Langlesning: Novellen «Avsløringen»
Fra novellesamlingen «Jeg burde ha sperret deg inne»/Cappelen Damm/2012
Randi satt i stuen og så på fjernsyn da han kom hjem. Hun dempet lyden.
– Oskar? Hvordan gikk det?
– Fint, sa han og skyndte seg inn på badet. Der tok han av seg den våte buksen og dyttet den ned i bunnen av skittentøyskurven. Han hadde falt i Møllebakken og slått kneet kraftig. Før han gikk ut hadde hun sagt at hun syntes det var galskap at han med dårlig rygg skulle ut og løpe i mørket på de glatte veiene. – Det er livsfarlig, hadde hun sagt. Han hadde svart at hun ikke skulle legge seg opp i det, at han fikk gjøre som han ville. Han så på det oppsvulmede kneet, han hadde falt fremover på vei ned bakken, klinket kneskålen rett i isen. Kneet var rødt og hovent. Han forsøkte å strekke ut benet. Det verket og hamret. En lett kvalme steg opp i ham ved tanken på at noe skulle vaere løst der inne.
Da han kom inn i stuen, hadde hun skrudd opp lyden. Hun satt i sofaen med et pledd på føttene og en strikkejakke over skuldrene. Det så ut som hun frøs selv om det måtte vaere minst 30 grader der inne. Han forsøkte å virke uanstrengt, men for hvert steg han tok, rev smerten i kneet. For å slippe å gå hele veien rundt bordet og bort til lenestolen, satte han seg ved siden av henne i sofaen. Hun så på ham.
– Hadde de strødd?
– Ja.
– Det var bra. De har vaert fryktelig trege i vinter, synes jeg. Jeg skjønner ikke at de tør etter alle ulykkene i Møllebakken i fjor. Hvor mange utforkjøringer var det? Tre–fire?
Hun vendte seg mot fjernsynet.
Han tenkte at han skulle hatt noe smertestillende, men orket ikke tanken på å reise seg igjen.
– Vil du hente whiskyen?
– Whisky? Jeg følger med på filmen. Kan du ikke gjøre det selv?
Han ble sittende og stirre inn i fjernsynsapparatet, bildene fløt forbi: En kvinne i førtiårene gikk frem og tilbake i en kvadratformet hvit stue med en hvit telefon i hånden. Forresten kunne hun vaere eldre, han hadde vanskelig for å bestemme alder. Så spylte en mann i sort dress søle av en Mercedes, og en ung jente stod på en balkong i toppen av en blokk, lente seg så vidt over rekkverket og betraktet maurtuen av biler og folk i gaten under henne.
Oskar trakk pusten dypt. Det banket i kneet. Han klemte i armlenet på sofaen. En stråling fra kneskålen skjøt gjennom ham. Han fikk ikke med seg hva de sa. Det dunket, hamret og pulserte. Svetten rant fra hårfestet ned i pannen og langs tinningene. Lyset fra skjermen kjentes skarpt; han myste og blunket, tok seg til hodet.
– Jeg tror det er flere parallelle historier, forklarte Randi. – Hittil har det ikke skjedd noe
«– Det er livsfarlig, hadde hun sagt. Han hadde svart at hun ikke skulle legge seg opp i det»
saerlig, hvis du følger med, kommer du sikkert fort inn i det.
Randi dro i teppet slik at det dekket henne helt fra føttene til livet.
Mercedes-mannen satt i en lenestol på et kontor med en blokk i fanget. En uke tidligere stod det på skjermen. En dame lå på en benk med bakhodet mot mannen. – Det er derfor jeg ikke har lyst til å dra tilbake, sa damen. Mannen stirret ut i rommet, så skrev han noe på blokken.
– Han spiller fint synes jeg, sa Randi. – Vi har sett ham i noe før, har vi ikke? Husker du hva han heter?
Oskar trakk pusten og knyttet hendene som om det hjalp ham å holde smerten tilbake.
Randi så på ham.
Så la hun hånden på låret hans, noen centimeter fra kneet. Han spente seg.
– Herregud, som du svetter!
Han så på hånden hennes. Hun gjorde ingen tegn til å skulle flytte den.
