Kreftsyke Magne h
– Kjære vene! Der fikk han for en gangs skyld stoppet kjeften min, gitt!
SKIEN Vivi Storruste, tromsøværing i sinn og språk klarer ikke helt å få stokket ordene. Stua og samlingsrommet på Grenland Dyrepensjonat utenfor Skien er fylt med smil og latter, og en liten tåre i øyekroken.
Overtok driften
Dagens lureste smil er det Magne Henne som har. Innehaveren av pensjonatet er hjernen bak opptrinnet.
Han synes nemlig Vivi fortjener en del heder og ære, ettersom hun kom støttende til og hjalp ham da han nylig ble kreftsyk og måtte opereres.
– Hun tok over hele butikken her, mens jeg kunne konsentre- re meg om å bli frisk, sier Magne.
For en sjelden gangs skyld står Vivi målløs ved kjøkkenbenken.
– Himmel og hav! Herregud! Kødder du? Samt et par andre uttrykk med aldersgrense kommer humrende ut fra det blide ansiktet hennes.
Etter å ha fått summet seg forklarer hun hvorfor det ble sånn at akkurat henne overtok driften av Grenland Dyrepensjonat, mens den daglige lederen kom seg til hektene.
Kjente ingen
– Jeg flyttet til Skien for å være i nærheten av datteren min som driver med hest på Toppidrettsgymnaset. I forbindelse med flyttingen fikk jeg en Barcelonatur av bestevenninna mi. Da måtte jeg ha noen til å passe hunden min, men jeg kjente jo ingen her i byen. Så da ble det at jeg plasserte schæferen på dyrepensjonatet hos Magne. Da jeg kom tilbake fra turen ville hunden så vidt bli med meg hjem igjen. Den hadde stortrivdes!
Uvurderlig hjelp
I tida etterpå var hun med Magne i Schäferklubben i Skien, men også på flere besøk i pensjonatet.
– Jeg hadde ingen jobb, så jeg spurte om å få hjelpe til. Da Magne ble syk var det helt naturlig for meg at jeg stilte opp for ham, på samme måte han har stilt opp for meg, sier hun og gir kollegaen sin en god klem.
– Hun har vært til uvurderlig hjelp. Jeg har til sammen hatt over åtte uker på sykehus. Nå er jeg kreftfri, men må nok ta det litt roligere en stund framover. Det minste jeg kunne gjøre var å sørge for at Vivi fikk en julekringle, sier Magne som hadde håpet at Vivi skulle bli akkurat så overrasket som hun ble.
– Jeg trodde det var hjemmesykepleien, som gikk inn døra her i stad, men det var det altså ikke, ler Vivi.
Fredrik Nordahl
– TAKK FOR HJELPA: