Forfattermøtet: Liane Moriarty
Australske Liane Moriarty – forfatteren bak tv-suksessen «Big Little Lies» – har hengt med Nicole Kidman, gått på rød løper i Hollywood og møtt presse over hele verden. Men egentlig synes hun det er kvalmende å bare snakke om seg selv.
«Alle var enige om at det var helt typisk deres venninne Gillian å dø for å slippe overgangsalderen, og så gråt de ned i proseccoen sin.»
Fra romanen «Ni vilt fremmede»
Hva tenkte du da du hørte at «Big Little Lies» skulle bli tv-serie med Nicole Kidman og Reese Witherspoon i to av hovedrollene?
– Da jeg først møtte Nicole sa hun at selskapet hennes var interessert i å kjøpte rettighetene til boken. Min første bok «Det Alice glemte» ble også kjøpt opp, og da var jeg kjempespent, men ingenting skjedde. For å si det sånn: jeg hadde ikke helt troen, så jeg ville unngå å bli like skuffet igjen. Jeg tenkte at det var gøy å få treffe Nicole, men trodde ikke at noe kom til å komme ut av møtet. Jeg sa det faktisk til henne også, men da sa hun: «Hvis VI kjøper rettighetene kan du begynne å glede deg, for det gjør vi ikke ofte!» Og hun fikk rett. Hun sa det faktisk da vi gikk på rød løper sammen under Emmy-utdelingen: «Liane, jeg sa jo at du bare kunne glede deg!»
Jeg hørte at du tabbet deg litt ut på det første møtet med Nicole Kidman. Fortell. – Jeg skulle møte henne på en kafé, og jeg kom litt tidlig. Kafeen var stengt, og jeg lurte på om de hadde stengt den bare fordi hun kom. Jeg vet jo ikke hvordan disse Hollywood-stjernene gjør det, kanskje de ikke vil vaere omgitt av masse folk? Jeg gikk på baksiden av bygget og så at de lagde mat på kjøkkenet, så jeg fikk kontakt med dem og spurte om de var stengt, noe de bekreftet. Og jeg husker at jeg fulgte opp med «er dere stengt for ALLE?» mens jeg signaliserte noe med øynene, et halvblunk. Og de bare: «Ja!», mens de helt klart tenkte «hvem tror hun egentlig at hun er?». Jeg ble så flau. Men Nicole kom etter hvert, vi fant en åpen kafé i naerheten og hun var en nydelig, varm og jordnaer person.
«Ektemannens hemmelighet» skal bli film med Blake Lively i hovedrollen, og din nye roman «Ni vilt fremmede» er planlagt som tv-serie med Nicole Kidman
som både hovedrolleinnehaver og produsent. Må du av og til klype deg selv i armen?
– Jeg tror rettighetene til alle bøkene mine er solgt nå. Det skjedde mye etter at «Big Little Lies» ble en suksess, plutselig var jeg en vinner-formel. Som jeg sa, tør jeg ikke å bli altfor giret før innspillingsdagen faktisk kommer, for man vet jo aldri hva som skjer. Det er klart at tv-serien har åpnet mange dører for meg. Likevel vil jeg ikke ha som mål når jeg skriver nye bøker at de må bli tv-serie eller film. Det er den personlige forbindelsen mellom meg og leseren som er viktigst for meg. Jeg vil bare skrive en god bok, om det gjør produsenter interessert er det greit, men det er ikke det viktigste. Det betyr mer for meg når lesere forteller at de likte boken min, det er virkelig spesielt!
Du har måttet forholde deg en del til Hollywood i det siste. Hvordan har det vaert?
– Jeg har vaert der på premierer og under Emmy-utdelingen. Jeg er ikke så glad for å bli tatt bilde av, som fotografen din nettopp opplevde, og det må man jo når man går på rød løper. Men det er en fin unnskyldning til å kjøpe seg ny kjole, og det er en morsom erfaring. Jeg hadde ikke orket å måtte gjøre det veldig ofte. I Hollywood ble min rolle ganske klar for meg, jeg er en forfatter – og det trives jeg veldig godt med.
Suksessen til «Big Little Lies» har gjort deg til en litteraer superstjerne. Har suksessen forandret livet ditt?
– Det har ikke vaert noen store forandringer i hverdagen. Forskjellen er kanskje at folk som ikke leser bøkene mine, kan vite hvem jeg er om jeg sier at jeg skrev «Big Little Lies». Og det har selvsagt gjort at jeg selger flere bøker enn før, noe jeg er takknemlig for. Ellers lever jeg et stille og rolig liv med mann og barn.
Er barna dine klar over suksessen du har hatt?
– Tja. Spesielt sønnen min gjør meg ofte oppmerksom på at jeg ikke gjør det like bra som J.K. Rowling, ha-ha. Han ble likevel litt imponert da Pink skrev på Instagram at hun leste «Det Alice glemte». Da ble jeg litt oppspilt selv også, må jeg innrømme. Da sa sønnen min: «Dette løfter deg til neste nivå, mamma. Men ikke bli høy på paera nå – hold deg til skrivingen!» Så nei, det er ikke lett å miste bakkekontakten med familien rundt meg.
