Husket bybrannen i 1886
I de 43-44 årene jeg var aktiv pressemann har jeg intervjuet en rekke personer, kvinner og menn, som fylte runde år, - 50- 607080- og 90-åringer. Noen var «høyt på strå», de fleste alminnelige hverdagsmennesker. Det var veldig interessant og laererikt på
ør var det en nyhet når noen fylte 100 år. Snart er det 1000 av dem. Jeg hadde bare vaert i presseyrket tre-fire år da jeg møtte 101-åringen hjemme i det vesle huset hans ved Falkumelva på begynnelsen av 1960-tallet. Vi hadde en riktig hyggelig prat om løst og fast. Han husket blant annet bybrannen i 1886. Da var han nettopp kommet til byen. Jeg var en smule skeptisk – jeg må innrømme det – da jeg og fotografen denne høstdagen forsiktig banket på døra hjemme hos den gamle mannen. Han må sikkert vaere skrøpelig, kanskje ligger han til sengs. Og minst av alt ønsker han å snakke med innpåslitne journalister, var tanker som for gjennom hodet mitt. Heldigvis tok jeg skammelig feil. Det ble et hjertelig møte! Da vi steg inn i stua lå han og hvilte, men det spilte ingen rolle. Han slengte skinnfellen til side, satte seg godt til rette – og velkommen skulle vi vaere. – En trenger ikke så store plassen når en blir gammel. Jeg klarer meg godt med denne vesle stua. Her har jeg alt jeg trenger. Radioen står der borte bak den høye stolen. Blomstene trives der borte i vinduskroken. Bilder av mor og far henger her på veggen, og Bibelen har jeg lett tilgjengelig. Når en blir gammel som jeg, sier Ole Kittilsen og trekker på smilebåndet, har en ikke behov for all verdens. Dagene går sin gang. Det hender ikke så mye. Den ene dagen er mest lik den andre. Slik var det ikke før i tida…
BARNA:
dem! Da Ole Kittilsen fylte 100 år ble dagen feiret i lag med familie og naere venner. Jeg har latt meg fortelle at bursdagsbarnet holdt en glimrende tale, spekket med humor og små hverdagslige poenger, slik at de som var til stede, ga seg ende over. –Deter ikke alle forunt å bli så gammel, Kittilsen, ymtet jeg forsiktig frampå. Han snur skråen over i venstre munnvik, og så kom det kontant. – Nei, jeg tenker ikke det er så mange av dem. Hu, det er nesten faelt at en skal måtte leve så lenge. Han ler hjertelig, en sunn og frisk latter. Den lille kledelig grå barten under den store kraftige nesa ler med. – Jeg mista kona allerede i 1936, og siden har jeg vaert temmelig ensom. Heldigvis har helsa - Det var kjerringa som fikk vaert god, og jeg har kunnet ta noen småturer rundt omkring. Jeg liker å komme ut i frisk luft når vaeret er tå’lig bra. Hva jeg gjør? Ingenting. Ikke nå lenger. Går bare og driver, for jeg orker ingenting mer. Jeg gikk av da jeg var 78, og siden har jeg nesten ikke gjort noe, sier han beskjedent. Velinformerte kilder kunne imidlertid fortelle noe annet. Senest for to år siden – da han var 99, rodde han en gammel pram og sanket kvist-kvast i Farelva. Han måtte jo tenke på vinteren! Hogg ved, og var med å sette poteter – og var stadig på farten. Da gubben fylte 95 år var han på skauen og plukket tyttebaer, så det er vel drøyt når han forteller at han for lengst har lagt inn årene… I samtalens løp ymtet jeg forsiktig frampå med at han hadde så mange barn. Ja, en stor barneflokk. Da skogglo den gamle, og så kom det kjapt: – Det var kjerringa det, og ikke jeg! Nåja, det er riktig, for såvidt. Vi hadde 10 barn, hvorav åtte lever. Men det er kjerringa som fikk dem altså, skriv endelig det! Ole Kittilsen kom fra Telemarken – naermere bestemt fra Nes i Sauherad. – Tretten og et halvt år gammel ble jeg sendt til Bitudalen for å gjete. Da hadde jeg en stor buskap – 70 storfe, 400 sauer og flere gamper. Da gjette jeg hele sommeren – i lag med to damer. Så kom jeg til byen hvor jeg begynte som fjøsgutt på Klosteret hos Cappelen. Så var jeg skredder en tid, men jeg kunne ikke fordra å sitte med beina på bordet hele dagen. Etter en snartripp hjemme hos foreldrene, dro jeg til byen og hjalp en gårdbruker i Gjerpen i flere år. Her arbeidet jeg for 200 kroner året. Det var mange penger i den
BYBRANNEN:
