Er du kresen?
handler jo kresenhet bare om å være bevisst på hva man velger. Å ha kunnskap til å kunne vurdere hva som er bra og hva som er dårlig. Uansett om det gjelder arbeid, partner eller mat og drikke. «Voksen» kresenhet er med på å skape hver enkelt som individ og er et uttrykk for at man har et sett av referanserammer slik at man kan bedømme kvalitet. Men, smaken er som baken, sier vi, og med det lar man all diskusjon rundt kvalitet falle død om. Vi nordmenn anser smaken som en personlig sak og man skal ikke kritisere den enkeltes gane for mye uten at man ender opp som snobb eller bedreviter. Det er trist, men det er altså fullt lovlig her til lands å være 40 og fortsatt pille paprikaen av frossenpizzaen. (En slags barnslig kresenhet som henger sammen med at man ikke ønsker å utfordre sine egne sanser i motsetning til den kvalitetsbevisste «voksne» kresenheten). Men hvem likte vel kaffe, rødvin eller oliven første gang de smakte det? Ikke at det er livsnødvendig å måtte like det, men det er med smak som med de fleste andre ting i livet: man må ut av komfortsonen for å kunne utvikle seg. Krevende smaker må læres, på lik linje med å lære et nytt språk eller å kjøre bil. De som tør å strekke seg litt utenfor taco og pølser utvider smaksløkene og kan dermed få en stor opplevelse ut av et måltid, noen ganger til og med et minne for livet. Jeg husker for eksempel fortsatt den første gangen jeg fikk smake en ekte italiensk Tiramisu. Eller den gleden det ga da jeg først begynte å oppdage kvalitetene ved god vin. Det er lett å skjele til Frankrike når det er snakk om smak og kva- litet. I Frankrike er smak en prinsipiell sak mer enn privat synseri. Det er franskmannen, og gastronomiens far, forfatteren av Smakens Fysiologi, Brillat-Savarin, som er opphavsmannen til sitatet: «Si meg hva du spiser og jeg skal si deg hvem du er». Smak blir sett på som et dannelsesprodukt. Konsekvensen er at kvalitet ikke oppfattes som en konstant egenskap på en ting, men noe man må lære å oppdage. På den måten blir smaksutvikling en jakt på den gode kvalitet. Sånt blir det bra produkter av. Det er ikke tilfeldig at Frankrikes matkultur har fått plass på UNESCOs verdensarvliste. Heldigvis er det flere og flere nordmenn som får øyne opp for kvalitetsjakt og kunsten å være kresen. Men vi er milevis bak franskmenns lidenskapelige forhold til mat og det gode måltid.
Mat vurderes av de fleste nordmenn fortsatt ut ifra pris: Jo billigere, jo bedre. Det virker som det er helt greit å svi av penger på bil, båt og hytte, men å bruke fem hundre kroner på en god vin eller et fint stykke kjøtt er liksom uaktuelt. Mat og vin oppfattes ikke som en glede som varer, noe man kan spare på. Men, er ikke minnene fra et godt måltid noe av det mest varige som finnes...? Oscar Wilde skal få siste ord: «Min smak er såre enkel: Jeg er alltid tilfreds med det beste».