Skauen vår

Noen få kommentarer til skogdebatten mellom Thorsen og Kjøhl i Vardens spalter: Det er korrekt når Kjøhl hevder at lageret av karbon i norsk skogsjord er betydelig høyere enn i den til enhver tid stående skogmassen. en dette store lageret er dannet gjennom omtrent titusen år (siden siste istid), mens skogens levende trevirke over bakken er så omtrent 100 år gammelt, i gjennomsnitt. Forutsatt at jordlageret er tre ganger så høyt (iflg. Universitetet på Ås) som karbon i stående masse, så betyr dette at tidseffektiviteten for dannelse av karbon er omtrent 30 ganger så høy over bakken som under.

MNår norsk skogindustri pro- duserer varer, slik Thorsen understreker, som i betydelig grad erstatter fossilt karbon, så er svaret enkelt hva klimaregnskapet angår: det er klart bedre å drive skogen, som i dag, i stedet for å la den råtne som «gammalskau». Den biologiske årsaken til dette er at når trær dør og råtner, så omdannes det aller meste av treets karbon til CO2. Bare en liten andel av treet klarer å unngå denne omdannelsen (respirasjon), hvor CO2 går tilbake til luften – der det kom fra. Og denne resten er det vi altså finner igjen i skogens jordbunn. Når vi slik tar ut tømmer så reduseres naturligvis karbonavsetningen nedover i jorden, men heldigvis blir jo fortsatt hele treets rotsystem tilbake. Som da fortsatt tilfører betydelige karbonmengder til skogsjorden,

til tross for tømmerdriften. I tillegg til dette er det opplagt slik at skogen skal kunne tilby også andre kvaliteter enn bare et bra klimaregnskap. Personlig synes jeg at norsk skog jevnt over er likandes som bruksskau for allmennheten – og bruker den derfor mye på mange vis. Dette både grunnet jevnt god pleie i et trivelig landskap og ikke minst fordi vi har denne særegne allemannsretten vår som gjør oss i stand til å bruke skogen på så mange slags vis. Når vi nå også har fått sving på tiltak for en god del frivillig vern gjennom avtale med skogeierorganisasjonene, så er jeg som bruker vel tilfreds. Uten at jeg eier et tre!

Tom Bøckmann