tida. Kost og losji hadde jeg på toppen. Folk var ikke så stornøyde den gang. Ofte var det vanskelig å få endene til å møtes, men ved felles anstrengelser gikk det. –Duliker å høre på radio? –Ja,er det noe jeg liker, setter jeg den på. Men jeg merker at jeg begynner å bli gammel. Jeg hører ikke på det ene øret, og ser ikke på det ene øyet, men det er vel ikke annet å vente når en er 101. Skal jeg en tur ut, må jeg alltid ha stokken med. Jeg var nygjerrig og spurte hva han helst hørte på i radioen. – Best liker jeg å høre på predikantene, kom det kjapt. Ole Kitttilsen har vaert velsignet med god helse opp gjennom åra. Han har aldri vaert syk, men han har vaert utsatt for arbeidsulykke. – En gang mens jeg arbeidet på Myra Tresliperi, falt jeg og slo meg i hodet. Arbeidskameratene fikk i hui og hast kjørt meg til sjukehuset, men da var jeg omtrent dau som ei sild. Jeg var sjuk fra november til sist i mars, og så dårlig var jeg at jeg ikke kjente igjen barna mine på hele den tida. Jeg har vaert operert for gallesten på mine gamle dager, men i dag er kroppen helt frisk og fin. Så jeg har vaert heldig, og takk for det! – Lenge siden du har vaert i byen, spurte jeg forsiktig. Som kom jeg i hu at det er en 101 år gammel mann jeg snakker med. Men svaret kom kjapt: – Så faelt lenge siden er det ikke. Så gammel som jeg er, flyr en ikke til byen så ofte. Om det var i fjor? Nei, da hadde jeg stua full av nysgjerrige mennesker…
VEDSANKING:
vinteren... Så satte han plutselig i en frisk, rungende og skøyeraktig latter, slår seg for brystet og klapper meg vennlig på skulderen. Hånden skjelver ørlite grann, men så skal en huske på at han er en meget, meget gammel mann. I den tiden vi her snakker om, altså i begynnelsen av 1960-årene, var det slett ikke vanlig å bli så gammel. Folk sto i tjenesten til de var 70 år, og mange var da så slitne at de simpelthen ikke orket noe saerlig mer. At den stadig økende levealderen henger sammen med kunnskap og opplysning, er nok sikkert. En gradvis sunnere livsstil, ikke minst i form av mindre røyking og bedre kosthold, spiller utvilsomt en viktig rolle. Dette, kombinert med store medisinske framskritt og behandling av tidligere dødelige sykdommer, har gjort at forventet levealder jevnt og trutt er blitt jekket opp. – Det er vel litt artig å bli så gammel, spurte jeg ganske forsiktig. –Ogdet e’kke noe stas. Jeg føler jeg er til heft. En trenger hjelp til den minste ting. Heldigvis kan jeg kle på meg buksa selv. Skjegget raker jeg et par ganger i uka, så det er godt bare det. Ole Kittilsen har levd i mange, mange år som ikke har eksistert for oss. Mye har skjedd i de årene han vokste opp og var yrkesaktiv. En del kan han huske den dag i dag. Bybrannen i august 1886 husker han godt. Han hadde akkurat kommet til byen da. Ryktene kunne fortelle at en svensk dreiersvenn, Samuel Lindblom – som visstnok var glad i «sterke saker», kort tid i forveien var blitt observert av et ektepar ute på gaten «god i farta» denne skjebnesvangre august-kvelden. Denne Lindblom hadde leid et verkstedrom i fløybygningen til snekker Peder Andersens gård i Kverndalsgata – den såkalte Blommegården. Han hadde visstnok satt seg på sengekanten, tent snadda, falt i søvn – og ikke lenge etter var det full fyr i bygningen. Og ilden spredte seg som ild i tørt gress. Brannfolka kjempet en heroisk kamp, men de var maktesløse. – Så vidt jeg husker strøk det med 240 gårder, og skadens størrelse ble anslått til over 4 millioner kroner. Og det var styggelig mye penger den gang. Det var faele greier, skjønner du. Mens vi sitter og prater, kommer oldebarnet hans inn i stua, og den gamle mannen smiler bredt. - Det er Åse, det er jenta mi det. Hun er så snill og grei bestandig. Synger for meg gjør hun rett som det er. Jeg liker sang. Ikke hver dag, men nesten, kommer hun inn til meg, smiler og ler, traller og synger. Og det setter jeg stor pris på, kan du skjønne. Aldersforskjellen er stor, men vi forstår hverandre. Ja, vi er gode venner, ikke sant, Åse? Den lille nikker, den gamle smiler. Hyggelig å prate med den fine, gamle mannen. Hyggelig fordi han tross sin høye alder, har et ungt sinn. Møtet med 101-åringen glemmer jeg ikke, selv om det er lenge, lenge, lenge siden det møtet fant sted…. Arne R. Grøsfjeld