Lys­ar­bei­de­ren i Grå­ten

Hun har de­fi­nert seg ut av den krist­ne tro og det hun opp­lev­de som tran­ge, dog­ma­tis­ke ram­mer. Nå er In­gunn Røise­land (47) lys­ar­bei­der og sin egen ind­re auto­ri­tet.

Varden - - LØRDAG -

SKI­EN Hun har stu­dert kris­ten­dom, ara­bisk, stats­vi­ten­skap og spansk. Hun føl­ger drøm­me­ne sine og er li­te opp­tatt av tra­di­sjo­nell karriere. Hun har star­tet reise­byrå, ca­te­ring­sel­skap og nå Ski­en Engle­sko­le, som star­ter til høs­ten. 22 per­soner har fått skole­plass, det er plass til åtte til.

In­gunn øns­ker smi­len­de vel­kom­men til sitt sjar­me­ren­de skip­per­hus i Grå­ten, der også sko­len skal hol­de hus. Etter at teen er ser­vert og noen mi­nut­ter der in­ter­vjue­rens livs­syn og in­ter­es­ser opp­tar vert­in­nen er vi i gang med sam­ta­len.

– Engle­sko­len for­mid­ler ikke livs­syn. Det er mer en yr­kes­sko­le der man får verk­tøy og læ­rer eld­gam­le tek­nik­ker som gir in­for­ma­sjon om til­væ­rel­sen fra et an­net per­spek­tiv enn det Ves­tens kul­tur van­lig­vis for­mid­ler.

In­gunn har tre år på prin­ses­se Märt­has engle­sko­le bak seg. Hel­ler ikke der var det snakk om livs­syn, for­tel­ler hun. Märt­has Astar­te-sko­le har in­gen­ting med sko­len i Ski­en å gjø­re. Prin­ses­sen er in­for­mert og po­si­tiv til opp­star­ten, men det fore­lig­ger ikke noe sam­ar­beid el­ler nett­verk. In­gunn Røise­land vil un­der­vi­se selv og har opp­leg­get for det førs­te året klart. At det blir ett på­byg­gings­år er sik­kert og et tred­je nok­så sann­syn­lig. Un­der­vis­nin­gen vil fore­gå én kveld i uka samt tre hel­ger i halv­året.

For­lot tro­en

In­gunn er preste­dat­ter og tok fatt på Me­nig­hets­fa­kul­tet for å nøs­te i sin da­væ­ren­de krist­ne over­be­vis­ning. – Jeg er vel­dig glad for min opp­vekst og mine for­eld­re. Min far er teo­lo­gisk kon­ser­va­tiv og min frems­te in­spi­ra­tor. Det sen­tra­le tema i li­vet mitt var len­ge: Hvem er jeg in­nen­for ram­men av kris­ten tro? Men da jeg fikk barn mer­ket jeg en personlig uvil­je til å for­tel­le dem om pås­kens bud­skap. Det skur­ret for meg, ikke minst ut­sik­ten til straff der­som man ikke vel­ger det ret­te. Det sam­men med stram­me de­fi­ni­sjo­ner og tran­ge ram­mer i det krist­ne mil­jø­et jeg var en del av var ut­slags­gi­ven­de for meg. Selv om det var smerte­fullt, valg­te jeg å for­la­te tro­en.

Det had­de også sam­men­heng med er­fa­rin­ger i barn­dom­men som ikke så lett lot seg for­kla­re in­nen­for tra­di­sjo­nel­le nor­mer, for­kla­rer In­gunn. – Fra jeg var li­ten har jeg hatt mø­ter med den klar­syn­te de­len av meg selv. Jeg had­de usyn­li­ge ven­ner som ikke så ut som men­nes­ker, men som det Mar­git Sande­mo kal­ler småfolk. Jeg opp­lev­de også ener­gi strøm­me gjen­nom hen­de­ne mine og at jeg fikk ind­re bil­der av syk­doms­til­stand hos folk jeg møt­te. Slik jeg ser det er ikke det­te noe spe­si­elt, men noe alle kan er­fa­re. Jeg er in­gen guru el­ler spe­si­elt be­nå­det hea­ler.

Eld­gam­mel kunn­skap

«Hea­ling», «klar­synt re­ad­ing», «det tred­je øyet», medi­ta­sjon og ener­gi­er er vik­tig be­grep og be­stand­de­ler i pen­sum og tanke­gang på engle­sko­len.

– Alle kul­tu­rer bort­sett fra den nors­ke har dis­se tin­ge­ne in­ne fra gam­melt av. Kan­skje kjen­te vi også mer til det­te i vi­king­tida og kan hen­de har de­ler av det levd pa­ral­lelt med det krist­ne ver­dens­bil­det også i vårt land.

