Lenes reise: Lalibela i Etiopia
Høyt mellom fjellene nord i Etiopia ligger en hellig by som står på UNESCOS verdensarvsliste og har satt spor i meg for livet. I år feirer jeg også jul i Lalibela; det nye Jerusalem, forteller Lene om byen hun alltid vender tilbake til.
Jeg frykter å skrive mer om disse bygningene fordi det virker på meg som om ingen vil tro meg om jeg skriver mer, men jeg sverger ved Gud, hvis makt jeg er underlagt, at alt jeg har skrevet er sannheten.» Slik beskrev den portugisiske presten Francisco Alvares’ første møte med de unike fjellkirkene i Lalibela i 1465. Han var den første europeeren som fikk se dem. Men da hadde de allerede stått her oppe 2500 meter over havet i en av verdens aller mest sjeldne og utilgjengelige, hellige byer i over 300 år. Hugget ut og ned i det rosa fjellet er
Lalibelas 11 kirker fortsatt et syn som tar fra deg pusten og gir deg følelsen av å bli transportert tilbake i tid, til en slags begynnelse, en magisk start på en sivilisasjon så annerledes alt annet i den kristne verden.
Jeg blir aldri lei av Lalibela og har vaert her flere ganger enn jeg kan telle. I år feirer jeg også julen her i Etiopias høyland, omgitt av en skjønnhet som knapt kan forklares med ord. Under meg her jeg sitter og skriver på terrassen, flyr ravnene i sirkler. Jeg er omgitt av himmel. Den hvelver seg under føttene mine, nedenfor klippekanten og over hodet mitt der den strekker seg mot neste fjell.
Hugget ned i det rosa grunnfjellet under meg ligger elleve kirker knyttet sammen av underjordiske tunneler og uthugde gangveier. I huler langs sidene bor eremitter, munker og hellige menn i denne byen som er en av verdens eldste i kontinuerlig bruk og tilbedelse. Kirkene er samlet i to grupper, delt av elven Jordan.
Det nye Jerusalem, bygd på 1100-tallet av Kong Lalibela på bakgrunn av kulturarven til en av verdens aller første kristne nasjoner. Etiopia ble kristent på den tiden da apostlene fortsatt levde, virket og skrev sine brev som i dag
«Etiopia ble kristent på den tiden da apostlene fortsatt levde, virket og skrev sine brev som i dag er en del av det nye testamentet»
er en del av det nye testamentet. På den måten er det selve ur-kristendommen vi er vitne til her høyt oppe på Afrikas Horn. Og fordi landet som huser Nilens kilde har vaert så isolert og utilgjengelig i århundre etter århundre, har kristendommen forblitt unikt etiopisk, frosset i tid av en tradisjon som bygger hele sin tro på at paktens ark ble reddet fra tempelet i Jerusalem og brakt nettopp hit til Etiopia der den fortsatt står i en kirke i Axum.
Dette er ikke noe etioperne anser som et spørsmål om tro, men som historisk fakta. Men det er en historie som fortjener sin egen fortelling i en annen tekst. Jeg vil nok vende tilbake til Etiopia mange ganger i denne spalten. Det er det absolutt mest fascinerende landet jeg noen gang har besøkt og ulikt noe annet i verden. De kaller seg Etiopia – opprinnelsenes land. Og det med rette.
Etiopia er et av bare to afrikanske land som aldri ble kolonisert, noe som også har bidratt sterkt til den helt unikt selvstendige kulturen i landet. Som vi vet mottok også Etiopias statsminister Aiby Ahmed årets Nobels fredspris for å ha stanset den langvarige krigen med Eritrea og igangsatt mange reformer i landet.
På bare et drøyt år sørget han blant annet for at halvparten av det etiopiske parlamentet består av kvinner. Dette betyr ikke at Etiopia i dag er et land uten enorme utfordringer, men det er også et fyrtårn for resten av kontinentet når det gjelder fredsbyggende demokratiseringsarbeid. Men det hører fremtiden til. Her i Lalibela søker vi til fortiden.