– Du svetter, og jeg fryser, sa hun og ristet på hodet. – Du må jo vaere syk.
Han ville si at det like gjerne kunne vaere hun som var syk, men tidde.
Plutselig spratt hun opp, forsvant inn på kjøkkenet og kom tilbake med whiskyen og et glass. – Takk, sa han. – Det var snilt av deg.
Han fylte glasset, første slurken var aldri spesielt tilfredsstillende, men etter fire–fem slurker, begynte ganen og systemet å bli vant til det, han tømte hele glasset, og fylte det på nytt igjen. Fortsatte til varmen spredte seg, og stikkingen og hamringen begynte å avta.
Kvinnen med den hvite telefonen satt sammen med Mercedes-mannen på en restaurant. De snakket om datteren som hadde problemer av et eller annet slag, tydeligvis ikke noe man skulle få vite ennå. Kvinnen, som han la merke til hadde et svaert kirurgert ansikt, sa at hun var redd.
Han så på Randi. Hun satt og bet negler, og plukket seg i pannen, en uvane hun hadde når hun konsentrerte seg.
Han fylte glasset på ny. Mannen var tilbake på kontoret. Nå var det en ung mann som lå på benken. Så ble den unge mannen byttet ut med en ung kvinne. Den unge kvinnen med en litt eldre kvinne, og sånn fortsatte det. Han skulle gjerne visst litt mer om den unge mannen, men det var muligens ikke ham det handlet om.
– Jeg snakket med Marie i dag, sa Randi med blikket mot skjermen. – Hun sa du ikke hadde vaert innom med kakefatene i går likevel? Jeg synes du sa du hadde gjort det?
De hadde lånt noen kakefat av Randis søster til Randis bursdagsselskap forrige helg. Slik han forstod det, hadde det ikke hastet å få dem tilbake.
– Marie sa jo at det ikke hastet.
– Det er bare morsomt at du later som du har levert dem når du ikke har gjort det.
– Jeg sa vel aldri at jeg leverte dem?
– Jo da.
Han husket ikke hva han hadde sagt og ikke sagt. Han så bort på Randi. Hun smilte. Det spilte tydeligvis ikke så stor rolle.
Han tok noen store slurker. De rev litt i halsen.
Filmen begynte å underholde ham. Kvinnen i
40-årene snakket i den hvite telefonen igjen. Han tenkte på Bitte, uten at det var noen nevneverdig likhet mellom henne og kvinnen. Det var tre måneder siden han hadde gjort det klart at de måtte bryte. Avslutte.
Whiskyen fylte ham, strømmet gjennom blodet, årene, fingrene, taerne, hodet. Kneet. Randi skrudde opp lyden. Kvinnen la på røret, satte seg i bilen og kjørte.
Randi lirket frem en sjokoladeplate hun hadde gjemt under pleddet. Kokesjokolade. Hun rev av en bit.
Hvorfor Bitte? Av damene på jobben var ikke hun hans første valg. Det var ikke noe galt med henne, men det var andre, for eksempel Susanne i resepsjonen, som appellerte mer til ham. Han hadde sagt tydelig fra til Bitte hva det handlet om fra hans side. At det kun var det fysiske.
Etter Randis operasjon hadde hun trukket seg unna ham seksuelt. De første ukene hadde han innsett at han måtte vaere tålmodig, at hun hadde hatt mye å tenke på, store påkjenninger både psykisk og fysisk. Da det hadde gått et par måneder begynte imidlertid frustrasjonen å stige, hvis han lette seg frem til henne i mørket, etter at de hadde lagt seg, flyttet hun hånden hans forsiktig, strøk den, og ba om å få ligge på armen hans i stedet. Etter gjentatte avvisninger sluttet han å forsøke. Han skjønte at det måtte ta sin tid. Da Bitte kom bort til ham på julebordet, hadde han stått og holdt et øye med Susanne. Men Susanne var så ung. Han ville aldri kunne vekke hennes interesse. Bitte spurte hvordan det stod til med hans kone. Han sa at det gikk bra. At operasjonen hadde vaert vellykket. De satte seg i sofaen i korridoren mellom trappen og heisen. Bitte sa at hun skjønte at det måtte ha vaert en vanskelig tid for ham. At han måtte si fra hvis han trengte å prate om det. Han måtte bare ringe. Han visste at Bitte var enslig. Hadde aldri hørt om noen eksmann heller. Men han trengte ingen å prate med, han snakket med Randi. Så på nachspielet hos Bitte etter julebordet gjorde han det klart hva han ønsket.
