– RUSEN TOK HAM FRA MEG
Psykologspesialist Kari Lossius vokste opp med en far som var alkoholavhengig. Hun var i 30-årene da hun mistet ham, og siden har Kari brukt yrkeskarrieren sin til å hjelpe andre som sliter med rusavhengighet til å få livet på rett kjøl.
Høsten 1986: Kari har de siste to årene jobbet som ruspsykolog ved Basissenteret i Sandnes da hun en dag får en telefon fra moren sin om at hun må komme hjem. Faren hennes, som har kreft med spredning, er døende av sykdommen og mange års alkoholavhengighet. De neste ukene er Kari hjemme og tar seg av faren mens moren er på jobb. For å hjelpe faren gir Kari ham whisky med sugerør på sengekanten. Kari tenker at det er det eneste som kan lindre plagene hans nå, og ville gjort det samme igjen hvis hun måtte. Da faren til slutt dør på sykehuset, føler Kari både lettelse og dyp sorg.
– Døden er så endelig, sier psykologspesialist Kari Lossius (63). Hun kommer fra Kristiansund, men har bodd i Bergen mesteparten av sitt voksne liv.
Kari vokste opp med en far som var annerledes. Kulere enn andre fedre, og som kunne feste med Kari og vennene hennes i tenårene.
– Jeg hadde et annet forhold til hva normal atferd var.
Første gangen Kari var med hjem til sin første manns svigerforeldre på nyttårsaften, og de satt og drakk kaffe, trodde Kari noen hadde dødd.
– Sånt var ikke jeg vant til. Hvis jeg hadde kommet hjem til pappaen min hadde vi drukket champagne og ikke kaffe.
Etter at Kari var ferdig på ungdomsskolen, skjønte hun at faren hadde et forhøyet alkoholkonsum, men det var først i voksen alder hun skjønte hvor alvorlig det var.
Da Kari flyttet hjemmefra og til Bergen for å studere som 20-åring, så hun forfallet hver gang hun var hjemme på besøk. Faren virket mer sliten og drakk tettere.
– Rus er en snikende lidelse, og jeg så bedre at han var syk og hadde problemer da jeg ikke bodde midt oppi det.
Etter hvert kunne Kari se at faren, som hadde en høy stilling i bank, fikk abstinenser når han hadde vaert på jobb og ikke drukket.
– Det tok lang tid før jeg tenkte på vår situasjon som en tragedie. Ikke alle som drikker er en tragedie for sine naermeste.
Mellom 200 000 og 500 000 nordmenn er naere pårørende til personer med alkoholproblemer
Ettersom Kari ble eldre eskalerte farens alkoholproblem. En påske de skulle på fjellet, ga Kari beskjed før de dro om at ingen fikk drikke på turen. Under oppholdet ble Kari til stadighet oppfordret til å ta seg en skitur, noe hun gjorde med glede. I ettertid har hun skjønt at flaska til faren kom på bordet så fort hun hadde gått ut døren.
Flere ganger ba Kari faren om å slutte og drikke, men han vendte det døve øret til. «Kan du ikke gjøre det for min skyld», ba Kari som tenkte på at alkoholavhengigheten kunne forkorte levetiden hans og gjerne ville beholde faren så lenge som mulig. «Du vet jeg elsker deg, men jeg kommer aldri til å slutte å drikke», sa faren som tidlig gjorde Kari oppmerksom på at det ikke var hennes feil at han drakk.
– Han tok ansvar selv og tok fra meg all skyldfølelse, sier Kari som har tenkt mye på hvor sterkt det var av faren hennes å si dette.
– Mange barn av rusmiddel-avhengige tenker mye på om det var deres feil at den ene forelderen drakk. Slike tanker har jeg aldri trengt å føle på fordi pappa frigjorde meg fra dem.
Egentlig var planen til Kari å bli fysioterapeut, men da hun tok grunnfag i psykologi, så hun gleden ved å studere.
– Jeg forelsket meg gradvis i faget.
Kari glemmer ikke den gangen hun fikk sin første pasient. – Da var jeg frelst.
De siste 25 årene og frem til i fjor har Kari jobbet som fagdirektør ved Bergensklinikkene som hun var med på å bygge opp. Siden januar har hun hatt egen praksis, og tilbyr terapi, veiledning, undervisning og foredrag. – Jeg synes jeg har verdens beste jobb.
De siste årene faren levde, syntes Kari det var trist å se ham. Da Kari var 25 år fikk faren påvist leverskader. Noen år senere fikk han kreft med spredning.
– Alle visste at det var alkoholproblemene som hadde gjort ham syk, men ingen snakket om det. Heller ikke da han lå for døden var det noen som snakket om det.
I dag tenker Kari at det var skammen som gjorde at ingen i familien våget å snakke om det.
– Hadde pappa hatt en annen lidelse enn rus, så ville vi kanskje snakket om det.
Overfor sine naermeste kan Kari ha problemer med å vaere tydelig hvis det oppstår situasjoner hvor hun er uenig.
– Da blir jeg konfliktsky og trekker meg ut av situasjonen. Jeg laerte jo hjemme at man ikke snakket om ting.
«Jeg ville ikke byttet pappa ut med noen, og skulle gitt alt for å ha ham i livet mitt fremdeles – full eller edru»
Som terapeut er Kari opptatt av å avskamme skammen. – Det gjør man ved å tørre å vaere åpen om rus i egen familie.
