordan vi formes som mennesker. Ikke alle arver supergener eller har fysikken som skal til for å tåle motgang. Men det behøver ikke å hindre oss i å skvise livet på egne premisser. Og fullt ut bruke evnene naturen har bevilget oss.

Prosesser gir alltid motstand. I oppoverbakker kan det skje at tankene prøver å sabotere deg. Kanskje de sier «nei, dette klarer du ikke. Du er ikke god nok. Du har det bare ikke i deg».

Men tanker er bare tanker. De er ikke meg, de er ikke deg. De er bare gjester. De kommer og de går. De bestemmer ikke over oss. Tankene kan ikke sabotere deg eller meg i å nå et mål – uten vår tillatelse.

I vestlig kultur blir tanker og sinnet, the mind, ofte sett på som noe høyverdig. Dype tanker er bra, meningsfullt.

I østlig tradisjon er evnen til indre stillhet vel så viktig som et godt utviklet intellekt. At man evner å ta pauser fra sitt kjatrende sinn. Og heller ikke overlater til sinnet å styre fokus alene, men følge med, observere og flytte oppmerksomheten – når tankene suger seg fast i en sump.

Mindfulness-verktøy gjør det mulig å observere sinnet slik at tankene ikke får så stor innvirkning.

For tanker kan finne på mye tull. De kan produsere negativt støy både om eieren av hodet de bebor, og om andre mennesker. De kan dømme, sabotere, opponere, men vi behøver ikke å tro på alt tankene påstår. Tankene representer ikke sannheten.

Tvert imot foregår det mange prosesser i hodet, og alle er ikke like høyverdige. Det kan handle om forsøpling, deretter kildesortering og endelig foredling.

Kverna kan ikke stoppes og den har sin egen nytte, men vi kan tilføre prosessen mer bevissthet. Minne oss selv om at motstand aldri er permanent, og at den dessuten er nødvendig for å forstå noe nytt.

Du kan ikke tvinge hjernen til noe, men du kan lokke den til å skifte spor. Du kan flytte oppmerksomheten et sted det er mindre motstand. Til sansene, dvele ved kroppens bevegelser, eller vaere et passivt vitne til prosessen du er i, heller enn medvirkende.

Jeg er iherdig tilhenger av å spionere på meg selv. Det er for eksempel interessant å observere hvordan sinnet endrer seg, alt etter hvem jeg tilbringer tid med. De jeg er sammen med rent fysisk, blir også en del av bevisstheten min på dagtid og i drømmene om natten.

Vi påvirker hverandre, derfor er det både nyttig og viktig å holde øye med hva sinnet produserer av

stemninger, fordommer eller negative konklusjoner. Det er vel så spennende å observere hva som ligger bak en konklusjon, og kanskje forstå noe nytt om seg selv og andre.

I perioder med mye motstand er det også nyttig å minne seg selv om at livet består av ulike prosesser.

Det er ikke gitt at vi skal vaere harmoniske og lykkelige til enhver tid. Skitt skjer. Noen ganger er det alvorlig skitt som det tar tid å komme over. Andre ganger småsaker som vi ikke behøver å dvele for mye ved.

For meg er skriveprosessen en gyllen anledning til å observere sinnets aktiviteter. Når skrivingen går lett, når systemet er i flyt, går alt av seg selv. Timene blir borte. Fingertuppene taster ned historien uten mye medvirkning fra min side. Det er en mystisk sinnstilstand. Når jeg ikke skriver, lengter jeg etter dette rommet.

Å skrive er meningen med livet, det gir livsglede, men skriving er også motstand.

Når det butter, når ordene lyder hule, når tankene mine forteller meg at dette er bare dritt, dette holder ikke mål, kan det oppstå tvil om jeg i det hele tatt bør skrive. Det er som om sinnet går surt.

Nå det skjer, legger jeg bort historien og leser en god bok. Kanskje en novelle av yndlingsforfatteren min, Kjell Askildsen. Hvis jeg ikke får noe ut av å lese ham, så kan jeg bare slå fast at sinnet mitt har gått surt. Det har ikke noe med meg å gjøre. Jeg trenger en pause til søppelbilen har parkert.

Å skrive et bokmanus er en langsom prosess med mange lag. Det begynner med en idé, først rables utkastet ned. Deretter må historien jobbes frem. Graves ut. Det er en ryddeprosess. Hva skal med, og hva skal vekk. Det kan ta tid, og det må man vite for å holde ut.

Ifølge Statistisk sentralbyrå ble det i 2017 gitt ut 8800 bøker på norsk. En liten prosent av disse var debutanter. Og en vesentlig mindre prosent kom ut med bok nummer to. Andreboka viser seg å vaere en høyere fjelltopp enn debuten. Mange mister motet og gir opp.

«Tankene kan ikke sabotere deg eller meg i å nå et mål – uten vår tillatelse»

Å observere disse prosessene innenfra er et utviklingsprosjekt i seg selv. Og hvis historien du skriver ikke blir bra, så laerer du garantert noe om deg selv – og det er minst like meningsfullt som å se et ferdig produkt i hylla hos Ark.

Når det er sagt, så kommer min andrebok ut til våren – med en god del motstand både innenfra og utenfra. Så lenge disse øynene ser, og de sure tankene holdes under oppsikt, ser det ut til at historiene fortsetter å komme til meg. Og hvis ikke det er lykke, så vet ikke jeg!