Du går ikke av veien for å ta opp alvorlige temaer som konemishandling, voldtekt og mobbing i bøkene dine. Hvorfor? – Jeg bestemmer meg aldri for å skrive om slike temaer. Temaer som interesser meg, som ofte er kvinnerelatert, har en måte å finne sin egen vei inn i bøkene mine på. Noen ganger tar jeg det motvillig med, jeg ønsker ikke alltid å skrive om slikt. Og noen ganger føler jeg meg litt skyldig som skriver om så alvorlige temaer for underholdningens skyld. Men jeg har hatt lesere som har fortalt meg at de har forlatt mannen sin på grunn av «Big Little Lies». Så underholdning kan av og til utgjøre en stor forskjell i
menneskers liv. Derfor vil jeg fortsette å ta opp viktige temaer i bøkene mine.
I din siste roman «Ni vilt fremmede» er en av karakterene, Frances, romanforfatter som deg selv ...
– Det er første gang en av karakterene mine har vaert forfatter. Den jobben kjenner jeg godt, ergo blir det mindre research, tenkte jeg. Litt lat er det lov å vaere, ha-ha.
Hun er en tidligere bestselgerforfatter som ikke lenger er inne i varmen hos forlaget sitt, og som har fått sin siste roman refusert. Er det din største frykt? – Jeg lurte på om jeg skrev det fordi jeg har hatt suksess, og jeg har virkelig nytt suksessen og nyter den fortsatt. Jeg ville ikke likt om den ble borte, for suksessen er nå blitt en del av hvordan jeg ser meg selv. Min største frykt ville vaert om noe skjedde med barna mine, men karrieremessig er dette frykten, ja. Det ville vaert tøft å takle om suksessen ble tatt fra meg. Men det kan skje, jeg må vaere forberedt på det.
Hvordan jobber du med bøkene dine?
– Mannen min er hjemmevaerende, men jeg skriver som oftest når ungene er på skolen. Jeg er ikke så streng på det med arbeidstid. For å si det slik, jeg skriver mer og mer jo naermere jeg kommer deadline.
Søstrene dine er også forfattere. Er det mye konkurranse mellom dere?
– Vi er fem søstre og en bror. Tre av Moriarty-søstrene er forfattere. Det er meg, Jaclyn og Nicola. Den eneste konkurransen som er mellom oss, er hvem som skal få bruke familieanekdoter. Hvis noen rundt spisebordet begynner å fortelle en bra historie, roper vi i kor «jeg vil ha den!» Den første som sier det, får bruke historien. Det er det eneste som irriterer meg med å ha forfattersøstre. Men hadde jeg vaert enebarn, hadde det ikke vaert like mange historier å ta av!
Hvorfor tror du at alle tre ble forfattere? – Det gir jo litt ringvirkninger når én blir utgitt, for da skjønner andre at vanlige folk også kan bli utgitt, og det motiverer. Dessuten har vi vaert flinke til å støtte hverandre. For øyeblikket er jeg den av oss med størst suksess, men det kan endre seg.
«Det ville vaert tøft å takle om suksessen ble tatt fra meg. Men det kan skje, jeg må vaere forberedt på det»
Jeg har lest at du er en veldig privat person. Hvordan balanserer du ditt private liv og ditt offentlige liv?
– Vel, nå er ikke jeg akkurat en filmstjerne som må forholde meg til paparazzier og stalkere, så det er ikke noe stort problem. Det er kun når man utgir en ny bok at man må møte pressen. Og selv om jeg synes det er hyggelig å prate med deg nå, så utstår jeg ikke å se artiklene på trykk, verken bildene eller å lese hva jeg har liret av meg. Da krymper jeg meg og blir overveldet av dårlig selvbilde og selvforakt. På slutten av en lanseringsturné kjenner jeg alltid at jeg har snakket altfor mye om meg selv.
Hvorfor liker du ikke å snakke om deg selv?
– På begynnelsen av en lanseringsturné er jeg litt sjenert og ukomfortabel, etter hvert går det bedre, men så når jeg et punkt der jeg tenker: «wow, du likte det», og det virker frastøtende på meg. Jeg synes det er kvalmende når man liker å snakke om seg selv. På slutten av en slik presserunde er jeg så lei at jeg sverger på at jeg aldri kommer til å si et ord om meg og mitt igjen. Det føles som om jeg gikk i et middagsselskap, drakk meg full og snakket for mye om meg selv. For et intervju er ikke en naturlig setting, hvis det var det, burde jo jeg spurt ut deg også, så det ble en samtale. Dette blir for ensidig.
Men helt aerlig er du nok mer spennende enn meg?
– Det tror jeg ikke. Jeg lever et ganske så alminnelig liv. Husk, det er veldig langt fra Australia til Hollywood!