Hvem tar vare på sjelen til Snipetorp?
Alarmen går i Skien. Den historiske bydelen Snipetorp skal «moderniseres».
De fleste norske byer og tettsteder er truet av byggeprosjekter som er fremmede i sine uttrykk.
Det hender ofte i et lokalsamfunn at det lanseres prosjekter i en allianse mellom utbyggere og folkevalgte, hvor det lenge før noen berørte aner noe om det, er lagt tunge føringer. På et senere tidspunkt vil den lokale befolkning, hvis de er uenige, bli tvunget til å komme springende etter og improvisere motstand så godt de kan. Som regel er det allerede for sent. For når prosjektene lanseres, har planleggere og utbyggere et umåtelig stort forsprang; de har også investert store penger i en forventning om å få realisert sine drømmer. Eventuelle kritiske krefter befinner seg straks i en situasjon hvor de må improvisere og hele tiden komme halsende etter … hele veien frem til vedtak. Det er noe i vår tids andpustenhet som gjør at vi nærmest ser ned på dem som sinker utviklingen; det skjelles ut som byråkrati. De verste eksempler på vegrende byråkrati er de rene redselshistorier, men i det alminnelige bilde er at en slik motstand, eventuelt treghet, ofte kan vise seg å være til sakens beste. Bydelen Snipetorp har klare, lesbare fellestrekk. Men etter hvert som man beveger seg ned i stedets helt nære egenart, så trengs det presis, lokal kunnskap og engasjement. Vi ser det igjen og igjen, at alliansen mellom stadig omskiftelige kommunestyrer, utbyggingsinteresser og ulike aktører, er der hele tiden og presser imot gjeldende planforutsetninger og reguleringsbestemmelser. Når høringsrundene kommer er det Klar – ferdig … Det er aldri fred å få. Og det er mange som prøver seg. Noen mener at vår tids arkitektur skal vise bygninger som enestående objekter uten hensyn til omgivelser og lokale sammenhenger. Det blir svært krevende å tilføre kvaliteter i stedsutviklingen med slike holdninger. Hvem er fellesskapets aktor i denne tid da alle aktører i byggeprosessene slåss for sine egne interesser? Egentlig ingen! Folk flest har problemer med å motsi språket eller terminologien som arkitekter og utbyggere bruker. Innbyggerne har selv det fulle ansvaret for å ivareta byen sin. Motkrefter burde gå inn i en aktiv rolle med å sette premisser for stedskvaliteter som sikrer at prosjektene tilfører lokalsamfunnene nye kvaliteter. Kommunens politikere har hastverk med å vise at de får til noe. Det gjør det vanskelig å sikre gode nok prosesser som ivaretar stedets særpreg. De folkevalgte må definere de «ekstremkvaliteter» som finnes i Skien. Hva er spillereglene og kodene når man skal stedsutvikle? Noen prinsipielle kjøreregler for hva stedet trenger og tåler, fører til mindre konflikter. Utbyggere definerer hva som er «god økonomi» og kan med det diktere sine premisser. Vi ser eksempler på at utbyggere presenterer fantasifulle glansbilder for å selge inn sine planer, for så å barbere det man har solgt inn, med trang økonomi som begrunnelse.
FELLESTREKK:
Hvis man i nviterer til å bygge ferdig Snipetorp med respekt for historien vil man møte mindre protester og få større forutsigbarhet i investeringene. Kommuneforvaltninger legger ofte frem alt for løse reguleringsbestemmelser eller koder, som oftest kun med definerte volumer og høyder. Plankontoret burde være faglige garantister som viser alternativer med nye bygg som bidrar til å berike og forsterke stedet. Åpne prosesser og tverrfaglighet sikrer reguleringsplaner med bestemmelser slik at man kan oppnå lokale kvaliteter. Arkitekter frykter kanskje å miste sitt gode forhold til utbyggere, politikere og planmyndigheter ved å bry seg? Og, få arkitekter tegner for store bebyggelser. Kanskje noen oppdager prestisjen i å videreutvikle et sted vel så meget som å presse på med et enkeltbygg?
Erling Okkenhaug