– Klart det er kjipt å bli gammel
At Lise Fjeldstad over natten fikk status som eldreaktivist, skyldtes en tilfeldighet. Hun satt alene og så Brennpunkt-dokumentaren om elendig eldreomsorg i en bydel i Oslo. Den fortsatt aktive skuespilleren ble rasende. – Jeg er så sint at jeg kan gråte blod, freste hun i NRK radio noen dager senere.
Raseriet har hun lagt til side der hun et år senere med et vinnende smil åpner døren til en arkitektonisk perle av en murvilla på Briskeby i Oslo. Utenfor hufser en sur vind langs fortauene. Inne på Lise Fjeldstads romslige kjøkken er det derimot lunt, og dufter av kaffe som lettvint brygges i små kopper fra nymotens kapsler. I god tid før julehandelen i fjor ga hun ut boken «Ordene i speilet. En bok om å våge livet». Den bygger på en samling av lapper og nedtegnelser som etter et langt og innholdsrikt liv ble hentet frem fra plastposer og kartonger. Med en rekke tilføyelser og nyere refleksjoner ble notatene renskrevet på pc. Åpenhjertig og i en blanding av humor og engasjert alvor gjengir hun episoder fra en trygg oppvekst og krevende, men givende voksenår som fetert skuespiller, kjaereste og ikke minst mamma. Lise Fjeldstad var 40 år da hun fikk sitt første barn, sønnen Peik. Et år senere fulgte datteren Blomma.
Forrige gang vi to møttes, for 22 år siden, intervjuet jeg henne om aldring og boken «Det nye livet. Alt før 50 er en oppvarming». Da forklarte hun opplevelsen av å bli mamma slik:
– Det var et under, og hele livet mitt ble et annet. Det var som om det eksploderte. Jeg så verden rundt meg på en helt ny måte, og ble opptatt av helt andre ting.
Hun er også overbevist om at det å bli mor
sent i livet, har holdt henne aktivt til stede i livet og hverdagen. Med to smårollinger, full jobb og en mann som også var skuespiller, hadde hun liten tid til selvopptatt refleksjon over årene som fløy av gårde. Smilerynker og overgangsalder verken bekymret eller plaget henne. Det var så mye å følge opp i hverdagen, og så mye å glede seg over. Først da hun mistet sin ektemann Per Sunderland, fikk hun kjenne på at livet ikke var uendelig. Det var selvsagt noe hun alltid hadde visst, men ikke følt skikkelig i kropp og sjel før hun for 12 år siden ble frarøvet sin store kjaerlighet i kreft. Hun var 72 år gammel. Han var 14 år eldre.
– Å fylle 50, 60 og 70 år affiserte meg ikke, forsikrer hun. – Selv om jeg hadde avskjedsforestilling på Nationaltheatret i forbindelse med 70-årsdagen, var det ikke snakk om å pensjonere seg. Jeg hadde flust opp å gjøre og var fortsatt travel i livet. Å fylle 80 år var derimot en bekreftelse på at jeg nå er jeg gammel. Jeg kan ikke lenger omtale meg selv som eldre. Det var å passere en terskel. Uten verken å klage eller synes synd på meg selv, merker jeg at en del vondter følger med alderen. Jeg har smerter i ryggen og et kne som gjør vondt. Mer ustø er jeg også blitt. Jeg må støtte meg til rekkverket når jeg går ned trapper. At jeg ikke lenger kan gå på høye haeler, er kanskje det verste for en som har vaert skogal siden ungdommen.
«Jeg kan ikke lenger gå på høye haeler, og det er kanskje det verste for en som er skogal»
Tilståelsen om skoglede og skogalskap følges
av et selvironisk smil, men også en liten porsjon profesjonelt alvor: – Kroppen får en annen reisning når man går på høye haeler, vel å merke dersom man behersker kunsten. Jeg fikk mitt første par da jeg var 19 år gammel, og øvde iherdig. Skoene har også mye å si for ganglaget og hvordan man beveger seg på scenen. Derfor har jeg alltid vaert nøye med å velge sko som passer til personen jeg fremstiller.
Lise Fjelstad omtaler fortsatt sin yrkestittel i
hunkjønnsformen skuespillerinne. Hun innrømmer at hun fortsatt er svaert forfengelig, selv om hun har gitt opp å gå i naerkamp med sitt eget speilbilde. På scenen tvinger hun seg til å bevege seg på høye haeler, noe hun i året som gikk fikk gjøre til overmål.
Nationaltheatrets julekonsert, hvor Lise hadde en sentral rolle, gikk for fulle hus i perioden 11. november til 30. desember. Etterspørselen gjorde at tilbudet ble utvidet med 25 forestillinger. Før hun på senhøsten inntok scenen på sin arbeidsplass gjennom 35 år, reiste hun omkring med forestillingen «Ibsens små djevler» med pianisten Håvard Gimse som eneste kompanjong. Han stilte også som sjåføren som hentet og brakte tilbake, men Lise sto alene på scenen og leste Ibsens ukjente dikt i to samfulle, intense timer. Når tilbudene kommer, vil denne forestillingen fortsette.
– Å kunne forsette å jobbe er selvsagt et privilegium,
fastslår hun. – Jobben holder liv i meg. Jeg må bare akseptere at alt går langsommere, at jeg bruker tid på å komme meg ut av sengen om morgenen og ofte trenger en lur på ettermiddagen.
