Ett eneste liv...»
lar fikling med musikk eller radio ta oppmerksomheten eller lar seg distrahere av andre i bilen. Harald gjorde ingen av delene, men likevel ble han uoppmerksom i noen få sekunder.
Virker helt surrealistisk
Det var presten som kom med dødsbudskapet 7. mars.
– En av gutta sprang ned for å lukke opp. Han kom opp igjen og sa det var en mann som ville snakke med meg. Da jeg så presten, skjønte jeg med en gang at det var noe veldig alvorlig galt. Siden har det vært brutalt. Og så mye praktisk. Det virker helt sur- realistisk oppi all sorgen.
– Harald hadde fått flyttet arbeidssted i Nettbuss fra Drammen til Kongsberg, hadde akkurat lagt planer for ny musikkinnspilling og vi hadde et kjempegodt familieliv. Vi fire var en tett og god familie med mye kjærlighet. Jeg vet det er noen som trekker forhastede konklusjoner siden det var møte med en lastebil, men framtiden var lys for oss.
– Nå må vi tenke helt nytt rundt framtiden med økonomiske konsekvenser og alt. Harald var forsørger, mens jeg tar peda- gogikk på høgskolen etter master i kunstfag i Rauland. Vi flyttet til Notodden i 2011, forteller Hanne, som er fra Jondalen i Kongsberg. Harald var fra Oslo. De ble bestevenner for 14 år siden, kjærester for 13 år siden og giftet seg for 12 år siden.
Fantastiske venner
Oppi all sorgen ønsker familien å legge sterk vekt på all hjelpen de får fra alle hold i den vanskelige tiden. Det er viktig for dem.
– Venner og kjente har vært fantastiske. Arbeidskameratene til Harald dro i gang en spontan innsamlingsaksjon, og vi har fått veldig god støtte. Det varmer i sorgen. Vi er heldige som har en tett familie og gode venner som er der for oss. Hadde vi sittet alene uten den støtten. Nei, det vil jeg ikke tenke på.
Hanne skulle gjerne visst hva som tok mannens oppmerksomhet de fatale sekundene.
– Det hadde vært godt å vite, men jeg skal ikke bruke livet på å gruble over det. Livet må gå videre for oss.
Knut Heggenes