Spaltist: Björg Thorhallsdottir

Det er lov å kjenne på gleden og magien ved den første snøen. Ta deg tid til å vaere et barn ig jen, oppfordrer Björg denne gangen.

Husker du hvordan det var å ligge varmt påkledd i snøen med armene ut som en snøengel, og se opp mot stjernene? Stikke tunga ut når det snødde og se om du kunne fange noen snøkorn, forundret over hvor raskt de smeltet? Myk snø som faller er så stille.

Husker du hvordan det var å vaere ute sammen med venner, lage en snømann og i stor iver se den for deg før den ble ferdig? Glede deg vilt og løpe inn for å få en gulrot til nese? Kan du huske hvordan det var å gå i snø og kjenne det knitre under føttene dine en tidlig morgen?

Bildet er en hyllest til snøen og en påminnelse om hvor heldige vi er som får lov til å oppleve denne årstiden. Tenk på alle som aldri får oppleve den totale stillheten når snøen legger seg som et teppe. Så dempende på alle lyder at vi kan høre stillheten. Den enorme lekeplassen som oppstår når snøen daler ned. Ta med barn og voksne ut for å kjenne på gleden. Lag snølykter og tenn på. Se skjønnheten. Ta deg tid til å vaere et barn igjen. Legg deg ned i snøen fullt påkledd. Aldri slutt å vaere barnet som lekte i snøen. Beveg deg bort fra pliktene og alt det du tenker du «må», før du til slutt synker utslitt ned i sofaen foran en skjerm. Kjenn hva det gjør med deg å velge annerledes, kle på deg og gå ut! Og er du så heldig at du ser et stjerneskudd, ønsk deg noe, men ikke si det bort til noen, for da forsvinner magien.

Jeg var så heldig å vokse opp i Lommedalen utenfor Oslo. Der var det mye snø, til min fars fortvilelse, for han hadde en snøskuffe fra 70-tallet, men musklene hans hadde godt av det! Snøen han måkte ble til verdens beste sted å lage en snøhule. Vi fikk ikke lov å overnatte der, selv om vi maste. Men vi fikk lov å ta med middagen ut og spise inne i hulen vår. Og vi kunne invitere foreldre og søsken inn i det som føltes som vårt slott. Det var så magisk. Det at de ville komme inn på besøk til oss var så stort. Vi fikk lov å tenne et lite lys inne i hulen og hadde mange fine dager og kvelder der. Vi pyntet og ordnet på snøhulen slik at den kunne vare lenge, for den gang varte også vinteren lenge.

Jeg ville lage dette bildet for å minne oss på den vakre vinteren, som dessverre blir kortere og kortere. Jeg tror ikke vi klarer å slutte å kjøre bil eller reise med fly, men kanskje kan vi bli litt mer bevisste på ulike hold. Vi kan reise litt mindre, spise litt mindre kjøtt, og forbruke litt mindre og mer bevisst. Vi kan stå sammen slik at vintergleden kan få fortsette å leve i våre barn og barnebarn, og at de vakre snøfnuggene fremdeles får falle over vårt vakre nordiske land de neste hundre årene. Det er vårt valg å gi denne gleden videre.