Se opp for alderdommen
Selvsagt synes snart 50 år gamle Guro Hoftun at det er kjipt med rynker og grånende hår. – Men verre er det at så få i dette landet tar alderdommen på alvor, sier forfatteren av «Eldreliv».
Aldersdiskriminerende, svarer hun kontant når hun blir oppfordret til å beskrive det norske samfunnet anno 2019. – Det er for mange arenaer der eldre mennesker holdes utenfor. I mange bransjer skvises de ut av arbeidslivet og lokkes med AFP og førtidspensjon fra de fyller 62 år. Dette til tross for at politikerne stadig gjentar at vi alle må vaere forberedt på å stå lenger i jobb dersom arbeidslivet og landet skal gå rundt. I motsetning til USA, hvor presidentkandidatene ved forrige valg var pluss-minus 70 år. I Norge finnes det knapt en synlig politiker over 60 år. Når en politiker runder 50 år, snakkes det ofte om å «slippe yngre krefter til». Det er jo ikke alder, men kompetanse og erfaring det skal stå på.
Engasjert og med argumenter som kommer i små fossefall, har Guro Hoftun slengt seg ned på en stol i det som må vaere en av Oslos kuleste kaffebarer. Litt beskjemmet titter hun ned på underarmer med opptil flere skrubbsår. Disse skyldes at hun trynet på en joggetur på St.Hanshaugen dagen før.
– Å miste balansen på en joggetur er kanskje også et tegn på at jeg er i ferd med å bli gammel? undrer hun spøkefullt.
Siden hun verken brakk ben eller pådro seg annen alvorlig skade, ender uhellet på en sti i parken som en munter historie om klønethet og distraksjon. Likevel inneholder den også noe av kjernen i den samtalen som skal føres gjennom en oppglødd formiddagstime. Ikke bare kan Guro innrømme at hun går til frisør for å farge bort de grå stripene i det lange, tykke håret, men også at noe av motivasjonen for egen trening er å motvirke fysisk forfall. Drivkraften er både estetisk og helsemessig begrunnet. På det området skiller hun seg ikke fra jevnaldrende medsøstre, men Guro lukker ikke øynene for den virkeligheten som venter 20–30 år frem i tid. Hun siterer den franske feministen og forfatteren Simone de Beauvoir som i boken «Alderdommen» beskrev denne fasen av livet som «en skammelig hemmelighet det er uanstendig å snakke om».
Det er helt klart lurt med både regelmessig trening og et sunt kosthold i håp om å møte alderdommen som frisk og før, men dersom
vi får leve, blir vi også eldre for hvert år som går, fastslår Guro, og fortsetter: – Det er heller ikke gitt at vi holder oss friske, til tross for iherdig innsats. Mye handler om gener – og flaks eller uflaks. Selv om den gjennomsnittlige levealderen i Norge har økt betraktelig, forskere fortelle at sykdommene rammer i omtrent samme alder som tidligere. Fremtidens eldre vil komme til å leve flere år med sykdom – og vaere pleietrengende. Bare et fåtall vil vaere like spreke som Olav Thon og dronning Sonja. Det er dette scenariet vi som er middelaldrende nå må ta inn over oss. Eldrepolitikk angår oss.
Gjennom tre arbeidskrevende år har Guro Hoftun gjort et dypdypp i den siste etappen av livet få av oss orker å tenke på, før vi konfronteres med den som pårørende – og etterhvert som aldrende selv. Resultatet er «Eldreliv», en bok som handler om det å vaere gammel i dagens Norge, og om å vaere pårørende. For å gi et så fullverdig bilde som mulig, har Guro reist over store deler av landet og møtt mennesker som har villet dele sin historie. Hun har også intervjuet fagfolk innen medisin, eldreomsorg og samfunnsforskning, for å kunne viderebringe reelle og ganske dystre fakta. Med i persongalleriet er profilerte gamle, som nygifte Olav Thon, hans kone Sissel Berdal Haga og psykiatriprofessor og Høyre-politiker Astrid Nøklebye Heiberg, men også mange andre eldre som har tanker og refleksjoner rundt alderdom.
