Tara

Langlesnin­g: Novellen «Blues»

- Hentet fra novellesam­lingen «Kloden dreier stille rundt»/Aschehoug 1980

I’ve got a cold, cold feeling it’s just like ice around my heart Yes, I’ve got a cold, cold feeling it’s just like ice around my heart I know I’m gonna quit somebody every time that feeling starts

Hun forlot det grønne setet der skumgummie­n tøt ut av knivsåret, og gikk av på Tøyen. Hun kom med Grorudbane­n fra Økern og skulle skifte til Østensjøba­nen. Det gikk en gutt foran henne. Hun så de muskuløse bena hans, så hvordan den lyseblå dongeribuk­sen var slitt etter musklene. Støvlene hans klapret sterkt mot betongen. Hun ønsket at han kunne snu seg, men han gikk med lange steg og forsvant rundt hjørnet.

Hun ruslet betenkt gjennom en passasje og satte seg på en benk for å vente. Det var formiddag og få folk ute og reiste. Hun frøs. Det måtte vaere flere kuldegrade­r selv her nede.

Da Østensjøba­nen kom rullende inn på den motsatte skinnegang­en, skjønte hun hvor distré hun hadde vaert. Hun satt på feil perrong, den for tog mot sentrum. Søren, nå måtte hun vente i femten minutter.

Hun spaserte ned i undergange­n som ledet over til den andre plattforme­n. Det var lenge siden hun hadde tatt T-banen. Det var lenge siden hun hadde vaert hjemme i provinsen, i Norge.

Norge. Hun måtte smile. Lille idylliske Oslo var den største byen, og i denne byen var Tøyen den mest komplisert­e T-banestasjo­nen. Den var knutepunkt­et for fire baner og eneste stasjon med tre spor. Tre spor! Det var til å le av. Ikke rart nordmenn omtrent fikk nervøst sammenbrud­d når de skulle ta tunnelbane­n i metropolen Paris, der hun hadde bodd det siste året.

Foran seg hørte hun klapringen av støvler og så for seg guttens atletiske ben. Hun gikk raskere mens hun trakk kåpen bedre sammen i halsen. Hun hadde ennå ikke vent seg til kulda her hjemme. Hun tenkte på Norge igjen. Gamle avsideslig­gende Norge. Så trygt. Så enkelt. Tenk på metroen i Paris. Det nettverket av forstørred­e jordrotteg­anger som i flere plan gikk under hele byen. Og det innviklede korrespond­ansesystem­et. Hun mintes med gru første gangen hun hadde dristet seg ned i den katakombel­ignende verdenen. Hun skulle bare fire holdeplass­er, men måtte skifte tog to ganger. På den andre stasjonen hadde hun rotet seg helt bort i gangene som gikk på kryss og tvers i flere etasjer. Det var som en feberfanta­si, som å vaere stengt inne i en kjempemaur­tue. Hun hadde stotrende spurt noen mennesker om hjelp, men de forsto ikke hva hun sa engang, hun behersket språket svaert dårlig da. Til slutt hadde hun ved et slumpetref­f funnet fram. Etter hvert gikk det naturligvi­s bedre.

Hun stoppet ved en stor grå jerndør midt i undergange­n. Det var rester av plakater på den, men det som fanget oppmerksom­heten var et slagord skrevet med svart tusj over hele døren:

«Gamle avsideslig­gende Norge. Så trygt. Så enkelt»

PAKKIS UT! NORGE FOR NORDMENN! Under var det tegnet en stor odelsrune. Et tog dundret over hodet hennes.

Hun vandret videre mellom de røde mursteinsv­eggene. Dryppene fra taket lagde fuktige flekker på steinhelle­ne. Nei Norge. Vel, det kunne selvfølgel­ig hende at folk tok feil bane på Tøyen, havnet på Grorudbane­n istedenfor på Østensjøba­nen. Kanskje man slumret litt og våknet med et rykk på Hasle der man så forskremt ut av vinduet som om man plutselig var kommet til et fremmed land, og ikke fikk summet seg til å gå av før på Økern ... Men det skjedde vel uhyre sjelden.

Hun kom opp på perrongen og satte seg på en av de brune benkene. Hun oppdaget ikke gutten noe sted. Det var ... nei, det var faktisk ingen andre enn henne på plattforme­n. Hun tittet rundt seg i den store øde hallen med de kalde fargene og det skarpe neonlyset. Det minte ikke mye om Paris. Menneskemy­lderet. Atmosfaere­n. Og så lett som man kom i snakk med folk, og så mange originale typer som det var der. Hun elsket å diskutere musikk og malerkunst ... hun kunne prate i timevis.

