Triste da’er

Det va to da’er i åre puslingen ikke var BARE gla i, – julaften å 17. mai. Naturlivis gleda’n sæ åsså. Litt i hvert fall. Særli te julaften. For da var’e go mat om kvelden. Så langt pengane rakk. Gjerne bankekjøtt å pepitapudding.

en det va’ke så møe at en kunne ete det en ville. Mora måtte lonse ut maten, som hu sa. For de va mange. Det va mange goe julekaker åsså – hjortetakk, goro, dølær, kokosmakroner å non te. Men sjelden fattimann. De kakene va så dyre. Åffer de blei kalt fattimann når bare de rike hadde råd te å bake’rem, det skjønt’n ikke. Men det va så møe han ikke forsto. Sånt kunn’n naturlivis glede sæ te. Å snakke om det seinære i jula me kammeratane sine. De kunne jo’ke vete om han jugde eller overdreiv aldri så lite. For det gjor’n! Det va verre når’e gjaldt julegavene. Bjørn å Per Asbjørn fikk bestandi mange fine ting. Å de likte å vise’rem bort. Det likt’ikke puslingen. For familien hans hadd’ikke råd te dyre å mange presangær. Det de kunne kjøpe for, va det de hadde spart i Duestiens spareforening i løpe a åre. Å det va’ke møe. Faern va jo arbesledi, å de tilfeldie inntektene han kunne få, va snaue. Å da va d’ikke greitt å legge no te si’es. Julenissen kom aldri te dem. Hadd’ikke tid te besøke fattifolk. Det va så mange pakker å saker å ting te rike folk. Som hadde så lite fra før. Det va sønd på’rem, syns julenissen. – Det va’ke så lenge puslingen trudde på julenissen heller. Å han likt’ikke julbukkær. Særli ikke sånne som hadde stygge masker å ikke bare hadde kledd sæ ut me klæer. En gang sånne julebukkær kom brått på’n, blei’n veldi skremt. Enda han visste’re bare var ungær fra nabolage. Han kunne heller i kke begripe åffer de på harde live sku synge «17. mai er vi så gla’i, moro vi har fra morgen til kveld». For det va jo’ke sant. Det va’ke moro fra morran te kvelden. Ikke for han iallfall. Han hadde for lite pengær te det. For alt som var moro den gangen, kosta pengær. Å gå te byn me 50 øre i lomma som sku vare hele da’n, det va’ke moro. – Å enda var’e mange som ikke hadde det engang. De kunne heller ikke ha’re moro. Det va’ke moro å gå i toge heller. Han følte sæ så dum i barnetoge. På utstilling lissom. Å han va’ke no å stille ut, syns’n. Å så alle de dumme voksne på fortaue da! Som ropte å heia å vifta me flagg. Han skjønt’ikke å det sku væ godt for. Alle va stivpønta. Me fine klæer.

Åffer de blei kalt fattimann når bare de rike hadde råd te å bake’rem, det skjønt’n ikke. Men det va så møe han ikke forsto.

Nesten alle da. For det va mange som ikke hadde råd te fine klæer. Dæffor måtte de holde sæ hjemme. Puslingen visste om mange sånne. Å syns det va gæernt. Det va’ke rekti at non sku væ så fattie at de ikke kunne gå ut.