Jeg er akkurat tilbake fra Yemrehanna Kristos, områdets eldste kirke datert til 1000-tallet, før Kong Lalibela og hans nye Jerusalem. Kirken er ikke hugget ut av hel stein som de andre, men bygget i Axum-stil inne i en stor grotte, bak en foss. Det tar et par timer å kjøre ut dit fra Lalibela. På veien stopper jeg alltid i en kirke med hellige bier. Hvert år kommer pilegrimer fra hele Etiopia hit for å få noen dråper av den hellige og livgivende honningen fra biene som fritt får bygge sine bol der inne. Slik har det vaert i mer enn tusen år.
Lalibela betyr «biene anerkjenner hans suverenitet».
Det navnet fikk Kong Lalibela av sin mor da en sverm bier landet på krybben hans i byen Roha som nyfødt. Dette tok moren som et tegn på hans fremtid som keiser av Etiopia og ga ham navnet Lalibela, slik Roha også skulle bli kalt Lalibela etter ham.
Kirken i grotten bak fossen er betagende vakker i all sin antikke enkelhet der den bader i lyset fra regnbuen som sløret fra fossen skaper. Men det som virkelig griper sjelen din og river i hjertet ditt, finnes litt lenger inn i grotten. Der ligger tusenvis av skjeletter stablet og slengt. Noen i åpne kister hult ut av en enkel tømmerstokk, men de fleste med nakne, hvite knokler hvilende rett på det mørke grottegulvet. Alle er skjelettene til pilegrimer som kom hit for å dø i det helligste av hellige gjennom tusenårets løp.
Synet er et vitnesbyrd om menneskets urokkelige vilje og tro på en evighet bortenfor det vi fatter og forstår. Det guddommelige. Noe konstant i havet av kaos, bortenfor sol og bortenfor måne. Opprinnelsen. Selve ur-eksistensen, begynnelsen og slutten på alt.
De feirer ikke jul i Etiopia slik vi gjør i vår kristne kultur. Etiopia har til og med sin egen tidsregning og kalender med tretten måneder i året, og i 2007 feiret jeg inngangen til det nye årtusenet i Addis Abeba. I stedet har Etiopia en rekke andre store festivaler og ritualer. Som timkat, en av de største som feires her i Lalibela i januar. Timkat betyr dåp og er en markering av at Jesus ble døpt i elven Jordan av Johannes døperen. Som ved alle store religiøse seremonier blir da en kopi av paktens ark, som finnes i alle etiopiske kirker, båret frem av prester i sin fineste habitt, dekket med brokade og skygget for med vakre parasoller, før den baeres i andakt gjennom folkemengden.
Det er et utrolig skue. Titusenvis av pilegrimer, prester, munker, nonner og hellige menn fyller gatene der det messes på geez, dette utdødde, eldgamle etiopiske språket bare prester og forskere i dag behersker, og hvor kun skriften finnes igjen i eldgamle, illustrerte bibler av geiteskinn. Alle døpes i vann fra elven Jordan som slynges over menneskemengden til andektig jubel.
Det er så virkelig at det blir uvirkelig, som en drøm, et slags tåkete minne du flyktig kjenner igjen når en dråpe treffer deg i ansiktet. Du har aldri sett noe lignende før, likevel føles det kjent. Som et ekko fra selve urtiden, opprinnelsen til menneskenes håp om en evighet bortenfor dem selv.
Så la dette vaere mitt juleevangelium i år her jeg vandrer rundt mellom Lalibelas kirker:
All historie ble skrevet av seierherrene, men innimellom deres linjer ligger alle fortellingene og et sted innimellom der igjen finnes kanskje et korn av en sannhet som er helt forskjellig, men like sann, enten den fortelles her mellom fjellene i Etiopias høyland, eller rundt julaftenbordet der hjemme hos dere. Vaer ydmyk. Virkeligheten er veldig mye større enn du tror.