Langlesning: Novellen «Ofring»
Jeg kan ikke lenger huske hva som skjedde, fordi ingenting skjedde. Dager i kalenderen bare forsvinner. Uker blir borte. Umerkelig. Den ene lik den andre. Bare denne ventingen.
Andre dager kan jeg kjenne alt så tydelig, se hver blodåre på hånden min, de sammenfiltrede hårstråene i dusjen, brødsmulene på kjøkkenbenken, lekene hennes, kjenne en svak gjenglemt lukt i et skap, alt er så mettet av noe mer enn seg selv, og selv om hele dagen fortsatt er venting og urørlighet, så er det likevel noe som presser seg på, en forventning, et håp, om at i dag, ja i dag, vil alt vende seg til det bedre.
Jeg venter på den, stemmen hennes, at den igjen skal smyge seg inn i kroppen hennes. Se blikket hennes. Jeg har snart glemt det.
I natt regnet det igjen, det pøste ned som om noe der oppe hadde gått i stykker. Jeg skulle ønske det kunne fortsette. Lange striper av regn overalt, som en ugjennomtrengelig mur, men selv det tetteste regnet har mellomrom mellom dråpene. Midt på natten slapp jeg ut hunden. Den sto stille i regnet og så på meg. De våte avtrykkene av labbene på gulvet etterpå, rundt og rundt.
Hunden er ikke lenger som før, den har senket tyngdepunktet, seget ned mot gulvet, snuten snuser seg frem til klaerne, baerer dem varsomt i kjeften, et plagg av gangen, legger dem ned foran føttene mine. Frem og tilbake. De små plaggene hennes. Jeg kan ikke trøste hunden.
Hun kommer tilbake, hører du. Hun kommer tilbake, sier jeg.
Hunden trekker i båndet når vi går hjemover nå for tiden, ikke som før da den ikke kunne vente
med å springe ut av ytterdøren. Jo naermere vi kommer huset, dess ivrigere blir den, løper omkring innendørs, undersøker alle kriker og kroker. Etterpå legger den seg ved siden av den lille sengen. Den lager bare en svak lyd iblant, en lavfrekvent murrende tone.
Før pleide hunden å sove på matten ved utgangsdøren for å vaere sikker på at ingen av oss gikk sin vei uten tillatelse. Den gjør ikke det lenger. Vi er ikke lenger en flokk. Iblant slipper jeg hunden ut og glemmer å slippe den inn igjen, og finner den på trappen etter flere timer, helt taus.
I natt flyttet jeg inn til hunden, tok med dynen, madrassen og puten, slepte alt med meg gjennom leiligheten til sengen på rommet hennes, la meg på gulvet tett inntil den fortsatt fuktige hundepelsen. Det var ikke for hundens skyld. Hørte hjertet, susingen fra pusten, tonen langt der inne.
Jeg vil trekke den over meg, hunden, som et teppe, men den er for tung, for mange labber, for mye pels. For åpne øyne.
Jeg ligger omsluttet av hundepusten, sover urolig, flyter for fort opp til overflaten, drømmen er borte, bare dragsuget tilbake. Jeg faller igjen i urolig søvn, og når jeg våkner, henger rester av drømmen igjen inni meg. En svidd gresslette, hunden farer av sted mot et åpent hull i gressflaten, den fyker ned i det og blir borte, jeg vet at den har funnet barnet, funnet Nina. Vent på meg, sier jeg, men alt er stille, ingen bjeffing, ingen lyd. Jeg forsøker å krype etter, men det er ikke plass til meg.
Jeg er våt i ansiktet av mitt eget spytt. Og jeg ligger på gulvet og ser barnet, som ikke er barnet,
«Hun kommer tilbake, hører du. Hun kommer tilbake, sier jeg»
som ikke er Nina, som er hunden som sover urørlig ved siden av meg med åpne øyne, og alt begynner igjen.
Møblene ruver over meg, under kanten på lekebordet kan jeg se fingeravtrykk og fettmerker og en liten rosa tyggegummi. Under sengen er det støv, en gjenglemt blå plastbil. Senere kan jeg rydde, vaske og stable. Ennå vil jeg ikke ta vekk noe, tør ikke det. Den røde ullgenseren på stolen. Hun hadde vokst fra den, jeg hadde ikke lagt merke til det, jeg presset den på henne likevel, hun gråt, jeg dro den trange halsåpningen ned over ansiktet hennes, vi hadde dårlig tid, kan ikke lenger huske hvorfor, senere havnet den på stolen, det ene ermet er fortsatt krøllet inn i genseren, som om det leter etter noe.
Skulle jeg ha valgt henne bort, ville jeg ofret henne, for å slippe alt dette, sugd henne tilbake i kroppen, for å slippe frykten for å miste? Slippe å miste.
Natten er vannaktig, det grålige lyset dirrer som om alt er under overflaten, veggene er dekket av ruglete rur, alle tingene løser seg opp, flyter rundt som uforståelige, meningsløse gjenstander, før det snur, før lyset samler rommet sammen, og tingene finner tilbake til sin opprinnelige form, og alt er så tomt.
Jeg åpner døren til rommet hennes på sykehuset. Hodet med bandasjen. Den skal snart tas av, sår gror selv på den som sover. Ledningene overalt, som om tynne planterøtter har presset seg inn i kroppen hennes, hun ligner ikke lenger seg selv.
Leste et sted at røtter søker seg mot lyden av vann, tynne tråder på røttene vibrerer som små ører langt der nede i jorden, venter tålmodig.
Det lille brystet trekker seg sammen og utvider seg taktfast. Oksygenmasken dugger. Jeg ser på ansiktet hennes, øyevippene vibrerer iblant som insektvinger, som om en tanke fór forbi. Hunden venter på deg, hvisker jeg. Og jeg har glemt å gi den mat igjen, jeg husker det nå.
Jeg løfter på dynen, bøyer meg over de små føttene, ingen blåaktige skygger som flakker under huden, fortsatt bare varme barneføtter. Jeg tar taerne i hendene, snuser, slikker så vidt, den litt salte smaken, voksaktig i munnen, vil ikke slippe dem, jeg tørker snørret av med dynen. Alt dette må jeg huske, ta det inn, gjemme det og ta vare på det. Snart skal de forsøke å vekke henne.
– Når hun blir sterkere, sa legen.
Må tro på det. Om to uker fyller hun seks.
Kroppen inni kroppen min, jeg kunne sitte og beundre den stramme magehuden, kjenne med fingertuppene på små kroppsdeler som presset seg mot meg, iblant skimte et drag over magen, en boblende krusning fra det ukjente som sparket og snudde seg der under overflaten, fløt omkring vektløs og ennå usett.
Sollyset når så vidt ansiktet hennes, leter seg frem, tegner det frem på nytt. Huden, så tynn, nesten gjennomsiktig som da hun ble født.
Alt er så stille her på sykehuset, så taust, selv gråten har lukket døren.
Akka bakka bunka rakka, hvordan var det, må ikke glemme, må ikke det. Det hjelper å si det. Tenke på noe annet. Fylle hodet med lyd. Akka banka bunka rakka. Som en bønn. En bønn for dem som ikke tror. En bønn for de skyldige. Katolikkene tror på tilgivelse. Hva med oss som ikke tror, hvem skal tilgi oss?
På grunn av ferieavvikling er barneavdelingen midlertidig stengt. Jeg gikk inn i barneavdelingen forleden, det var så underlig med de tomme sengene, lekene som ingen lekte med. Selv den maniske sykehusklovnen hadde tatt ferie.
Jeg husker da jeg var på samme alder som Nina, jeg kunne ikke svømme, sto og glante gjennom de runde vinduene under bassenget, så på de hodeløse armene og beina som sparket og viftet under den sølvaktige vannflaten og jeg kjente bare igjen badebuksene til storebrødrene mine, kroppene deres var så hvite, jeg kunne se dem dukke ned og komme svømmende mot vinduet der jeg sto, de stirrende øynene, bobler steg opp fra munn og
nese, og de holdt de innskrumpede fingertuppene mot ruten, tissene var som snegler som hadde sugd seg fast inni badebuksene. Og etterpå spurte jeg dem ivrig, så dere meg, så dere meg, og de sa nei, vi så deg ikke, men vi visste at du var der.
Når pasienter våkner opp, er det utrolig hva de kan huske, sa legen. Det er så mye vi fortsatt ikke forstår. Legevitenskapen er ennå ung.
Hva vil du ha av meg, Gud? En arm, et øye, kan du klare deg med en finger? Den aller minste? Vil du spare henne da?
Leppene rører seg ikke, bare susingen fra maskinen, den durer så trygt og jevnt, holder henne festet til jordskorpen så hun ikke svever av sted.
Hun rev seg løs fra hånden min. Jeg fulgte ikke med.
Jeg går ut i korridoren igjen, vandrer litt opp og ned. De friske begynner å likne på de syke etter en stund. Senger står klare til å ta imot nye pasienter med gapende dyner.
Jeg står ved kaffemaskinen i kjøkkenkroken og trykker på knappen, men det kommer ingen vaeske. Det bare durer der inne. På forsiden, over de mange knappene, er det en liten skjerm.
En yngre mann løfter et barn opp i luften. Barnet ler.
Jeg trykker en gang til, men det skjer fortsatt ingenting. Det er bare filmen som begynner igjen. Yngre mann løfter barn. Barnet ler. En bil som kjører. En eldre mann heller i kaffebønner. Håndtrykkene. Smilene. Yngre mann henter seg kaffe. En kvinne smiler og vifter med det halvlange håret. Jeg trykker på kaffeknappen igjen som om jeg ikke allerede har prøvd utålmodig flere ganger, som om jeg ikke bare har lyst til å skrike og slå. Det summer og durer og noe renner ned i papirkruset. Det lukter kvalmt.
Hun løp ut i veien. Hunden trakk henne med seg. Barnet ler.
Kaffemester ønsker alle en fortreffelig dag. Skulle ønske det var noe jeg kunne gjøre, samle inn penger på nettet til en ny, fantastisk behandling, sitte sammen med andre håpefulle foreldre som har noe å bedrive, noe å holde fast i, som støtter hverandre, holder hverandre oppe, forstår hverandre.
Sitte sammen med foreldre som er uten skyld. Så et dokumentarprogram en kveld om foreldre som hadde glemt igjen barna i bilen på altfor varme dager, ikke passet godt nok på ved stranden, en åpen brønn som skulle vaert lukket, en farlig trapp uten barnesikring. En vei. En bil. De kunne ikke tilgi seg selv.
Jeg heller vaesken i utslagsvasken. Det skummer brunlig. Jeg må holde meg fast i den glatte, kalde stålkummen, har glemt å spise igjen, og nå er det langt utpå ettermiddagen. Det står smørbrød ferdigpakket i plast i det lille kjøleskapet. Ost, skinke. Tomatskivene er skåret så tynt at de er gjennomsiktige. Alt kleber seg opp mot plasten som biopsier av fremmedartede organer.
«Skulle jeg ha valgt henne bort, ville jeg ofret henne, for å slippe alt dette?»
Sommerjobben da jeg var student, jeg skar løvtynne skiver av kroppsdeler støpt ned i voks. De tynne skivene ble lagt mellom to glassplater og senket ned i forskjellige fargebad før legene så på dem i mikroskop.
– De fleste er rester av aborter, forklarte den eldre laboranten meg, – det er høysesong for slikt nå om sommeren.
Det er kommet en mann inn i kjøkkenkroken, jeg har sett ham før. To fremmede som tilfeldigvis befinner seg på samme sted.
Virker den ikke igjen, sier han. – Skal vi se. Han trykker på en knapp på siden. – Jeg skrur den bare av og på, det pleier å hjelpe.
Det renner og surkler ned i koppen hans.
En ung mann la ut et teppe innerst i korridoren, utenfor bøttekottet, et blått, håndknyttet teppe. Han holdt øynene lukket, og løftet og senket hendene, reiste seg og satte seg på kne i en repetitiv rytme, som om han var helt alene.
Jeg kjenner på lillefingeren, det ytterste leddet på venstre hånd, bøyer og retter det ut, kjenner hvordan det lille leddet er festet i brusken, hvor tøyelig og løst det er, så føyelig, minner om en liten vinge.
Det flimrer i skjermen på kaffemaskinen.
Barnet ler. Eldre mann ser sliten ut. Yngre mann henter kaffe til yngre kvinne, hun ler litt for høyt. Slenger med håret, det ser maniert og masete ut.
Utenfor kjøkkenkroken subber en pasient forbi. En gjennomsiktig pose henger på stativet, dasker mot metallstangen som et ekstra organ.
Yngre mann kjører bil. Han må få levert i barnehagen før jobb, det er hans uke, han er for sent ute. Han skriker til barnet, plutselig skriker han til det.
Nina mistet en tann før ulykken, den aller første. Tannen i glasset med vann. Jeg fant bare et par euro, hadde ingen norske mynter, hun forsto det ikke. At tannfeen kunne ta sånn feil. Det var jo ikke ordentlige penger.
– Neste gang, sa jeg,
– da blir det nok riktig. Det åpne hullet foran, den nye tannen som presser seg frem.
Åtti prosent av alle amerikanere tror på mirakler, sto det i et av ukebladene.
Bildene og filmene av Armstrong og Apollo, flimrende i svarthvitt. Hadde han med et bilde av den døde datteren sin ut i verdensrommet? Tok han opp fotografiet av den lille jenta og så på det og lot det sveve rundt i romskipet?
Hvis man gråter i vektløs tilstand, løsner tårene fra øynene og flyter i luften som små kloder, eller står de bare stille og vibrerer på kinnet helt til de tørker av seg selv? Et lite skritt for mennesket, et stort skritt for menneskeheten.
Yngre mann henter kaffe til yngre kvinne. Hun slenger på håret, i skillen er etterveksten grå. Hun ser med ett så mye eldre ut, som om ansiktet hennes er i ferd med å bli presset til side av et annet som har ligget der og ventet hele tiden. Barnet ler. Barnet blir ikke eldre.
Vil ikke savne kaffen her, sier han, med ett, den fremmede.
Han kaster koppen i søplekassen, før han snur seg og går innover i korridoren igjen.
Lillefingeren min, så kjent den er. Det er litt skitt under neglen. Jeg vil kjenne på smerten, jeg trenger den. Jeg biter i leddet, så hardt jeg klarer, kjenner det svir og brenner. Vil rive den av. Smerten fyller meg, presser alt annet unna, dunker i fingeren, i hånden, overalt, presser tårene ut.
Men jeg klarer ikke bite hardt nok, selv ikke det klarer jeg. Jeg fulgte ikke godt nok med.
Sommeren i fjor. En annen verden. Klosteret som fortsatt var åpent for turister. Den vennlige munken som viste oss brønnen de brukte før i tiden. Vi krøp inn en trang gang i kjelleren, jeg kunne ikke stå oppreist, og innerst var det en avsats inn til selve brønnen, den var som en grotte, en oval katedral, taket hvelvet seg over oss, og jeg satt der i mørket med Nina på fanget, kjente den fuktige lukten av mur og vann, den tynne sildringen langs veggene, ekkoet av den ujevne dryppingen. Høyt der oppe kunne vi skimte en rund flekk av himmelen der brønnåpningen var, lyset falt ned i en svak sirkel mot bunnen, og jeg holdt henne fast så hun ikke skulle falle over den lave kanten, ned i tomheten og mørket. Den lille stemmen hennes, tynn og ustemt. Vi hvisket til hverandre, vi sang lavt, brokker av regler og vers, stemmene beveget seg ut fra oss, fylte hele rommet, viklet seg inn i hverandre til en enkelt stemme, til et helt kor.
Det kommer tilbake til meg nå, renner gjennom meg.
Hele brønnen var fylt av denne hviskingen, som en haer av hviskere. Stemmene fløt som en bølge mellom oss. Det svake ekkoet. Sildringen. Vi hvisket;
Akka bakka bunka rakka etla metla sjong dong filli fjong issa bissa Topp Stopp
Du er ute
«Smerten fyller meg, presser alt annet unna, dunker i fingeren, i hånden, overalt, presser tårene ut»
Utenfor kjøkkenkroken ser jeg legen gå forbi, han ser meg ikke, han går med målbevisste skritt nedover gangen.
Tør ikke løpe. Tør ikke håpe. Tør ikke.
Husker hvordan jeg fløt en gang før alt dette, før Nina ikke engang fantes som en tanke, hadde reist til Rødehavet for å dykke, langt, bløtt sjøgress vokste ut av sprekker og rifter, gresset beveget seg i takt med alt omkring meg, slo iblant mykt mot det harde fjellet, en susete stillhet omsluttet meg, det krusete mønsteret i overflaten ble reflektert på sandbunnen under meg, og jeg ville vaere der for evig.
Og en barrakuda kom svømmende mot meg, ikke så fryktinngytende, en snau meter kanskje, det stripete makrellaktige mønsteret på siden, den lange slangelignende kroppen, de blå finnene, den lange snuten med underbittet, de våkne øynene som kom mot meg. Den var ikke stor, men den var på kloss hold, og jeg strakte ut en hånd uten å tenke meg om, uten å tenke på om det kunne vaere farlig, og jeg kjente den glatte dyrekroppen stryke langs håndflaten, så det skinne hvitt i tennene på den, før den plutselig var borte i det flimrende halvmørket.
Noen tar meg på skulderen. Det er en av sykepleierne.
– Du må komme, sier hun.
«Det finnes kun to måter å leve livet på. Den ene er å late som om ingenting er et mirakel. Den andre som om alt er det.» ALBERT EINSTEIN