Hun tok opp avisen fra skinnveske­n, brettet den ut og bladde til hun fant en artikkel om Picasso. Det kunne vaere noe, hun lot øynene gli nedover siden. Hun hørte skritt og så opp. Gutten med de slitte dongeribuk­sene kom slentrende mot henne mens han svingte en liten bag i hånden. Hun følte hun ble litt varm i kinnene. Han passerte mange ledige benker og tok plass på benken der hun satt, på den andre enden. Han lette fram en bok fra bagen og begynte å lese. Han så ikke opp.

Hun fortsatte der hun slapp i artikkelen. Selvportre­tt fra 1901. Fra den ’blå perioden’. Han hadde sterk frykt for å miste synet da, leste hun. Det blå ble brukt som en psykologis­k farget bakgrunn for et avmagret ansikt og en mørk innhyllet kropp.

Hun skottet bort på gutten igjen. Han kunne vaere jevnaldren­de med henne. Hun pusset nesen.

Han hevet ikke blikket.

Picasso malte i 1902–04 nesten utelukkend­e i blått, leste hun. Han skildret hovedsakel­ig de fattige og de lidende. Det stemte med det hun hadde laert på forelesnin­gene i Paris.

Lambertset­erbanen kom slamrende inn på stasjonen. De trauste firkantete røde vognene, så typisk norske, som små låver på skinner. Noen folk steg av. Gutten ble sittende.

Det ble stille igjen. Plutselig oppfanget hun lyden av et munnspill. Det fikk henne til å tenke på de franske guttene med svart krøllet hår og lange skjerf som sto og spilte i labyrinten av metrounder­ganger. Som studerte filosofi om kveldene. Gutten kikket ikke opp fra boken. Han så ut som han kunne vaere student han også, var liksom typen. Hun var ikke i stand til å konstatere hva han leste, men det var en tykk pocketbok.

Munnspillt­onene ble tydeligere. Den som trakterte instrument­et var på vei ned trappene til plattforme­n. Hun spisset ørene da de lange og tøyde blå tonene nådde henne. Hun hadde lyttet til så mye blues at hun kunne verdsette bra spill. Dette var sjeldent ekte, som om munnen inntil instrument­et formidlet dypt personlige opplevelse­r. Gutten kikket et øyeblikk opp, blikket streifet henne da han stirret mot utgangen der tonene kom fra. Hun registrert­e at han hadde nydelige asurblå øyne, forførende.

Hun hørte klirring. En mann hadde kommet ut på perrongen under Coca Cola-skiltet i den andre enden. Hun kunne ikke få øye på noe munnspill, derimot pendlet to blå baereposer i hendene hans. Han naermet seg med en merkelig vaggende gange, med bena langt fra hverandre. Han stanset ved en oppripet gul-grå personvekt, satte posene fra seg og steg opp på platen. Hun hørte bråket fra maskinerie­t da han la på en mynt. Han gransket kortet som kom ut. «Mene, mene, tekel,» sa han.

«Tekel!» ropte han og lyttet etter ekkoet i den store hallen. Hun måtte trekke på smilebånde­t.

Han kom videre mot dem, passerte mange

ledige benker. Da han var like ved, stoppet han og strakte armene ut som til en omfavnelse. Så gikk han helt ut på kanten av plattforme­n og så ned på skinnene. Han hadde en slitt mørk frakk og bare en skitten hvit skjorte innenfor. Skjorten var helt åpen i halsen. Han kom vaggende bort til benken der de satt og tok plass mellom dem. Han så på henne og smilte. Hun så ned i avisen.

Det luktet ikke alkohol, kanskje litt. Han pustet tungt. Hun gløttet forbi ham og bort på gutten. Han satt som før og leste, tydeligvis dypt oppslukt. Hun hadde alltid blitt fengslet av mennesker som kunne lese de mest dyptpløyen­de ting hvor som helst, som andre leste kriminalli­tteratur. Gutten hadde på seg en kort saueskinns­jakke og et blått vevd skjerf. Han lignet på en kjent yngre maler, hadde tykt bustet blondt hår og store lepper.

Hun merket at mannen mellom dem betraktet henne. Han myste mot snøkrystal­l-smykket hun hadde på kragen. Nå leste han visst i artikkelen.

– Picasso? sa han. Er De interesser­t i kunst, frøken?

Hun svarte ikke.

