Den nye null strø-generasjonen

Det kan virke som om folk flest holder seg unna strø på softisen. Det gjelder for så vidt også folk faerrest. Man vil jo ikke havne i samme bås eller båt som pengebevisste millionkonsulenter som skriver smålige reiseregninger til Telemark fylkeskommune. Den helt sanne vitsen om softis med strø er for øvrig blitt så oppbrukt og kjedelig at ganske mange politikere fortsetter å bruke den når de skal vaere morsomme på eget vegne. Det er det som kalles selvironi. En god og fattig trøst når man har kastet noen millioner ut av vinduet. Dessuten kan det dekke over andre pinligheter, som nye videregående skoler med en litt for drøy prislapp.

Her om dagen var jeg på en reportasjereise helt til Brevik. Jeg ventet på at klimaog miljøministeren skulle komme tilbake fra en båttur på fjorden – og slo i hjel tida med å henge på en av byens isbarer. Riktignok var man invitert om bord, men en travel journalist har ikke tid til å legge ut på en lengre båttur ene og alene for å spise lunsj. Dessuten lar man seg ikke bestikke av øvrigheta, noe som denne gangen kom godt med siden man blir sjøsjuk bare av å spise båtis. Så derfor nøt jeg min softis med utsikt til Fisketorget. Jeg fikk fort selskap. Først kom en ordfører fra en nabokommune. Softis uten strø til den karen. Og naermest fra det store intet dukket han opp. Kurt Oddekalv, miljøkrigeren som naermest er hyret inn som en slags leiesoldat i kampen mot deponiet. – Strø? Spurte Oda Sofie bak disken. Kurt’n nektet så det ristet i kjakene. Han ba ikke engang om kvittering og betalte etter det jeg kunne se med knitrende kontanter.

Det var da jeg forsto det: Ingen tar lenger en sjanse. De vil ikke gå i samme felle som First House og andre isspisere det slett ikke er naturlig å sammenligne seg med. Softis er innafor. Strø er for konsulenter.