For 12 år siden ble Kari utfordret på dette selv av en pasient. «Har du ikke opplevd noe, du?», spurte vedkommende. Kari innrømmet rødmende at hun hadde hatt en far som var alkoholavhengig og som døde av følgeskadene.
– Jeg, som har jobbet i mange år i en rusinstitusjon, skammet meg over å si det, sier Kari som i dag ikke lenger skammer seg over å vaere barn av en alkoholavhengig.
– Ved å vaere åpen om min historie har det gjort børen lettere å baere.
Etter at Kari sto frem med sin historie, er det mange som har sagt til henne at de ikke visste at faren hennes var sånn.
– Pappa var en kul fyr folk likte, men han drakk for mye, og for ofte, og etter hvert tok han skade av det.
Da Kari var ung, elsket hun å feste. Hun var den siste som dro hjem fra fest.
– Jeg er sikkert en som selv kunne fått problemer, men etter at jeg ble mor som 23-åring, skjerpet jeg meg og har hatt et kontrollert forhold til alkohol siden, sier Kari som er glad i å kose seg med et glass italiensk rødvin.
Den siste sommeren faren levde, så Kari hvor ødelagt han var av rusen.
– Han virket sliten og lei, og den sprudlende og sjarmerende pappaen min forsvant mer og mer.
Etter at Kari ble voksen har hun vaert mye sint på faren inni seg. Sint fordi han ikke skjønte sitt eget beste og ikke ville slutte å drikke. Da han døde, fikk Kari bekreftet det hun allerede visste: At rus tar liv.
– Det er en stor sorg. Rusen tok ham fra meg og jeg mistet ham for tidlig, sier Kari som anslår at rusen tok fra ham 20–30 år.
– Jeg er fortsatt sint for at han ikke får følge meg gjennom livet. Han kunne fått et fint liv uten alkohol, men jeg har jobbet mye med å respektere at han ikke ville det jeg ville.
Hele livet elsket Kari den vakre, festlige, emosjonelle, sosiale, energiske, tøysete og sjarmerende faren sin. – Vi hadde et naert forhold og jeg var utrolig glad i ham. Jeg ville ikke byttet pappa ut med noen, og skulle gitt alt for å ha ham i livet mitt fremdeles – full eller edru, sier hun.
Noe av det viktigste faren laerte Kari, var å ikke ha respekt for autoriteter. For han var alle mennesker like mye verdt, uansett hvem de var eller hvilken bakgrunn de hadde.
– Den laeringen sitter dypt i meg, og er noe jeg har med meg hver dag i møte med andre. Mitt liv er ikke større enn en rusavhengigs.
Kari er opptatt av å inkludere alle.
– Det skal vaere plass til alle, og ingen skal stå utenfor, sier Kari som slåss mot moralisering innen rusomsorg.
– Mennesker er så mye mer enn ruslidelsen sin.
Fem år etter farens død, døde moren. Den ene dagen snakket Kari med moren i telefonen og planla 60-årsfeiringen hennes, og den neste var hun på sykehuset og våket over moren som hadde fått akutt hjernehinneblødning.
– Da pappa døde, var det som en vegg som falt ut, men da mamma døde, føltes det som om hele huset raste sammen.
Moren hadde vaert helten i Karis liv.
– Jeg snakket med henne hver dag. Mamma er mitt største kvinnelige forbilde. Hun kunne alt, var vakker og holdt familien samlet. Hvis det ikke hadde vaert for henne, hadde nok pappa dødd mange år tidligere, sier Kari ettertenksomt.
Da Kari selv ble 60 for tre år siden, tenkte hun mye på sine avdøde foreldre som begge bare ble 60 år.
– Lenge tenkte jeg på om jeg kom til å bli 60, men da jeg ble det tenkte jeg på at alt jeg kommer til å oppleve fra nå av, fikk de aldri oppleve.
De gangene Kari, som har tre døtre, ser sin mellomste datter med strikketøyet, så ser hun moren sin i henne og kjenner et dypt savn. Det samme savnet kan hun kjenne på når hun treffer barnebarnet sitt som ligner på faren hennes.
– Jeg tenker mye på foreldrene mine og skulle ønske de var her.
Når jevnaldrende venner snakker om turene de har
«Jobben har vaert god terapi for meg. Det er helende å få ta del i andres liv og vaere med i en samtale omkring det»
vaert på med foreldrene, skulle Kari ønske hun hadde tilsvarende opplevelser med sine foreldre å snakke om.
– Jeg er misunnelig fordi de har noen å ringe hjem til. Tapet av foreldrene har gjort Kari bevisst på at livet ikke er noen selvfølge.
– Livet er dyrebart og vi vet ikke hvem vi kan miste i morgen, sier Kari, som mener at det som har laert henne mest, er pasientene hun har møtt.
– Jobben har vaert god terapi for meg. Det er helende å få ta del i andres liv og vaere med i en samtale omkring det.
Å miste foreldrene tidlig i livet, har fått Kari til å forstå at hun kan klare seg selv uansett.
– Jeg er psykisk sterk, og har innsett at jeg tåler en del ting, noe som har vaert en fordel når det har blåst i livet mitt senere.