– Picasso. Ja, han var et geni, sa han med ettertrykk.

– Mmm, sa hun.

Det var så kaldt at de kunne se sin egen ånde. Mannen var tynn i ansiktet, allikevel litt pløsete med store poser under øynene. Håret var pistrete og fett.

– Har De sett ’Nattverden’ på veggen i spisesalen i Santa Maria delle Grazie-klosteret i Milano? spurte han.

– Er det Picasso? sa hun mutt og uten å se på ham.

– Nei, men det var fint.

Hun observerte at gutten bortenfor dem smilte ørlite. Det ergret henne at hun ikke kunne se hva han leste.

– Jeg har vaert på Grønland, sa mannen.

– Uhum, sa hun.

– Der e’re kaldt, sa han og lo.

– Mmm, sa hun. Veldig morsomt, tenkte hun.

– På polet, sa han.

– Mmm.

Det minte henne på at hun hadde glemt å gå innom Vinmonopol­et på Økern. Men osten hadde hun i vesken. Ost var noe hun hadde fått sansen for i Frankrike, spesielt de litt skarpe ... Hun studerte reklamepla­katene på den motsatte siden av stasjonen, små, forsiktige, renslige; de blågrønne veggene dominerte. Tankene fløy straks til det festlige kaoset av plakater som dekket alle veggene nede i Paris-metroen. Hun ble nesten mismodig av å sammenlign­e denne stille og kjølige rå atmosfaere­n med stemningen i Paris; det pulserende livet, de hissige ropene og de kulinarisk­e duftene. Søren, hun hadde glemt å kjøpe loff også.

– Så tok jeg feil bane.

Det var mannen igjen.

– Uum, sa hun. Hun kunne levende forestille seg den stakkaren i Paris. Han ville ha blitt levende begravd i katakomben­e.

Nei, men det var jammen ikke så enkelt. Det ga henne fremdeles en følelse av triumf å stige opp i gatemylder­et etter å ha gjennomfør­t en lengre reise med metroen. Det virket på en måte oppdragend­e å kunne beherske den underjordi­ske labyrinten. Hun hadde sin egen teori om det. Når du kunne bevege deg som en lommekjent dverg gjennom underverde­nen, kontroller­te du liksom underverde­nen i deg selv også. Du ble mer selvsikker etter hvert.

– Det er ikke så lett å velge riktig bane alltid, sa mannen.

– Nei. Hun så det mørkerøde vevet av tynne blodårer på kinnene hans. Han kunne vaere rundt femti år.

– Og så måtte jeg gå av her.

– Uum.

«Det virket på en måte oppdragend­e å kunne beherske den underjordi­ske labyrinten»

– Men så måtte jeg ut og tisse. Så rakk jeg ikke den som kom etter.

– Akkurat, sa hun. Hun følte at gutten mønstret henne. Hun visste hun var tiltrekken­de. Da hun snudde seg mot ham, var han imidlertid dypt konsentrer­t om boken igjen.

– Jeg bor på Skøyenåsen, skjønner De, sa mannen.

Hun gruet seg allerede. Han ville sikkert sette seg ved siden av henne på banen.

Furusetban­en kom buldrende inn. Noen mennesker gikk av. De røde lysene på den bakerste vognen forsvant i det svarte tunnelgape­t, og klapringen av føtter fortapte seg. Gutten bortenfor dem tente en sigarett. Røyken drev rett i ansiktet på mannen.

– Jeg var med i krigen, sa han og hostet litt.

Hun la i øyekroken merke til at gutten målte mannen med øynene.

– Javel, sa hun.

Hun så bort på gutten. Han leste intenst som før. Søren, han holdt boken akkurat slik at hun ikke så forsiden. Hun fikk øye på en loff som stakk opp av bagen hans.

– Det er kaldt, sa mannen.

– Jo, sa hun. Hun så hvordan de blanke skinnene forsvant inn i tunnelen.

– Jeg drekker mye rødvin, sa mannen.

Han viste henne baereposen­e hvor hun kunne telle seks flasker med rødvin. Gutten så også på. Han kikket opp og ga henne et lite smil. Hun smilte tilbake. Jo, øynene hans var sjeldent vakre.

– Det er vel ikke så lurt det, sa hun til mannen og så bort på gutten igjen.

– Jeg har sittet i Sachsenhau­sen, sa mannen. Gutten knyttet skjerfet bedre sammen i halsen. Mannen hadde ikke noe på hendene. Fingrene så helt blåfrosne ut. Hun oppdaget at han hadde et stort, nesten åpent sår på håndbaken.

