«Hva drømmer man om når drømmen dør?»
Karina Hollekim (43) levde drømmelivet, men så ble drømmen knust. I hundre kilometer i timen styrtet basehopperen fra himmelen og smadret underkroppen mot en stein. Hva drømmer man om når drømmen dør?
Den 20. august 2006 gjør Karina Hollekim seg klar til å kaste seg ut av et fly i Sveits. Som ekstremsportsutøver har hun gjort dette hundrevis av ganger før. Hun er bare så redd som hun vil vaere for å kjenne på den fantastiske følelsen av mestring. Nøyaktig samme dato 25 år tidligere er Karina ute på biltur med sin mor og far. En møtende bil kommer over i motsatt kjørefelt og smeller inn i dem i 80 kilometer i timen. Moren til Karina blir hjerneskadet og pleietrengende for livet.
Men dette tenker ikke Karina på nå den samme dagen 25 år senere. Nå står hun bare på kanten av stupet og kjenner på «den fantastiske følelsen av frykt», som hun senere skulle kalle boken sin. Sekunder senere ligger hun smadret mot en stein etter å ha gjennomført sitt livs siste fallskjermhopp.
– Jeg har drømt om å fly så lenge jeg kan huske. Helt siden jeg var barn, forteller Karina Hollekim når vi møter henne på Kongen Marina i Oslo – 31 operasjoner i armer, rygg og bein og årevis med rehabilitering senere. At hun står foran oss på egne bein mente legene var umulig. De sa hun kom til å vaere lenket til rullestolen resten av livet.
– Jeg var alltid fascinert av fuglene, hvordan de kunne leke i luften og vaere så uberørt av alt rundt seg, forteller Karina.
– For meg handlet det å fly om den ultimate frihetsfølelsen. Jeg ville kjenne den lettheten og lekenheten.
Jeg hadde jo en oppvekst hvor jeg mistet mammaen
min veldig tidlig. Ikke til døden, men som en tilstedevaerende mor. Etter bilulykken ble hun hardt hjerneskadet, husket ikke lenger verken meg eller min far og måtte bo på hjem fra jeg var fire år gammel. Det var tøft. Så da ble det å kunne fly, dette med frihet, på en måte svaret på mine utfordringer. Å på den måten få opplevelsen av å kunne kontrollere mitt eget liv, sier Karina som mener ekstremsporten for henne først og fremst handlet om mestring.
– Basehopping er farlig. Men nettopp derfor handlet det om mestring. Det var viktig for min egen selvfølelse og selvtillit. Når du hopper base står du der og balanserer liv og død i hendene. Og når du klarer å kontrollere en så farlig situasjon at du faktisk er redd for dø, gir det en voldsom mestringsfølelse. Da blir alle hverdagslige utfordringer små i forhold, så det ga meg selvtillit.
Samtidig tror Karina det var en slags virkelighetsflukt.
– Livet jeg levde med å reise jorden rundt og basehoppe og stå på ski, ble på mange måter også en flukt for meg. For det jeg kanskje var aller mest redd for, var jo å vaere der hjemme i hverdagen. Der følte jeg ikke at jeg passet inn eller var god nok.
Så det å smelle i bakken og knuse kroppen, gjorde selvfølgelig ikke bare at jeg ble fratatt muligheten til å fly, men kanskje enda verre tok det fra meg en funksjonell kropp. Jeg hadde alltid brukt kroppen som et verktøy til å oppnå glede, få ut frustrasjon og håndtere hverdagen. Hele følelsesregisteret mitt lå i fysisk aktivitet. På godt og vondt.
Når du da blir fratatt det, så har du ikke noe verktøy lenger.
Karina innrømmer at hun før var typen som sa at hvis hun noen gang havnet i rullestol, så ville hun bare dø for hun følte seg så avhengig av en funksjonell kropp. I dag ser hun at en sånn tankegang er forferdelig arrogant og uvitende. Det laerte hun da hun plutselig satt i rullestol selv og opplevde at livsgnisten og følelsen av mestring var viktigere enn noen gang.
– Jeg var 180 cm høy, veide bare 42 kilo og hele underkroppen min var knust. Likevel opplevde jeg at jeg hadde så mye livsgnist og livsvilje i meg fortsatt. Og da måtte jeg fokusere på alt jeg mestret og ikke alt det jeg ikke lenger kunne gjøre. Det kunne vaere småting, som den dagen jeg klarte å ta på meg sokkene selv.
