Snømenn og snøborger og andre vinteraktiviteter

Jeg kom i skade for å glede meg over våren for noen dager siden. I et lite euforisk øyeblikk begynte jeg å fable om alle fugler, alle blåveis og alle gressgrønne skoger. Ingen tvil, det var helt feil. Når en knapt har tatt fram Sørlandsskuffa mer enn et par ganger i vinter, har selvsagt kong vinter og Vår Herre mer å by på. Iallfall førstnevnte. Blir kanskje litt stygt å skylde på overmakta når det gjelder snø, skjønt en vet jo aldri.

Uansett, vinteren har kommet tilbake. Verden ligner til forveksling et julekort, og hadde det ikke vært for at vi har brukt våre siste kroner på Mammutsalget, hadde vi vel løpt ut og handlet inn gaver i forvirringen. For det var jo ikke sånn før … Vinteren kom sånn cirka i november, og det var mer enn snø nok til alle. Vi trengte ikke løpe inn i portrommet til naboen for å få nok snø til snømenn eller snøborger. Vi rullet gigastore snøballer og satt den oppå hverandre, hentet en gammel hatt på hattehylla, brukte koks til øyne og gulrot til nese. Vi hadde til og med et gammelt skjerf å låne bort, så snømannen ikke skulle fryse. Der sto den å så på oss utenfor vinduet helt til mars en gang, og når han var i ferd med å synke sammen å bli til en stor snøklump, ja da hadde våren kommet. Så enkelt var det før i verden. Problemet nå er at vi mangler snø. Det er ikke lenger hatter å få tak i, og koks er det ingen som vet hva er lenger.

Snøborgene er det heller ingen som lager. Unger som vokser opp i dag har aldri hørt om det. Mens vi i gamle dager var født med ski på beina, har ungene knapt hatt planker under beina før de står til konfirmasjon, og da er det helt andre ting de ønsker seg. Data-spill blant annet. Så kan de sitte på gutte- eller jente-rommet å krige med snømenn i snøborger i stedet. Er det rart verden går av hengslene?