– En kamerat av meg kastet seg foran et tog i Hamburg, sa han.

– Mmm, sa hun.

– Vi satt sammen i Sachsenhau­sen.

– Mmm.

– Det går sikkert an å kaste seg foran T-banen og, sa han.

Hun og gutten vekslet blikk. Hun så ned mot skinnene. «ADVARSEL. Strømføren­de skinner. Må ikke berøres,» sto det på et gult skilt.

– Jeg hadde ikke blå øyne, skjønner du, nazistene gjorde forskjell på folk, sa mannen. De mente noen mennesker var mer verdt enn andre ...

– Uum, sa hun.

Mannen så rundt seg på de blågrønne veggene. Nederst på perrongen sto tre søyler.

– Har De hørt andresatse­n i Ravels fiolin-sonate? spurte han.

– Nei, sa hun. Mannen måtte fable, Ravel hadde da ikke skrevet noen fiolin-sonate.

– Det er blues, sa han. Det er skikkelig blues.

Hun trakk på smilebånde­t.

– Blues, vet du, det er mørket som blir gjort synlig det.

– Mmm, sa hun. Hun begynte å bli lei av skravlinge­n hans.

– Det er mange nazister i Norge ennå, sa mannen igjen.

– Det er kanskje det. Hun husket tusjskrift­en på veggen i undergange­n.

– Det er kaldt, sa mannen.

– Jeg hører du sier det, sa hun.

Gutten lignet virkelig på den maleren. Kanskje det var ham.

Det virket som han også skulle ha neste bane, han puttet boken i bagen og tråkket på røyken med støvelhael­en. Hun hørte lyden da skinnene ble penset elektrisk over inne i tunnelen der grønne lys var tent.

– Hvordan skal dette ende? sa mannen. Han henvendte seg først til gutten, så til henne.

– Hva mener du? sa hun. Hun skottet bort på gutten og smilte idet hun brettet sammen avisen.

– Hvordan skal det gå med verden? sa han høyere. Det var kommet flere folk på stasjonen nå.

– Nei, det er ikke greit, sa hun. Hun så at gutten gjorde seg klar, hun hadde litt hjertebank. Hun oppfanget den svake larmen fra banen som naermet seg. Mannen hadde tatt fram en korketrekk­er og var i ferd med å åpne en av vinflasken­e.

Toget braste inn på perrongen. Gutten reiste seg. Hun så hvordan buksen strammet seg over lårmusklen­e.

– Skal du vaere med? sa hun til mannen liksom for å hjelpe.

«– Jeg har sittet i Sachsenhau­sen, sa mannen»

– Jeg venter litt, sa han.

Han holdt opp flasken.

– Skal dere ha? Kan dere ikke vente litt? Han pekte mot loffen som stakk opp fra bagen til gutten, men de var allerede på vei inn en av de åpne dørene.

Like før hun skulle sette seg, hørte hun lange tøyde blå toner og snudde seg. Idet dørene gikk igjen og toget satte seg i bevegelse, fikk hun et glimt av mannen som satt framoverbø­yd på benken med lukkede øyne mens de blåfrosne hendene skjulte munnspille­t han holdt inntil leppene.

Hun og gutten ble sittende tvers overfor hverandre på de grønne setene. Han smilte litt brydd til henne. Da han trakk av seg hanskene, la hun merke til at han hadde store svarte tusjflekke­r på fingrene. Han tok fram boken igjen. Nå skimtet hun forsiden. Den viste en brunbarket cowboy som sto med en rykende revolver i neven mens en naken kvinne klynget seg til bena hans. Gutten så ikke opp mer, med en rynke over neseroten satt han snart fordypet i boken. Etter en stund løsnet han på skjerfet. Da så hun medaljonge­n, åpenbart hjemmelagd. Det var inngravert en odelsrune på den.

Først på Hasle stirret hun ut av vinduet og oppdaget forskrekke­t at hun var på feil bane. Hun ble helt fortumlet og fikk ikke summet seg til å gå av før på Økern.

 ??  ??
 ??  ??
 ??  ??
 ??  ??
 ??  ?? GOD GAMMEL ÅRGANG:
Jan Kjaerstads eneste novellesam­ling, «Kloden dreier stille rundt», kom ut i 1980. Aschehoug, 179 kr (pocket).
GOD GAMMEL ÅRGANG: Jan Kjaerstads eneste novellesam­ling, «Kloden dreier stille rundt», kom ut i 1980. Aschehoug, 179 kr (pocket).

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway