Mer skade enn gavn
Den nybakte moren kom naermest gråtende inn på kontoret med det nyfødte vidunderet i bagen.
Den nybakte moren kom naermest gråtende inn på kontoret med det nyfødte vidunderet i bagen. Den flotte ungen var vel en uke gammel. Stolt og uendelig glad hadde den lille familien fått et rutinebesøk av helsesøster for å sjekke at alt var bra med mor og barn. Svangerskap og fødsel hadde gått veldig greit denne gangen. Foreldrene hadde ett barn fra tidligere og hadde i starten slitt alvorlig med å få nok naering i den førstefødte. Denne gangen følte de seg tryggere, og den nyfødte svelget unna nok melk, var velskapt, fredelig, trygg, sov godt og var åpenbart fornøyd med det nye livet. Men nei! Helsesøster hadde lagt øyebrynene i bekymrede folder etter at hun hadde veid barnet. Barnet veide 100 gram for lite! Akk og ve, her måtte vekta kontrolleres, barnet måtte vekkes etter tre timers søvn for å få nok mat. Dette var skumle greier.. Mor gråter, fortviler og hadde mistet troen på egen vurderingsevne og melkeproduksjon. Var ikke melka god nok? Når fagfolk mistenker at noe er galt, må det jo stemme? Men både mor og barn hadde det utmerket inntil helsearbeideren kom.. All medisinsk aktivitet er forbundet med mulig skade. Også forebyggende helsearbeid. Faktisk er forebyggende helsearbeid spesielt utsatt for å kunne medføre skade fordi personene man henvender seg til, som regel er friske i utgangspunktet. Når folk kommer til helsetjenesten med en bekymring eller plage, plikter helsearbeideren, det vaere seg lege eller annet helsepersonell, å gjøre så godt han eller hun kan. Man stiller opp med kunnskap og erfaring på vegne av en medisinsk tradisjon og kultur, og sier implisitt til pasienten: jeg kan ikke love annet enn å gjøre så godt jeg kan med å utrede og eventuelt lindre eller behandle. Men når representanter for helsetjenesten (lege, helsesøster eller andre) oppsøker friske med budskapet: La meg undersøke og hjelpe deg, så går det bedre, og du holder deg frisk lengre. Ja, da skal vår kunnskap om dette vaere saerdeles god for ikke å skade de friske. Slik har legeeden vaert fra Hippokrates’ tid: Du skal først og fremst ikke skade. Dessverre er det ikke alltid slik. Det er svaert lett å plante en aldeles unødvendig bekymring når man oppsøker friske og foretar en eller annen måling. Hvor sikker kan man vaere på at det er uttrykk for noe galt dersom målingen avviker noe fra det som oppfattes som «normalt»? Kan det like gjerne vaere uttrykk for naturens normale variasjon? Er 100 gram lavere vekt enn en forventet gjennomsnittsverdi uttrykk for sykdom eller for normal variasjon? Helsearbeideren kan ikke vite dette sikkert på et så tidlig tidspunkt. Han eller hun vil dermed høyst sannsynlig overføre egen usikkerhet til den friske. Dermed er skaden skjedd. En slik usikkerhet påført av helsearbeideren kan lett bli kimen til nye bekymringer og stadig nye kontakter med den samme helsetjenesten. Dermed kan vi ha det gående. Troen på at vi er friske er en viktig såkalt prediktor for fortsatt god helse. De som tror de blir syke, blir lettere syke. De som tror de er friske, holder seg lettere friske. Det finnes mange eksempler på slike unødvendige bekymringer plantet av helsetjenesten. Rutinemessige helsekontroller av friske har generelt ikke vist å gi bedre helse. Såkalt villscreening av ulike risikofaktorer for fremtidig sykdom, skaper mye unødvendig bekymring. Rutinemessig veiing av småbarn er en form for screening av friske som mye annet på helsestasjonen. Screening vil alltid kunne skade friske fordi det bare unntaksvis finnes noen skarp grense mellom hvilke funn som representerer sykdom og hvilke som egentlig er uttrykk for naturens variasjon. Noen ganger kan screening gavne. Og noen ganger kan screening gavne mer enn det skader. Helsestasjonene er viktige institusjoner for forebyggende helsearbeid. De er skapt for å hjelpe barn til en best mulig start i livet. Kanskje er det aller viktigste vi kan gjøre for barn, nettopp å sørge for at de vokser opp naer ansvarlige og trygge voksne. Det er viktig at helsesøstre hjelper dem som virkelig trenger hjelp. Derfor er debatten om mulige skadevirkninger av innsatsen viktig også her.