Spaltist Tove Nilsen

Bak oss ligger hektiske uker, hvor vi er fullstendig klar over hvilket kunststykke vi om og om igjen har prøvd oss på: Å vaere kvinner som innfrir egne og andres forventninger om HYGGE, STEMNING & KOS. Snart er selveste kvelden her, og Tove gleder seg til å logge av …

Heldig er den som har en nabo som også blir en venninne. Enda heldigere at vi bor vegg i vegg og lett kan få tak i hverandre.

Aller heldigst er vi i dager som disse, som kan få hvem som helst til å hyperventilere før frokost og kollapse etter middag.

Nabovenninne Unni og jeg gjør vårt beste for å stå imot. Når naerbutikken setter fram julebrus allerede i oktober, fnyser vi overlegent. Haha, julebrus i høstsol, tror de vi er dumme, som om det angår oss! Vi verdiger knapt lokkemidlene et blikk og er travle med alt annet, vi går turer, vi garderer oss med influensavaksine, vi kjøper D-vitaminer og lurer på om vi skal melde oss på treningsstudio og begynne å løfte vekter igjen. Spreke damer med potensielle muskler lar seg ikke stresse av utidig julemas.

Så bikker oktober over i november og alle storsentre kjører nådeløst ut, du kan ikke naerme deg kassa i matbutikken uten å velte en stabel med adventskalendere. Nei, dette er altfor tidlig, avgjør vi og fnyser igjen. Som om kule damer lar seg påvirke av premature marsipangriser, stygge pyntenisser og amaryllisknopper på billigsalg. Vi overser lokkemidlene glatt og forsikrer hverandre om at i år skal ingen få stresse oss, ikke om vi skal la oss presse til å halse fra butikk til butikk med lue-sveis og rødflekkete hals, her skal det handle om hvilepuls og stålkontroll.

TOVE NILSEN (67) er en av Norges mest kjente forfattere. Hun har mottatt en rekke priser for sitt forfatterskap. – Men jeg elsker også den korte spaltistformen, og gleder meg over å dele tankene mine med Tara-leserne, sier Tove.

Sier vi i munnen på hverandre og aner en liten vibrato der.

Så går vi hver til vårt. Mobilen min plinger. Jeg innbiller meg at det er kjaeresten som vil si at han savner meg, ja, at han egentlig ikke orker en time til uten meg, men det er Nille som melder at jeg kan få ti prosent på juleservietter og tørkepapir.

Det blir andre uke i november, snøen har ennå ikke falt, vi går tur i joggesko og uten lue.

– Jeg må innrømme noe, sier nabovenninne Unni.

– Javel, nikker jeg og later som om det ikke er same procedure every year, James.

– Jeg begynte å kjøpe gaver allerede i september.

– Og jeg tror jeg kjøpte de første i august.

– Husker du det året da jeg kjøpte gaver som jeg gjemte så godt at jeg ikke fant dem igjen før neste sommer?

– Ja, sier jeg og minner henne på det året da jeg skulle vaere ekstra tidlig ute. Jeg gjemte alle gavene på loftet, men tenkte ikke over at det kunne vaere mus der oppe.

Desember kommer med stormskritt. Ute er det ti minus, inne i hodet naermer det seg kokepunktet. Nabovenninne

Unni og jeg ser på hverandre, vel vitende om hvilket kunststykke vi om og om igjen prøver på: Å vaere kvinnersom innfrir egne og andres forventninger om HYGGE, STEMNING & KOS, samtidig som vi spiller typen laidback mann som trekker på skuldrene, gliser og sier null stress, gavene fikser jeg etter polet på lille julaften.

Hadde vi vaert overlatt til oss selv, ville det kunststykket ha kjørt mange av oss i senk, men nabovenninne Unni og jeg er hverandres personlige trenere. Iført ull går vi raske turer og sier selvsikkert at vi har fritt valg.

Vil vi i kirken, så går vi i kirken. Vil vi ikke på kirkegården, så går vi ikke på kirkegården. Praktisk sett handler jo julaften om en hyggelig middag. Og vet vi ikke helt hvem som skal vaere sammen med hvem, vel, da finner vi en løsning. Verre er det ikke.

Sånn snakker vi, helt til det tetner, så vi ikke klarer annet enn stikkord:

– Surkål.

– Tyttebaer.

– Strømpebukser.

– Sminkefjerner.

Likevel holder det hardt. Hadde det ikke vaert for at respektable anmeldere har vendt tommelen ned, hadde jeg styrtet inn i naermeste bokhandel og kjøpt antiselvhjelpsboka «Den edle kunsten å gi f**n». Her skal det ikke gis f**n i noe som helst. Heller ikke i egen sjelefred. I den blå time, tre kvelder før selveste kvelden, slår jeg av mobilen, trekker pusten, setter meg ned, sender en tanke til alle dere og leser adventsdiktet til Inger Hagerup. Det som i oversatt versjon kan forståes av alle mennesker i

verden og som slutter slik:

Vi tenner fire lys i kveld og lar dem brenne ned

For lengsel, glede, håp og fred, mest allikevel for fred

På denne lille jord, hvor menneskene bor.