– For meg har det vaert vesentlig å formidle fortellinger om det å bli gammel, forklarer hun.
– Personlige historier gjør sterkere inntrykk enn harde fakta. Håpet med boken er jo at den skal få folk til å forstå at den alderdommen som venter dem der fremme, angår dem.
Den mest personlige fortellingen handler om hennes egen mamma. Hun er i dag 82 år gammel og trenger mye hjelp og støtte. Her gjelder det å finne en balanse mellom den gamles fortsatte ønske om å vise omsorg, og datterens forsøk på å overta oppdragerrollen og forklare at for eksempel det å gå ned i vekt også kan gjøre selve livet lettere. At et rollebytte var i ferd med å skje, skjønte Guro for sju–åtte år siden. Morens kropp hadde på det tidspunkt begynt å streike for alvor. Det var mye som feilte henne. Ikke minst hadde hun svaert vondt i armen som var brukket tvert av i et ublidt møte med betonggulvet i svømmehallen. Hun ringte sin datter Guro og ba henne følge henne til legen. Hun opplevde at det virket som om han ikke forsto alvoret og ikke ville lytte. Moren var sikker på at dette skyldtes at hun var så gammel og måtte finne seg i å leve med vondter.
For Guro ble dette spiren både til kommentarer og reportasjer i VG, hvor hun jobbet fast inntil for tre år
«Døden er en skjebne, men alderdommen er en parodi på livet» SIMONE DE BEAUVOIR
siden. Dette var også starten på bokarbeidet. Motivasjonen beskriver hun i forordet slik: «Jeg ville skrive om å vaere datteren til min mor i en tid da kroppen hennes svikter, mens hodet fortsatt er ungt. Hun som alltid har vaert den som passet på meg, trenger stadig mer hjelp. Omsorgsbyrden mellom oss er i ferd med å forskyves.»
I dag omtaler Guro seg selv som omsorgspendler. Det er naer tre timer å kjøre fra leiligheten i Oslo til barndomshjemmet i Gol, men heldigvis er hun både frilanser og har egen hytte på Golsfjellet. Der kan hun sitte og arbeide i fred og ro, når hun ikke utfører de mange aerender som står på morens liste eller må følge opp legebesøk og sosiale aktiviteter.
– Friheten som frilanser er gull verdt i en slik situasjon. Jeg har ikke en dag angret på at jeg sluttet i VG etter 19 år, selv om den økonomiske rådgiveren mente at jeg ville vaere for gammel til å få en fast jobb dersom jeg senere skulle ønske meg det. Jeg var da 46 år gammel. Hadde jeg selv vaert arbeidsgiver, ville jeg mye heller ha ansatt meg selv som 50-åring enn 27-åring. Jeg har et yrke hvor de fleste bare blir bedre med alder og erfaring.
Frilanslivet har også gitt henne mulighet til å fordype seg i problemstillinger rundt den veldige eldrebølgen som hun selv vil vaere en del av. Siden historiene vi ofte leser i avisene fra dagens eldreomsorg, forteller om likegyldige holdninger og sviktende rutiner, frykter hun at hennes generasjon trenger hjelp fra hjemmetjenesten eller plass på et sykehjem. Som hun konkluderer:
– Nå kan vi fleipe med at vi kommer til å bli kravstore og forlange lattekaffe med soyamelk til frokost. Men sitter du der med full bleie om 20–30 år, er jeg ganske sikker på at du bruker energien på andre kamper.
«Først glemmer man navn, så glemmer man ansikter, så glemmer man å trekke opp glidelåsen – og til slutt glemmer man å trekke den ned» GEORGE BURNS (AMERIKANSK KOMIKER OG MULTIKUNSTNER SOM BLE 100 ÅR GAMMEL)