Spaltist Tove Nilsen

«Jekk deg ned, din jaevla lesbe!», overhørte Tove en vakker høstdag da hun passerte skolen i nabolaget. Maktspråket de unge guttene brukte da de ropte etter en jente, fikk henne til å undre seg over hvor dette kommer fra.

Det var en av de siste oktoberdagene med sol fra skyfri himmel. Dagen var mildest talt fargesprakende, rød villvin på uthusveggen, svarttrost i rognebaertreet og en branngul lønn som ennå ikke hadde mistet bladene.

De mørke regnvaersdagene kommer tidsnok. Denne dagen er for fin til å sitte ved skrivemaskinen, bestemte jeg og suspenderte slavedriveren som bor inne i meg. Bakerst i skapet med henne! Fram med hun som ikke er redd for å skulke og som vet å nyte stjålen frihet og ubekymrete stunder.

Som sagt, så gjort. Jeg ville gå en lang skogstur, men først stakk jeg innom naermeste handlesenter og kjøpte meg både leppestift og neglelakk. Kvinner 50 pluss gjør lurt i å sminke seg diskré, røde lepper kan få deg til å se eldre ut, leste jeg nylig. Bakerst i skapet med det rådet! Jeg testet øyeblikkelig kjøpet og gikk videre med knallrøde lepper og stigende humør. Livet er for kort til å bekymre seg om alt man ikke bør gjøre fordi man er en godt voksen kvinne, tenkte jeg og kjente hvor glad jeg er for å leve i Norge på 2000tallet med den friheten det innebaerer.

Mer rakk jeg ikke å tenke, før jeg passerte en ungdomsskole. Like ved skoleporten sto tre–fire unggutter, de mumlet noe etter en jevnaldrende jente. Hun svarte ikke og da kom ropet:

– Jekk deg ned, din jaevla lesbe!

Jeg skulle ønske hun hadde snudd seg og takket for komplimentet, det gjorde hun ikke. Lesbisk kan brukes som en hedersbetegnelse, men jaevla lesbe er maktspråk. Jeg så på de unge guttene, forhåpentligvis sine mødre og fedres stolthet. Hvor kommer språket deres fra? Det er et naivt spørsmål. Jeg er vokst opp med østkantspråk, jeg hadde også uttrykk jeg brukte ute, aldri inne. Jeg vet hvordan det er å tøffe seg for jevnaldrende, men innerst inne vaere en ålreit type. Det kan vaere mange motiver bak en tøff tone, alt fra skjult forelskelse til frykt for ikke å få henge med de kuleste. Dessuten er få mer homofobe enn de som får panikk ved å kjenne sine egne skeive sider, kanskje han som ropte var livredd for å bli kalt homo.

Jeg gikk videre, i et helt annet humør. Jeg lever, som mange av oss, i det jeg tenker på som et frisinnet miljø der alle er motstandere av undertrykking og de fleste støtter Thorbjørn Egners kardemommelov: «Man skal ikke plage andre, man skal vaere grei og snill, og forøvrig kan man gjøre hva man vil». Likevel husker jeg alle gangene jeg har overhørt replikker som:

– Tror du hun kan vaere lesbisk? Hun ser jo ikke sånn ut, men ... (bekymret tonefall).

– Hun MÅ jo vaere lesbisk, sånn som hun ser ut (nedlatende tonefall).

– Det er greit at de lever annerledes, men de behøver vel ikke å demonstrere det (aggressivt tonefall).

– Man kan jo ikke noe for legningen sin (medlidende tonefall).

Som jeg skulle ønske at ordet legning kunne fjernes fra språket. Hva skal vi med et ord som skiller i stedet for å forene?

Hva skal vi med et ord som vipper faretruende mot gamle dagers diagnoser? Uten bakteppet av fordommer, ingen vits i å snakke om legninger. Alle kommer vi i ulike og berikende varianter. Noe Prideparader viser, men også blir angrepet for i ulike land. Det siste gjør at selv tilsynelatende uskyldig tenåringsspråk om jaevla lesber kan virke alarmerende.

Alt dette tenkte jeg på mens jeg fortsatte dagens skulketur innover i skogen.

Hjemme igjen, deilig sliten, åpnet jeg pcen og googlet bøker om kvinner som elsker kvinner. Det var ikke vanskelig å finne titler, anbefalingene er mange og varierte. Blant annet har Skeiv.no en liste med skjønnlitteratur om problemfri homofili. På en annen liste fant jeg «Fargen bortenfor» av Alice Walker, utnevnt som en milepael blant norske oversettelser. Boka handler om de to afroamerikanske søstrene Celie og Nettie og deres livskamp i et samfunn som holder dem nede. «The color purple» er originaltittelen, og det er en både fargerik og livsbejaende roman. Ikke minst handler den om hvordan kvinner kan forløse styrke og følelser hos hverandre. Og hvem trenger ikke det?