– Jeg har ikke alle sva­re­ne, men må­let for det vi gjør er å fri­gjø­re men­nes­ker for trau­mer og blok­ke­rin­ger som er­fa­rin­ger i eget liv og våre tid­li­ge­re liv har gitt oss. Vi sit­ter ofte fast i of­ferrol­ler og egen­de­fi­ner­te struk­tu­rer som vi tror er en del av vår iden­ti­tet, men som er pro­gram vi har las­tet inn uten­fra og som ikke er bra for oss. «Pro­gram­me­ne» på­vir­ker bå­de kropp og sjel, men man kan bli fri. Det er gøy å opp­le­ve, smi­ler In­gunn Røise­land. – Hvor­dan gjør du det? – Som re­gel er det nok med et møte der jeg går inn i medi­ta­sjon og kob­ler meg på sje­len til men­nes­ket det gjel­der. Når hjer­nen blir stil­le, kan jeg få in­for­ma­sjon om er­fa­rin­ger bå­de i ved­kom­men­des nå­væ­ren­de og tid­li­ge­re liv – det som er re­le­vant for da­gens si­tua­sjon. Men jeg kan ikke få det­te uten at per­sonen og hans/hen­nes sjel til­la­ter det. Så er det opp til han el­ler hen­ne å vel­ge om de vil gi slipp på bal­las­ten el­ler bære den med seg vi­de­re.

– Med teori­en om tid­li­ge­re liv nær­mer du deg et bud­dhis­tisk livs­syn?

– Det gjør jeg nok, men man be­hø­ver ikke tro på teori­en om tid­li­ge­re liv for å ha ut­byt­te av den­ne te­ra­pi­en. Den kan for­stås som f.eks. opp­lag­re­de er­fa­rin­ger i en kol­lek­tiv psy­ke el­ler ge­ne­ra­sjo­ner. Men personlig ser jeg bil­der av men­nes­ker i eld­re kul­tu­rer og får inn­sikt i fø­lel­ser og opp­le­vel­se med re­le­vans for en­kelt­per­soner i da­gens vir­ke­lig­het. Av og til kan jeg også få et bil­de av at ved­kom­men­de kan ha levd på en an­nen pla­net.

Alt er ett

At alt er ener­gi og der­med ett er en vik­tig del av In­gunn og engle­sko­lens tanke­gang. Det er en gudeg­nist i alle. Bå­de jor­da og sola har sjel og kan føre sam­ta­ler iføl­ge hen­nes syn. – Det er glo­bal be­ve­gel­se til­ba­ke til den pan­te­is­me som var rå­den­de i tid­li­ge­re ti­der. Via po­ly­te­is­me og mono­te­is­me er det man­ge som er på vei til­ba­ke til det gam­le, me­ner hun.

– Ver­den har opp­levd for­skjel­li­ge pa­ra­dig­mer. Det ma­te­ria­lis­tisk-vi­ten­ska­pe­li­ge ver­dens­bil­de har holdt oss på plass i år­hund­rer. Nå er ver­den på vei inn i et ener­ge­tisk skif­te, tror In­gunn. Det ån­de­li­ge vil bli viktigere, det ma­te­ria­lis­tis­ke må vike. Kris­ten­dom­men har gitt et fer­dig de­fi­nert ver­dens­bil­de. Min tan­ke er at et fin­nes en kol­lek­tiv be­visst­het som vi alle er en del av. Når jeg mø­ter et an­net men­nes­ke, mø­ter jeg også meg selv. Vi spei­ler oss i hver­and­re.

Lys­ar­bei­de­re

Jor­da er i ut­gangs­punk­tet kjær­lig­hets­full og alle som vil frem­me po­si­tiv ener­gi er lys­ar­bei­de­re. – Kall oss gjer­ne evan­ge­lis­ter el­ler mi­sjo­næ­rer, smi­ler In­gunn.

For å gjø­re jor­da til et bed­re sted er sam­ar­beid med eng­le­ne vik­ti­ge.

– Er det de sam­me eng­le­ne vi fin­ner i Bi­be­len? Guds bud­bæ­re­re?

– Ja, som i Bi­be­len og and­re re­li­gio­ner. Jeg har mø­ter med Mi­kael, Gab­ri­el, Uri­el og fle­re and­re. Jeg ten­ker ikke på de­res funk­sjon i for­hold til Gud, men på mine er­fa­rin­ger med dem. De er nær­me­re den gud­dom­me­li­ge kil­den enn vi kan være her i en frag­men­ta­risk ver­den.

Det fin­nes ne­ga­tiv ener­gi også, og det er vik­tig å hol­de «hack­er­ne» el­ler blind­pas­sa­sje­re­ne uten­for vår livs­sfæ­re, un­der­stre­ker In­gunn. Det gjør man best ved å stå opp­reist og ty­de­lig i eget liv. For­må­let med Engle­sko­len er to­delt: Å fin­ne det ståsted i seg selv som gjør at man blir null­stilt og ind­re styrt. Der­nest å bli satt fri fra ne­ga­tiv bal­last i eget og tid­li­ge­re liv. – Hva sier din far til det­te? – Man­ge krist­ne ten­ker at det­te er dje­ve­lens verk; for meg er det det mot­sat­te. Selv om ikke far de­ler mitt syn, er han åpen for meg som men­nes­ke og jeg vet han els­ker meg uan­sett.

ENGLEKUNNS­KAP: For å gjø­re jor­da til et bed­re sted er sam­ar­beid med eng­le­ne vik­ti­ge. Kunn­skap om det­te vil In­gunn Røise­land for­mid­le på Engle­sko­len.

ALT ER ETT – Gud, jord og men­nes­ker. Ikke rart In­gunn er glad i å ar­bei­de med jor­da.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.