Jakten på pomeransskall og andre nødvendigheter
Det er snart jul og juleforberedelsene er i full gang i de tusen hjem. Til tross for et realt hopp i CO2-utslippene, som jeg har vært inne på tidligere, vil ethvert hjem med respekt for seg selv ha noe hjemmelaget på bordet. Her i huset går det i hjemmelaget marsipan og konfektkake; panforte heter den på fint. Lørdag ulte jeg til byen med en lang handlelapp hvor tørkede blåbær, pistasienøtter og pomeransskall var noe av det jeg måtte ha. Det var da jeg skjønte at verden ikke var det den en gang var. I Keims gård var det julemarked. Bakeriet har mye rart, så det måtte være stedet. – Jeg tror du kommer til å få problemer, sa Siv. Hun hadde i det minste eksklusiv sjokolade å selge. Jeg durte ned til Asia Mat. Det er butikken med det rare i. De hadde pistasienøtter i mengder. Tørkede frukter også, men pomernasskall var det dårlig med. Men det har de jo på apoteket. Trodde jeg. – Nei, det var før det vet du, sa den hyggelige damen. Hun kunne opplyse om at ikke et eneste apotek i kjeden hadde dette skallet på varelisten. Jeg gir ikke opp så lett, så jeg durte innom de største matbutikkene i fjorden også. Det var der jeg skjønte at den hjemlige konditorkunsten hadde gjennomgått en liten revolusjon. Her var hyller på hyller med sukkerperler og strø i alle regnbuens farger. Man trenger ikke kniv lenger; alt kan kjøpes ferdig opphakket og puttet i porsjonsposer til en kilopris på et par tusen kroner ... Jeg måtte til slutt kaste inn håndkle. Jeg endte opp med en liten eske appelsinskall, antagelig litt søtere enn den bitre sitruskusinen, men det får gå. Siste skrik i salatgrønnsaker er quinoa og galangalrot. Desserter med tamarind er heller ikke uvanlig. Det skulle ikke forundre meg om de har det hos Rema 1000 på Herøya.