Universitet eller profesjonsfabrikk?

Høgskolen i Sørøst-Norge (Høgskolen i Sørøst-Norge) vil se dagens lys fra 1. januar 2016. Torsdag 17. desember skal det besluttes hvilken fakultetsstruktur den skal få.

Uansett hva utfallet blir er det allerede bestemt at den nye institusjonen først og fremst skal vie seg til de såkalte profesjonsutdanningene og primært utdanne økonomer, helsepersonell, lærere og ingeniører. Blant de 88 bachelor- og 44 masterutdanningene er da også de aller fleste nært knyttet til disse fire hovedområdene. I denne målsetningen ligger det en grunnleggende instrumentell, praktisk og samfunnsnyttig tenkning. Det er mye positivt å si om denne tenkningen. Samtidig tar den nye institusjonen mål av seg til å bli universitet innen kort tid. Men så langt er det ingen tegn som tyder på at Høgskolen i Sørøst-Norge, hvor så godt som alle demokratiske fora er fjernet (som et resultat av reformene i hele universitets- og høyskolesektoren de siste årene), har ønske om å ivareta den kritiske, reflekterende og analytiske tradisjonen som universitetene tradisjonelt har forvaltet. Tvert imot: ledelsen ved den nye institusjonen, som ved starten vil ha 36 institutter, har bestemt seg for allerede ved det viktige valget av fakultetsinndeling å plukke ut ett eneste institutt for demontering. Institutt for kultur- og humanistiske fag utgjør, som del av det fakultetet som før 1994 var Telemark distriktshøgskole i Bø, kanskje det mest universitetslike miljøet ved hele Høgskolen i Sørøst-Norge. Med sine 30 ansatte har det med større kraft enn noe annet institutt ikke bare bygget opp det mest produktive forskningsmiljøet ved Høgskolen i Telemark og spilt en nøkkelrolle i oppbyggingen av master- og doktorgraden i kulturstudier; det har også representert en vedvarende kritisk røst internt i høyskolen og i dens forvaltning av sin samfunnsrolle og verdigrunnlag. Ledelsens forslag vil også ytterligere understreke den grunnleggende misforståelsen om at de så- kalte profesjonsstudiene nevnt ovenfor er alene om å produsere samfunnsnyttig arbeidskraft. Humanistiske fag og kulturfag er nemlig ikke bare anvendelige i skoleverket; de benyttes i et bredt spekter av yrker som de såkalte profesjonsfagene nettopp ikke dekker, og gir avgjørende og tverrfaglig tilleggskompetanse i et arbeidsmarked som blir stadig mer fleksibelt og variert. Språkkunnskap og kulturforståelse er fremtidsrettet kompetanse, og det samlede fagmiljøet ved Institutt for kultur- og humanistiske fag har som mål nettopp å videreutvikle denne kunnskapen. Dersom dette miljøet nå splittes, vil det ikke bare sette hele den møysommelig oppbygde pyramiden av humanistiske fag og kulturfag – fra bachelor til doktorgrad – i fare for å forvitre; det vil også ytterligere skape en institusjon som mister kontakten med de grunnleggende verdiene som universitetstradisjonen representerer. Det er vanskelig ikke å tolke dette som et bevisst valg fra ledelsens side, og om det ikke er bevisst, er det bevisstløst. På denne bakgrunn er det å håpe at styrets medlemmer – studenter, faglig og administrativt ansatte, og eksterne samfunnsrepresentanter – kjenner sin besøkelsestid og legger begrensninger på ledelsens strømlinjeforming av institusjonen i retning av en instrumentell produksjonsbedrift, utelukkende styrt av markedets og samfunnets krav til forhåndsdefinerte yrkesfunksjoner. Noen har allerede demonstrert en slik bevissthet: kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen har nettopp annonsert en ny stortingsmelding om humaniora, åpenbart ut fra en erkjennelse av at fagfeltet har en grunnleggende rolle å spille i utviklingen av høyere utdanning og i samfunnet generelt. Da bør ikke Høgskolen i Sørøst-Norge ved aller første korsvei pakke det inn og frata det det kreative spillerommet det er avhengig av.

Peter Fjågesund