Da Randi ville ha ham igjen – det skjedde plutselig en morgen at hun la seg over ham – passet han opp Bitte på kopirommet senere samme dag, og sa at de måtte bryte. Det skjedde udramatisk, han hadde vaert forberedt på at Bitte, selv om hun hadde vaert klar over premissene, kunne bli sint, eller lei seg, men hun sa at hun forstod, det var ikke noe problem, de kunne legge det bak seg. Allikevel hadde Bitte begynt å ringe hjem til dem. Flere ganger hadde Randi tatt telefonen, Bitte hadde sagt at det gjaldt jobb, og Randi hadde ikke stusset ved det. Hun er omtenksom, hun Bitte på jobben din, hadde Randi sagt. Spør alltid hvordan det går. Sier at hun har tenkt på meg. At det må ha vaert vanskelig. Men jeg forsikret henne om at alt er bra nå. Bekymringene er over. Da han hadde fått telefonen og snakket med Bitte, hadde det bare handlet om jobb, og hun hadde ikke nevnt dem med et ord. Spørsmålene om hvilke kvitteringer som tilhørte ham, hadde strengt tatt kunnet vente til neste dag, men siden hun jobbet overtid
«Han hadde sagt tydelig fra til Bitte hva det handlet om fra hans side. At det kun var det fysiske»
og gjerne ville ha regnskapet ferdig, var det heller ikke unaturlig at hun ringte. Allikevel plaget det ham. Den vennlige, profesjonelle tonen hennes. Og den høflige avslutningen: Beklager igjen at jeg forstyrret, ønsket bare å få dette unna. Tusen takk skal du ha for hjelpen. Ha en fortsatt fin kveld da.
Mercedes-mannen stod i en heis ved siden av en annen mann, det så ikke ut som de kjente hverandre, det var speil på alle veggene, de stirret rett frem mot døren. Så var det tilbake på mannens kontor: En ferm, aldrende kvinne med store krøller og snilt ansikt lå på benken og fortalte at hun var klar for å avslutte terapien, at hun hadde kommet frem til en løsning på egenhånd. Løsningen lå i nattbordskuffen hennes og var en pistol hun skulle bruke på sin ektemann mens han sov.
– Er det morsomt? sa Randi.
Hun så på ham med hevede øyenbryn. Han skjønte ikke hva hun mente.
– Nei? sa han.
– Hvorfor lo du da?
– Jeg lo ikke?
– Du sa: he, he, he, he.
– Det merket jeg ikke.
– Hvis ikke du liker filmen, er det ingen som tvinger deg til å se på, sa Randi. Hjørnet av sjokoladeplaten stakk frem under pleddet. En sjokoladesmule hadde landet på halsen hennes og smeltet til noe han syntes liknet et hjerte.
Han fikk lyst til å strekke ut armen og ta på henne. Løfte bort pleddet og strikkejakken. Kle av henne. Men armene lystret ikke. Det var som i de drømmene hvor han ville løpe bort fra noe, men ikke fikk løftet en fot. Bortsett fra at nå ville han ikke bort.
Tempoet hadde skrudd seg veldig opp i filmen. Flere og flere karakterer virket som de hadde en viktig funksjon, uten at han hadde fått med seg hvilken.
– Slutt med det, sa Randi.
Han smilte til henne.
– Nå er du ekkel, sa Randi.
Hun tok tak i overarmen hans og klemte den. Så gikk hun ut på kjøkkenet og kom tilbake med et glass vann. Satte det foran ham uten å si noe. Han fortsatte å smile. Randi var forskjellige steder i rommet. Hodet kjentes løst. Han la seg bakover mot sofaryggen, og lukket øynene.