Lise Fjeldstad er også takknemlig over at hun fortsatt er i stand til å bo hjemme i huset på tre etasjer. Her vokste de to barna opp, og hele huset er fylt av fotografier, tegninger, malerier og vakre gjenstander med affeksjonsverdi som er samlet opp gjennom et langt liv. Hun har vondt for å si seg enig i helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkols gjentatte uttalelser om at hver og en av oss må gjøre mer for å planlegge vår egen alderdom. For Lise Fjeldstad ville det vaere en sterk forringelse av livskvaliteten å flytte inn i en terskelfri leilighet med alt på ett plan. Hun vil klore seg fast i huset på Briskeby så lenge det lar seg gjøre. For å få det til innser hun at hun er avhengig av sine barn, og mener at barnløse gamle må ha det forferdelig. Både sønn og datter er bosatt i Oslo. De bistår både som sjåfører, matinnkjøpere og kokker når det trengs. At barn, svigerbarn og barnebarn har mye hygge sammen, er selvsagt ekstra bonus.
Men tilbake til helse- og omsorgsministeren. Å
nevne hennes navn er å puste liv i glørne som får eldreaktivisten Fjeldstad til å flamme opp: – Kjerkol mangler totalt innlevelse og fantasi i andre menneskers liv og tankesett. Dette er to egenskaper som er helt avgjørende for å vaere en god skuespiller. Godt skuespill er ganske enkelt å forstå mennesker og fortelle om dem. Det samme burde gjelde for en helseminister. Vi bor i et av verdens rikeste land, og opplever at det ikke lenger er penger til de mest opplagte og nødvendige omsorgstjenester. Helseministerens oppgave er redusert til å fungere som sparegris for statsministeren.
I det hele tatt blir jeg ganske opprørt over dagens politikere. Hvem av dem har hatt en vanlig jobb med barn og tidsklemme før de kom i en maktposisjon? Flertallet er politiske broilere. Støre skryter av at det er så mange unge mennesker i regjeringen, og brisker seg med at flertallet er mellom 30 og 40 år. De er sikkert fulle av energi og kjappe i hodet, men det er også noe som heter livserfaring og klokskap. Blant dagens politikere må man lete med lommelykt for å finne et menneske som er over 50 år.
«Jobben holder liv i meg. Jeg må bare akseptere at alt går langsommere»
Sist vår ble den gang 83 år gamle Lise Fjeldstad
invitert til å holde appell på Youngstorget på Kvinnedagen den 8. mars. Hun var både stolt og takknemlig over å bestige talerstolen der så mange av Arbeiderpartiets legendariske politikere har stått. Lise Fjeldstad var verken feminist eller politisk opprører i yngre år. Politisk befant hun seg i et heller konservativt miljø. Hennes første ektemann var britisk. Fordi de måtte skjøtte sitt arbeid i hvert sitt land, bodde Lise i lengre perioder alene i Oslo. Hun kunne konsentrere seg fullt og helt om seg selv, og gi seg hen til krevende oppgaver i teateret.
Samfunnsengasjementet kom med barna, og har stadig tiltatt i styrke. I intervjuer har hun flere ganger sagt at morsrollen utvidet hennes verden. Det startet med å påpeke forfallet ved Uranienborg skole, som «så ut som en søppelhaug» da barna begynte der. Aksjonene for utbedring av skolen omfattet etter hvert det meste av naermiljøet. Snart var Lise blant dem som engasjerte seg mest det nystartede Briskeby Vel. Bortsett fra generelt å kjempe for strøkets få grønne lunger, var det å få åpnet Langgaardsløkken til park som sto øverst på dagsordenen. Den vakre sveitservillaen på den andre siden av gaten for Lises hjem er i dag
IBSENFORSKER: Ibsenforsker Lise Fjeldstad i anledning urpremieren på en såkalt teaterkonsertutgave av Peer Gynt ved Akershus festning i Oslo i 2017. Lise i rollen som Mor Aase, Karoline Krüger i rollen som Anitra, og Peer Gynt ble tolket av Hans Marius Hoff Mittet.
bevart som Fridheim barnehage. Der var planen å reise en fireetasjers blokk med barnehage på gateplanet. Langgaardsløkken, eller Youngsparken som den heter i naermiljøet, er en perle av en hage som omgir en staselig gammel herskapsvilla. Ildsjelene kom seirende ut av begge kampsaker. Lydene fra tilfredse barn som leker i Fridheim barnehage kan Lise daglig glede seg over. Hun beklager bare at hennes ett år gamle barnebarn ikke fikk plass der.
– I dag benyttes Youngsparken flittig av alle generasjoner, forteller Lise ivrig. – Aller mest viktig er den kanskje for oss som er gamle. Å ha et sted å kunne sette seg ned, er viktig for oss. Mange gamle er redde for å gå langt i angst for at de ikke skal klare å komme seg tilbake. De trenger et sted å hvile på hjemveien. Har vi det, kjennes turen tryggere og kan bli lengre. Slik får vi også mer av tiltrengt mosjon.
All glede over det sjelfulle huset til tross, innrømmer hun at hun innimellom kjenner seg ensom i sin alderdom. Voksne barn må ha frihet til egne liv. Når man har passert 84 år er venneflokken betraktelig tynnet ut. Hun både sukker og smiler når samtalen naermer seg slutten:
– «Alder beskytter ikke mot kjaerlighet, men kjaerlighet beskytter til en viss grad mot alder», er visdomsord fra den franske skuespillerinnen Jeanne Moreau. Selvsagt skulle jeg gjerne hatt en kjaereste. Det ville ha vaert hyggelig å ha en å se Dagsrevyen og diskutere det som står i avisene sammen med. Heldigvis trives jeg godt i mitt eget selskap. Det kjennes fortsatt meget godt å komme hjem etter en forestilling på kvelden, lage et par skiver med ost og kanskje drikke et glass rødvin.
«Smil. Det g jør andre godt, og vi blir penere av det. Jeg tror på smilet»