Nei takk til billig buss
Nå er de i gang igjen, med bussbilletter til ti kroner. I forkant av neste års bygging av Grenlands svar på den forhatte Berlin-muren skal vi stakkars bilister fristes til å ta bussen og la privatbilen stå. Men vil vi egentlig det?
Ikke jeg, i alle fall. Jeg synes det er mye mer behagelig å gå ut i garasjen, sette meg inn i de deilige skinnsetene i den oppvarmede kupeen i min premiumbil av germansk herkomst (ære være Webasto dieselvarmer, forresten), trykke på fjernkontrollen til garasjeporten, starte den nydelige treliters rekkeseksermotoren og kjøre de to milene som avsluttes nede i parkeringskjelleren på min arbeidsplass. Bussen kan selvsagt ikke konkurrere med dette. Bussen i nnebærer for meg en gåtur til bussholdeplassen, noe som kan være en prøvelse i norsk klima. Så skal man vente på bussen, kanskje i mange kuldegrader. Når bussen kommer, skal man helst finne et sted å sitte. Ikke sikkert det er så enkelt, med skoleungdom som legger beslag på to seter – ett til seg selv og ett til skolesekken – unnskyld, Michael Kors-veska med Mac’en. Så skal man kanskje bytte buss underveis, det kan innebære nye minutter med venting. Ikke alltid bussen tar korteste vei mellom A og B heller, man kan bli meget lokalkjent av å sitte og kikke ut gjennom bussvinduet. Endelig – etter dobbelt så lang tid som vanlig og etter en ny gåtur fra bussholdeplassen kommer man frem til arbeidsplassen. Så er det åtte timer på jobben og hele prosessen i omvendt rekkefølge på ettermiddagen. Nei takk til buss – for meg er det personbilen som gjelder. I min premiumbil med nypris på 800.000 kroner nyter jeg komforten mens jeg lytter til mitt favorittradioprogram. Gjennom vinduene kan jeg se ut på dem som står på holdeplassene og venter på bussen. Skoleungdom, pensjonister og andre som ikke er så heldige at de disponerer privatbil. Av tungt beskattede inntekter har jeg betalt for denne bilen, i tillegg til de tusenvis av kroner jeg hvert år betaler i drivstoffavgifter og årsavgift. Det skulle da bare mangle at jeg ikke skal få lov til å bruke bilen slik jeg vil, hvor jeg vil, når jeg vil. Her skal ingen komme og si at jeg skal la bilen stå og ta bussen i stedet. Vi må redde miljøet, sier de. Den jobben kan andre ta seg av. Jeg gjør som de fleste innbyggere – inkludert politikere og samfunnstopper – både her i Siljan og ellers i Grenland gjør, tar bilen – alltid, overalt, uansett. At en del mennesker i politisk korrekt ånd snakker varmt om bussen, er en annen sak. Og forresten – når bomringen kommer i 2016, skal jeg suse forbi antennepunktene gratis – i elbil. Smilende fra øre til øre, vel vitende om at de nye veistubbene er det andre som betaler.