Taras turjente: Tilbakeblikk
Alle disse dagene som kom og gikk … Det er først når jeg tar meg tid til å tenke tilbake på dette året, at jeg innser hvor mye jeg har opplevd. Og nå er det snart klart for et nytt kapittel …
Mitt årshjul baserer seg stort sett på hvor tykke ullsokker jeg må ha på føttene. Om jeg må smelte snø til kaffen, eller kan hente friskt fjellvann i bekken. Om jeg bør sove under myggnetting eller kan sove under åpen himmel. Hvert år starter oftest med friskt mot, tung pulk full av godsaker og kram snø under treskia. Og sakte, men sikkert en lengsel etter vår, lysere dager og lettere fjellsko.
2019 var på mange måter et litt annerledes turår for meg. Antall soloturer ble faerre, nå som jeg har en samboer som er minst like glad i å sove utendørs som meg. Det er nytt og spennende å dele disse opplevelsene med en man er så naer. Flytting fra storbyen til «lille», koselige Kongsberg har tatt en del av turtiden i år, men også gitt meg tilgang til enda flere turområder – rett utenfor døra, som jeg gleder meg til å ta i bruk fremover.
Allikevel sitter jeg igjen med et år fullt av nye opplevelser. Jeg har sneket inn en og annen alenetur med hunden min Ronja.
Disse innebaerer stort sett slumring i soveposen, radio og en god bok. Jeg har sovet i snøhule for første gang. Jeg fikk gleden av å vaere med til Svalbard på en firedagers rundtur med pulk og telt på våren. Der fikk jeg sitte isbjørnvakt med rifle, nødpeiler og gåsehud, i midnattsol og et fantastisk landskap. Jeg har padlet meg igjennom Østmarka i packraft, og sittet ved bålet og skravlet med venninner langt inn i natten. Men det som kanskje har gjort mest inntrykk i år, var eventyret i Alaska i høst. Jeg hadde vaert der før, og hadde en viss forventning om hvordan det ville bli. Allikevel kan man aldri vaere godt nok forberedt.
Vi gjorde alt vi kunne for å beskytte oss mot bjørn og andre rovdyr. Vi hadde med oss satelittelefon, revolver, rifle og førstehjelpsutstyr. Heldigvis hadde vi også reiseforsikringen i orden. Eventyret tok en uventet vending da blindtarmen til Ivar, min samboer, sprakk en uke inn i ferien. Sju tunge døgn på Fairbanks Memorial Hospital, en sterkt redusert og syk Ivar, to operasjoner og en sykehusregning ut av denne verden. Heldigvis plukket forsikringsselskapet opp hele regningen.
Jeg bodde i en stol ved siden av Ivar i sju døgn, og fikk kjent på både redsel, lettelse og et enda sterkere bånd mellom oss. Og selv om turen til Alaska allikevel ble et eventyr og en opplevelse – om enn litt annerledes enn planlagt – vet vi enda bedre å sette pris på det vi har. Ingen kan planlegge hva som vil skje. Vi går inn i 2020 med åpent sinn, en blindtarm mindre, god reiseforsikring og er klare for nye eventyr. Godt nytt år!