I. C. Stridsklev må vernes

Jo mer jeg leser Inger Cecilie Stridsklevs versjoner om krigstidens Norge, desto mer overbevist blir jeg om at denne kvinnen må vernes og hegnes om. or ingen nålevende person greier som ICS på en så enestående, klar og overbevisende måte å få fram kontrastene mellom det skrekkregimet hun forsvarer og det samfunnet hun lever i nå. Uten å frykte så mye som et hår krummet på sitt hode kan hun forfekte og hevde hvilke som helst synspunkter som går på tvers med både myndighetenes og landets forøvrige oppfatning om hva som er rett eller galt.

FHadde ICS prøvd noe lignende i krigsårene 1940/45 hadde hun ikke hatt en fri og uavhengig presse for hånden som i dag, da all fri tale og skrift var kneblet og totalt forbudt den gang. Hadde hun hatt mot og djervhet til å ytre seg i den illegale presse, ville hun fått bøter, straff og fengsel, om hun ble tatt. Kanskje et opphold på Grini, eller sågar sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland, der det kunne vente de grusomste pinsler, tortur og likvidering. Forskjellen mellom da og nå trer glassklart fram takket være ICS besluttsomme og uopphørlige skribentvirksomhet når hun skildrer de nærmest idyliske tilstander som i hennes hode rådet i landet vårt for litt over sytti år siden. I dagens demokratiske Norge, som i fem år lå knust under den nazistiske jernhæl, nyter alle, også ICS, trygghet mot enhver form for brutale og vilkårlige overgrep. Ikke minst mot drap og henrettelser, bare fordi man flagget synspunkter som de herskende nazipøbler ikke tålte. ICS gir et illustrerende eksempel på hva jeg prøver å få fram, når hun i Varden 11. desember presterer å hevde at de to eneste jøder som ble drept av nordmenn, var da to grenseloser tok livet av et jødisk ektepar på flukt mot Sverige. At i hovedsak nordmenn sto bak registrering og arrestasjon av alt de greide å sanke inn av jøder som i et antall av over syv hundre fant døden i tyske gasskamre er tilsynelatende en uvesentlig detalj i hennes historieoppfatning. Hun kan kanskje gi en belæring om hva forskjellen er mellom dem som sørget for at de stakkars menneskene kom i gasskammeret, og på dem som slapp gassbeholderne i hodet på dem. Atter en gang drar hun fram frontkjemperne, som i hennes øyne naturligvis sloss på østfronten for «Norges frihet». Helt patetisk blir det når hun løfter fram Vidkun Quisling som en jødevenn nærmest av messiansk format. I det hele tatt, man kan gjerne lese ICS som en storslagen og underholdende parodi på europeisk, men framfor alt norsk krigshistorie. På sin sære måte har ICS, ufrivillig, ok, gitt støtet til at så mye informasjon er brakt opp i dagen innen alt forsvinner i historiens mørke, at jeg vil bifalle et eventuelt forslag om en minnestøtte over hennes store bidrag innenfor folkeopplysning.

Trond Andersen