Legene fortalte Karina at hun mest sannsynlig aldri kom til å gå igjen, men å gå var ikke Karina så opptatt av. For henne var ikke det en drøm stor nok, hun ville stå på ski igjen!
– Ikke som profesjonell skikjører som før, men bare for å kjenne følelsen igjen. Så det ble motivasjonen min. Å kunne reise meg, ta på meg skiene og suse nedover løssnøen igjen. Skal en mus spise en hel elefant, tror man det er umulig, men det er mulig hvis man bare spiser en bit av gangen. Sånn ble det for meg også. En bit av gangen. Enda en dag med elefant til middag. Til slutt sto jeg der på krykker.
Og det var da en stor foredragsarrangør ringte Karina og lurte på om hun kunne holde foredrag for 1500 damer i Konserthuset.
– Det sa jeg ja til og da måtte jeg jo sette meg ned og skrive. Det ble en utrolig tøff, men veldig god prosess. For da måtte jeg finne ut hva det var jeg ønsket å formidle gjennom mitt foredrag. Hva kan folk laere av ei dame som har levd av å kaste seg utfor fjell og bygninger?
Foredraget ble en braksuksess, men det skjønte ikke Karina med en gang.
– Jeg husker at jeg sto der i Konserthuset og sa at dette var en skade som ville påvirke meg for alltid. Det å si «for alltid» høyt, fikk det til å snøre seg i halsen min. Jeg hadde aldri sagt de ordene høyt før og det ble så virkelig da jeg først gjorde det. Det var en sorg.
«Skal en mus spise en hel elefant, tror man det er umulig, men det er mulig hvis man bare spiser en bit av gangen»
Men før Karina sa det til publikum i Konserthuset den kvelden, hadde hun blitt kjørt ut på scenen i rullestolen sin, men brukt krykkene frem til stolen hun skulle sitte på. Da foredraget var over tok hun krykkene, smalt dem i gulvet og sa «dette er min drøm». Publikum var dørgende stille.
– Da jeg smalt krykkene i gulvet ga det sånn en vanvittig gjenklang at jeg ble helt satt ut selv, ler Karina i dag.
– Jeg syntes likevel det var rart de var så stille og tenkte at de i hvert fall måtte vaere høflige nok til å klappe over at jeg var ferdig. Først etter mange sekunder reiste hele salen seg og ga meg stående applaus. Det varte og det varte. Linn Skåber som var konferansier kom aldri ut, krykkene hadde jeg jo kastet og rullestolen var kjørt inn bak sceneteppet igjen. Så der satt jeg da, og kom meg jo ingen vei.
Karina smiler over sitt første møte med foredragslivet. Siden har hun fortsatt å holde populaere foredrag verden rundt og nå har hun også fått tilbud om å holde foredrag for 25 000 mennesker i Las Vegas, noe hun synes er en aere.
– Hvis jeg kan inspirere andre til å følge sine drømmer, reise seg fra de utfordringene som vi alle har i hverdagen, da er det meningsfullt for meg å dele min sårbarhet med andre på denne måten, mener Karina som i dag først og fremst har drømmer knyttet til sin egen, lille familie, eller stamme som hun kaller det. Sammen med samboer Benjamin Jensen har hun to små sønner og en bonussønn som er tenåring.
– Jeg drømmer om at barna skal få lov til å vaere bra nok akkurat som de er. Vi har ikke kontroll over hva som skjer med oss i livet, men vi har et valg i hvordan vi håndterer ting når de skjer. Det å våge å drømme stort er utrolig viktig både på individnivå og samfunnsnivå, mener Karina.
– For det vi gjør når vi drømmer er egentlig å visualisere; å se ting fremfor oss. Se muligheter. Dette er et av verktøyene jeg brukte som toppidrettsutøver. For da åpner vi et mulighetsrom hvor vi ser oss selv lykkes, og det er første skritt mot målet.
Det å drømme høres så uskyldig ut, men jeg mener det er mye viktigere enn vi tror. For først når vi har sett for oss hva vi ønsker, begynner hjernen å lete etter muligheter for å komme dit og det gir oss hjelp til å ta de riktige valgene i hverdagen.
«Det å drømme høres så uskyldig ut, men det er mye viktigere enn vi tror»