Skvis livet med Lisbeth Pettersen

Høy på seg selv og polstret mot selvinnsikt, eller et selverklaert offer? Narsissist-fella har både en topp og en bunn.

Begrepet stammer fra gresk mytologi, og beskriver Narcissus; en vakker, ung mann som ble forelsket i sitt eget speilbilde. Narsissisme handler om ekstrem selvopptatthet. Om meg, meg, meg og meg. På godt og vondt. Og i verste fall beslektet med psykopati. Vi ser det i politikken, i sosiale medier og i kjendiskulturen – den tiltagende strømmen av individer med grandiost utviklede ego som vil opp og frem. Totalt uavhengig om det er nyttig for samfunnet. Eller kanskje til tross for. At ekstrem selvopptatthet tradisjonelt ikke verdsettes som noe edelt, ser ikke ut til å hemme den narsissistiske bølgen som er i anmarsj.

Så hva har skjedd? Har samfunnet endret seg? Er det blitt in å vaere selvsentrert? Er vi i ferd med å dyrke frem en narsissistisk og blaerete kultur? Klapper vi frem dem som tør å by på seg selv – og seg selv, og seg selv, og seg selv?

En ny forskningsrapport fra Queens-universitetet i Belfast, viser at selv om narsissisme er dårlig for samfunnet generelt, så kan disse mørke personlighetstrekkene vaere gunstig for den enkelte. For jeget. Narsissisme kan virke beskyttende og redusere stressnivået.

Rapporten, som inkluderer tre uavhengige studier og har mer enn to tusen deltagere, viser nemlig at de som skårer høyt på narsissismeskalaen, også er mentalt tøffere enn folk flest.

«Grandios narsissisme», forteller forskningen, kan gi en økt mental seighet, som igjen kan bidra til å oppveie symptomer på depresjon (les: tunge tanker).

Studiene indikerer videre at de grandiose har dårlig evne til å føle empati. De lider mindre, har ikke så mye skam og skyldfølelse som andre mennesker.

Summa summarum; alt dette gjør det lettere å få godfølelsen og holde fast ved troen på egen fortreffelighet.

Selv-moderasjon krever evne til selvkritikk, og det er en ikkebejublet kvalitet hos det narsissistiske genet.

Men det er ikke lett å vaere menneske, for om vi ikke når toppen blant de grandiose narsissistene, så finnes det alltid en bunn. Fenomenet narsissisme deles nemlig i to hoveddimensjoner; en grandios og en sårbar. En topp og en bunn.

Der den grandiose narsissisten stråler i selvforherligelsen, koser den sårbare narsissisten seg i offerrollen. Mens grandiose narsissister har en oppblåst følelse av sin egen betydning og sikler etter status og makt, er sårbare narsissister mer defensive, og har lettere for å betrakte andres oppførsel som fiendtlig.

Det handler om oppmerksomhet på godt og vondt. Egoet blomstrer like godt på en pall som i en

grøft. Som den flinkeste, den vakreste – eller det største offeret.

Forskerne i Belfast-studiene mener at narsissisme bør sees på som et uttrykk for den menneskelige natur og evolusjon. Trekkene vi baerer kan vaere gunstige – eller skadelige – avhengig av kontekst. De håper at slike studier kan bidra til å redusere marginaliseringen av individer som scorer høyere enn gjennomsnittet på mørke egenskaper. Og at videre forskning kanskje kan si hvordan man kan dyrke frem noen egenskaper, og unngå andre, til kollektivets beste.

Å ha narsissistiske tilbøyeligheter er rent ut menneskelig. Til syvende og sist handler det om å overleve. Under press og i dårlige perioder er det vanskeligere å holde orden i eget hus. Da blomstrer den genetiske arven mer uhemmet. Men kanskje er det enda lettere å miste seg selv under et selvforherligende sirkus. Når egoet har vunnet en seier, og skriker ut et «morna, Jens» eller «morna, Jensen».

En trøst for oss som for lengst har passert 18 år, er at de fleste blir mindre narsissistiske med årene. Forskning.no forteller om en gruppe på 486 studenter ved Berkeley-universitetet i California som deltok i en personlighetstest i 1992. Testen ble gjentatt med den samme gruppen 23 år senere.

Gruppen ble testet for tre trekk på narsissisme-skalaen: Forfengelighet, lederskap og følelsen av å vaere spesielt berettiget.

Det siste fenomenet, å vaere spesielt berettiget, anses som det giftigste trekket av de tre når det kommer til mellommenneskelige forhold. Mens forfengelighet handler om vaere opptatt av utseendet, ønske om oppmerksomhet samt grandiose fantasier om suksess. Lederskap er forbundet med et ønske om å lede andre, svaert god selvtillit og en målrettethet.

Forskerne konkluderte med at de fleste blir mindre selvopptatte med alderen.

Kun tre prosent av deltagerne ble mer narsissistiske mellom 18 og 41 år. Noe som like gjerne indikerer at det meste har satt seg når man har fylt 18 år. Og at utviklingen av ego begynner tidlig i barndommen. Hvis du har laert hjemmefra at du er verdens navle, så er det vanskelig å endre syn på saken i voksen alder.

Og mens forskerne forsker videre på andre, kan du og jeg utforske oss selv.

Genetisk legning er en sak, kultur og oppdragelse en annen, men det finnes også en vilje i oss. Forskning har også vist oss at hjernen er plastisk. Den lar seg endre, utvikle og foredle, men det krever innsats.

Vi kan observere vårt eget indre, de gode og de mindre gode egenskapene systematisk. Bli bedre kjent med hva som bor i oss. Ta stilling til hva vi vil odle frem og gi naering. Og om mulig ikke gjødsle eget ugress.

«Å ha narsissistiske tilbøyeligheter er rent ut menneskelig. Til syvende og sist handler det om å overleve»