Å ta farvel
Han het Steinar. Han var 50 år, han var rusmisbruker og han var en lesehest. Han var dypsindig, og han lo lett. Men for meg var han først og fremst en bror og venn.
Statistikken forteller oss at det ble begått 614 selvmord i Norge i 2016, mot 548 i 2000. Aftenposten skriver at mens antall selvmordstall i Norge går opp, skjer det motsatte i Danmark og Sverige. Vi bør spørre oss selv om hvorfor? Hva går galt i verdens rikeste land. I verdens beste land. I landet med den reneste luften, den vakreste naturen og de beste ordningene for folk som faller utenfor. Som etterlatte sitter vi svimle tilbake. Ikke fordi vi ikke visste at dette kunne skje. Han hadde gjort flere forsøk tidligere. Det var en aktiv, villet handling. Noen finner ikke ro i dette livet. De opplever aldri fred.
Allerede som guttunge var Steinar urolig, utilpass. Noe av årsaken tror vi bunner i at faren vår fikk en alvorlig diagnose rundt tiden Steinar ble født. En hjernesykdom som gjorde at han egnet seg dårlig i farsrollen. Han hadde nok med seg selv, med sorgen og sinnet over at det rammet ham. På et tidspunkt klarte pappa å akseptere sin skjebne. Han «ga faen», og ble fortrolig med det han ikke kunne forandre.
I mellomtiden vokste det barn og ungdommer opp i familien. I en atmosfaere med psykisk smerte, sinne, men også nordnorsk galgenhumor og fandenivoldskhet.
Steinar var yngst, og den mest sensitive, den skjøreste blant oss. Mye tyder på at han utviklet ADHD som barn. Han hadde alle symptomene, men det ble aldri stilt noen diagnose.
I tolvårsalderen begynte han med selvmedisinering. Han tok det han fikk tak i av piller. Han nummet seg ned. Bedøvde seg på harde narkotiske stoffer og alkohol, i tillegg til medisinene som legene forskrev. I perioder var han som en levende død. Her, men langt borte.
For Steinar ble angsten for livet større enn angsten før døden. Han ble her lengre enn han ønsket av hensyn til sin mor. Han løftet seg ut av abstinenser, gikk «cold turkey», gang på gang, år etter år. Denne gangen klarte han det ikke.
Som familie var vi baktropp når noe alvorlig skjedde. Når det toppet seg. Det gjorde det ofte. Mamma tok de fleste støytene. Vi søstrene sto i rekken bak.
Denne våren ble vi klar over at noe var fryktelig galt, for han turte ikke å vaere hjemme i sin egen bolig lenger. Det viste seg at han hadde torpedoer etter seg.
En sak var narkogjeld, det hadde skjedd før. Men dette var noen annet.
Han var i en desperat situasjon, posten hopet seg uåpnet opp i plastposer. Selv gikk han i dekning. Noen var ute etter ham. Angsten tok over.
Som Steinars søstre begynte vi å grave, og ble sjokkerte over det vi fant: En utenlandsk bande hadde stjålet hans Bank-ID og tatt kredtittkortlån for drøyt to millioner kroner i hans navn – en uføretrygdet mann som levde på 240 000 kroner i året.
Nå må de låneglade kredittkortselskapene med de fancy navnene – VIP creditcard, Komplett bank, Option bank, Resurs bank, Bank Norwegian, Easy bank, Gjensidige, Sbanken, Sparebank 1, Mono
bank, Supreme card, Esso master card, Komplett bank master, Ya resurs bank creditcard, Uno x creditcard, Gebyrfri.no, SEB kortbank, Gothia og Sergel – selv ta ansvar for gjelden.
For det er ingenting igjen etter Steinar. Ikke så mye som en beltespenne.
Vi registrerte all post, kravbrev og trusler om inndrivelse. Alt i hans navn. Lån tatt i en periode da bena hans knapt nådde ned til gulvet.
Banden oppsøkte ham hjemme. Lokket først med lettjente penger, truet deretter med torpedo. Han var lett å plukke.
Det er vanskelig å sjekke nøyaktigheten i detaljene, men vi fant ut at han ikke hadde hatt økonomisk utbytte av lånene. Han var like blakk som før. Satt igjen med gjelden og angsten. Og en bitter erkjennelse av at han hadde latt seg presse og lure.
Steinar tok tak, prøvde å rydde opp. Han anmeldte saken til politiet – saken ble henlagt. Han regnet med at de tok hevn. Men sto i det.
Broren vår var ingen helgen. Han var et menneske. Han gjorde feil, og han tok konsekvensene. Han var en mann som kjente livet på skråplanet, og som opplevde en råhet vi andre, vi som lever noenlunde normalt, blir spart for.
I noen perioder følte vi at han fikk for lite hjelp fra myndighetene. Andre ganger innså vi at det er vanskelig å hjelpe et menneske som ikke klarer å ta imot hjelp. Han prøvde, og han falt, på nytt og på nytt.
Han forsøkte å forklare hvorfor: «Jeg har ingen knagger å henge livet på. Jeg har ikke noe å se tilbake på som kan hjelpe.»
Sorgen inneholder også raseri. Hvor skal vi som pårørende rette vårt sinne?
Vi liker å tro, eller håpe, at alle mennesker som fødes her i landet får den samme muligheten til et godt og normalt liv.
Selvsagt er det ikke slik. Vi arver gode og dårlige gener. Utvikler sykdommer. Fødes inn i familier med ulik økonomi. Noen har flaks, andre uflaks og fødes på et dårlig tidspunkt i foreldrenes liv. Sår dannes og får kanskje ikke mulighet til å leges. Potensialer går tapt.
Det er rått, det er sårt, men det er og blir den enkeltes skjebne å bygge sin tilvaerelse. Bruke sin mulighet. Men vi bør ikke dømme de som faller. Vi bør ikke tro vi forstår. At vi vet bedre enn den som står i det.
Det er individets avgjørelse om livet er verdt å leve. Det er hans frihet. Vi andre må innse at vi ikke kan forstå det uforståelige. Og vi bør unngå å dømme både den som tar farvel, og oss som blir igjen.
«Vi bør ikke dømme de som faller. Vi bør ikke tro vi forstår. At vi vet bedre enn den som står i det»