Redaktøren har ordet
«Den fantastiske følelsen av frykt» var den betegnende tittelen Karina Hollekim ga boken sin. Hun var ekstremsportutøveren og basehopperen som en dag i 2006 smalt i bakken og knuste underkroppen. Hennes vei tilbake til et helt annet liv, fjernt fra voldsomme adrenalinkick som ga tittelen på boken, ble via rullestol, et tosifret antall operasjoner og ikke minst en tøff jakt på hva tilvaerelsen nå skulle romme.
– Livet jeg levde med å reise jorden rundt og basehoppe og stå på ski, ble på mange måter også en flukt for meg. For det jeg kanskje var aller mest redd for, var jo å vaere der hjemme i hverdagen. Der følte jeg ikke at jeg passet inn eller var god nok, sier Karina i denne utgaven av Tara. Under vignetten «Drømmedamer» forteller hun om hvor drømmene har ført henne, og ikke minst hva som skjer når drømmen dør.
– Hele følelsesregisteret mitt lå i fysisk aktivitet. På godt og vondt. Når du da blir fratatt det, så har du ikke noe verktøy lenger, sier Karina som igjen reiser verden rundt, men nå for å inspirere og motivere andre gjennom foredragene sine.
En fantastisk følelse er også drivkraften vår egen spaltist, Taras turjente Bodil Gilje, søker etter. På side 64 kan du lese om hva som skjedde da bildefokuset tok overhånd. Å dingle med føttene ut fra Preikestolen ble et trofé hun muligens ikke kommer til å gå for en gang til. For tross alt er det hverdagsgleden det handler om, også for en som bor flere netter i telt enn de fleste. – Jeg får mareritt av å tenke på kanten av Preikestolen, mens bål og skog gir meg ro i sjelen, erkjenner Bodil.
Et helt annet kvinneliv og hverdag snakker forfatteren Tore Renberg om til Taras journalist Lisbeth Skøelv på side 114. Han er aktuell med romanen «Ingen tid å miste», som er inspirert av mormoren Esther Elisabeth Ludvigsen. I forbindelse med researchen satte han seg ned og leste gjennom de 107 brevene han mottok fra henne fra 1992 og til hun døde i 2003.
– Hun og morfar var syvendedags adventister, og hadde bare akkurat nok med penger. Mormor hadde fire kjoler, en for hver sesong, og oppvaskbørsten hadde de i 20 år. De levde et helt annet nøysomt liv enn vi gjør i dag, forteller Renberg, og legger til at han fikk en annerledes opplevelse av å lese brevene på nytt.
– Jeg lyttet ikke til mormor på samme måte da som jeg ville gjort nå, innrømmer forfatteren.
Felles for alle historiene er vel at vi bør bli flinkere til å sette pris på det vi har!