Borte bra, Brevik best
men Edvardsen kunne fort endt i en storklubb
Talentet var der. Lysten var der. Men Roy Edvardsen (59) valgte det trygge og ble i Brevik.
PORSGRUNN Han var god med ball – både liten og stor. Men å leve av den gjorde han aldri.
– Nei, langt ifra, smiler 59åringen mens han leker seg med lærkula på gressmatta på Furulund.
Ser framover
At det ble Brevik og ikke Brann, Bryne eller Bremen for den sakens skyld, later ikke til å plage ballkunstneren, som i fire tiår prydet sportssidene både sommer- og vinterstid, nevneverdig.
– På ingen måte. Jeg er ikke typen som sitter og grubler over hva og hvor jeg kunne ha vært. Det er ikke meg. Jeg ser framover – ikke bakover, smiler Edvardsen som ikke nødvendigvis ivrer etter å skryte av det han har levert på banen heller. Det være seg i bandy eller fotball.
– Jeg er stolt av det jeg har vært med på, både på fotballbanen og på bandybanen. Så det kan jo være ålreit å mimre litt nå og da. Men i utgangspunktet er det ikke noe jeg liker å prate for mye om. Det er ikke favorittemaet mitt, for å si det sånn, sier 59-åringen som for noen ti- år siden fikk tilbud fra fotballklubber fra nær og fjern.
Fikk bil av «Tittei»
– Jo da, jeg hadde lyst til å prøve meg på et høyere nivå, og det var faktisk et par litt større klubber som viste interesse. Hvem er uviktig. Det er så lenge siden nå.
Men storklubbene trakk seg etter hvert unna. Mye takket være svoger og daværende lagkamerat John Fredrik «Tittei» Fosse.
– Ja, egentlig. Han ville tydeligvis ha meg i Brevik og som lokkemiddel brukte han en WV «Boble». Jeg hadde aldri hatt bil, og syntes det var et usedvanlig bra tilbud. Så det takket ja til, ler Edvardsen. Det har han ikke angret ett sekund.
– Jeg hadde det veldig bra i Brevik. Det var trygt, og vi had- de det morsomt. Så nei, jeg bærer ikke noe nag til «Tittei», gliser Edvardsen.
Landslaget
Gliser gjør han også når han tenker tilbake på den gang da han gjorde sin entre på presselandslaget i bandy.
– Jeg røykte på den tiden, og hvis ikke jeg husker helt feil, hadde jeg vel sneipen i kjeften da jeg sto og varmet opp keeperen. Det hadde nok ikke vært så populært i dag, sier 59åringen.
Han fikk også tre kamper med flagget på brystet i fotball. Det kunne nok fort vært flere.
Ryggskade
– Ja, men kan hende. Men det er ikke noe jeg går og tenker på. Jeg tenker heller at jeg har vært heldig som har fått være med på så mye – både på fotball- og bandybanen. Blant annet har jeg spilt sammen med sønnen min Stian (38). Det er ikke alle som får oppleve det, smiler Edvardsen som la både støvler og skøyter på hylla for noen år siden.
– For å være ærlig, så husker jeg ikke når jeg ga meg. Men jeg fikk en ryggskade som gjorde at jeg måtte kaste inn håndkleet. Hadde jeg ikke fått det, hadde jeg kanskje holdt på ennå. Det klør litt, innrømmer 59-åringen.
Men selv om karrieren er over, er Edvardsen fremdeles å se langs side linja. – Stian og hans fantastiske samboer Anita, har gitt meg tre flotte barnebarn (Markus 18, Simen 14 og Trine Emilie 11). De prøver jeg å følge opp så mye som mulig. Omdet så er fotball eller musikk, avslutter Edvardsen.