«Løsningen lå i nattbordskuffen hennes og var en pistol hun kunne bruke på sin ektemann mens han sov»
Da han våknet, var det blitt lyst. Han var omtåket. Fjernsynet var skrudd av. Randi var borte. Glasset var borte. Han så seg om etter whiskyen, den var også borte. Bare bankingen i kneet var der, sterk og vibrerende. Kneskålen var varm. Det var ikke mulig å få rettet ut benet.
Når skulle det gå over? Han lukket øynene igjen og ble sittende i en døs. Han tenkte på Bitte, at han aldri hadde vaert forelsket i henne, at han måtte be henne slutte å ringe. Tankene løp løpsk. Han kom på noe han hadde lest om brudd, muligens noe som hadde stått i en av samlivsspaltene Randi pleide å lese, at ydmykelse og skam over et brudd kunne føre til hevn. Ville Bitte føle seg ydmyket hvis han ba henne om å slutte å ringe? Etter en stund hørte han skrittene til Randi i trappen, klirringen i glass, kop
per og skåler fra kjøkkenet, kaffetrakteren som ble skrudd på, surklingen, og kaffen som begynte å renne. Den jevne sildringen gjorde ham klar over at han måtte på toalettet, uten at han kunne forestille seg hvordan han skulle komme seg dit. Det var ikke annet å gjøre enn å holde seg. Randi var i døren. Hun stod i morgenkåpe med et koppehåndkle i hendene.
– Du kom ikke og la deg i går, sa hun.
– Nei, sa han. – Jeg sovnet.
– Men jeg snakket jo med deg før jeg gikk opp. Da sa du at du skulle komme. Jeg kommer straks, sa du.
Han husket ikke å ha sagt noe som helst.
– Jeg sovnet vel igjen da.
– Trekker du deg unna meg?
– Nei, på ingen måte.
– Det gjorde du i hvert fall i går. Du drakk deg inn i din egen boble.
– Det er ikke sant. Jeg satt ved siden av deg i sofaen og så film.
Hun så ned på koppehåndkledet, strøk hånden over det blå rutemønstret.
– Hvordan endte det? spurte han.
– Det endte med at Susan, hun som hadde svindlet ektemannen, dro til flyplassen, men så begynte hun å angre, vi fikk aldri vite om hun kom seg av gårde, men mannen hadde i hvert fall avslørt henne.
Han ante ikke hvem Susan var, og at det hadde handlet om svindel, var forvirrende.
– Det var en ganske middelmådig film, sa han.
– Det synes ikke jeg. Jeg synes den var underholdende. Egentlig er jeg ikke så glad i thrillere, men denne hadde driv.
Randi gikk tilbake på kjøkkenet.
Han hørte henne dekke bordet, ta ut pålegg fra kjøleskapet, knekke egg som hun freste i stekepannen.
Så ringte telefonen. Den ljomet og blinket rødt og iltert i den sorte boksen i stuevinduet. Var det ikke vel tidlig å ringe noen nå? Han kom seg ikke opp. Det dunket i kneet og i brystet. Randi kom løpende. Fantes det ikke en enighet blant folk, en kutyme, noen uskrevne regler for når man ringte hverandre og ikke? Randi løftet røret. Pannen rynket seg. Hun ble stående noen sekunder og se ut av vinduet med røret mot høyre øre.
– Nei, sa hun.
Hånden presset mot vindusglasset, og pekefingeren trommet uten å lage lyd.
Han lente seg frem og støtte albuene på lårene. Kjente stanken av sin egen ramme svette.
Randi trakk hånden bort fra vinduet.
– Nei, gjentok hun. – Vi skal ikke ha noe.
Så la hun på, og snudde seg mot ham.
– Hvem var det? spurte han.
– Ingen, sa hun. – Hvorfor sitter du bare der? Har det skjedd noe?
Han svarte ikke. Da han forsøkte å strekke ut benet, jog smerten gjennom ham.
– Ville du sagt det hvis det var noe?
Han stirret på kneet, det var betydelig større enn det andre.
– Hva tror du? spurte han uten å flytte blikket fra kneet.
– Jo, sa hun. – Jeg tror du ville sagt det.