Israel er ikke problemet

I Varden den 30. mai d.å. har Gro Wernø et innlegg under overskriften: «Palestina en uke i april». Her tar hun meget prisverdig opp situasjonen, den vanskelige hverdagen, for palestinaaraberne.

Jeg mener imidlertid at hun legger skylden for alle problemene som de opplever på feil part. Israel er ikke problemet, men derimot lederskapet i de palestina-arabiske områdene og hele den arabiske verden. Gro Wernø bruker ordet «okkupasjon» i innlegget sitt. Da må jeg spørre: Fra hvem har Israel okkupert områder? Etter Uavhenighetskrigen i 1948-49 okkuperte Egypt Gazastripen, Syria okkuperte Golanhøydene og Jordan okkuperte Judea-Samaria, det såkalte Vestbredden. Alt dette var områder som palestinaaraberne hadde fått tildelt etter Generalforsamlingens vedtak i FN, resolusjon 181. Disse områdene var okkupert fram til Seksdagerskrigen i 1967. Før det var det aldri snakk om okkupasjon av «palestinerne.» De ville ikke engang la seg kalle «palestinere», kunne bli forvekslet med palestina-jøder. Det jødiske naerveret i Israel går uavbrutt 3.000 år tilbake. Om vi går tilbake til da Jesus levde, husker vi at Jødeland var okkupert av romerne. I år 313 kom det under byzantinsk styre (fremdeles romersk). I år 614 kom de under perserne. På 600-tallet spredte det arabisk-islamske imperium seg utover hele midtøsten, og Israel ble fjernstyrt av forskjellige arabiske dynastier fra år 636. Iår1099 kom korsfarerne. De ble i sin tur besiret av Salah-eDin av Damaskus i år 1291. Fram til år 1516 var området under kontroll av Mamelukksultanet. Fra år 1516 til år 1917 var det Det Ottomanske Imperium, sentralregjering fra Tyrkia, som satt med makten. Under første verdenskrig erobret Storbritania området og kom med «Balfour-erklaeringen» som gikk ut på opprettelsen av et jødisk nasjonalhjem i Palestina. Palestinaarabisk nervaer har det derfor ikke vaert siden år 636 i Palestina, eller Israel som jeg kaller landet. Hun hevder at bosettingene er i strid med Folkeretten, at de er etablert på okkupert land. Jeg vil tvert imot hevde at Israel oppfyller Folkeretten. Folkeforbundets Palestinamandat av 24. juli 1922 slår fast jødenes rett til å bosette seg «i hele landet mellom Jordan-elven og Middelhavet». I artikkel 6 står det: «Administrasjonen for Palestina, idet den sikrer at rettighetene og stillingen til andre deler av befolkningen ikke settes til side, skal lette jødisk innvandring... og skal oppmuntre...til tett bosetting av jøder i landet,...» osv. I artikkel 5 står det også at ingen del av det pales- tinske territoriet kan overdras eller leies bort, eller på annen måte settes under kontroll av en annen statsmakt. Dette gjelder hele det palestinske området som vil si dagens Israel innkludet Judea og Samaria (Vestbredden), og Gaza. Palestinamandatet er bindene folkerett og gjelder fremdeles. Ingen myndighet eller organ kan endre dette, noe også FN-pakten, art. 80 slår fast, «rettigheter som stater og folk tidligere er tilkjent i medhold av eksisterende folkerettslige avtaler, ikke endres av FN- paktens bestemmelser.». Muligens tenker du på FN resolusjon 181 fra 1947 som foreslo å dele området i en arabisk og en jødisk del. Dette var et kun et forslag som jødene likevel godtok, mens araberne avviste det og startet krigen i mai 1948.

Om så Israel kun hadde suverenitet over byen Tel Aviv, ville det ikke vaere nok for araberne. Problemet for dem er at Israel overhodet eksisterer.

Jeg har også veldig vondt av palestina-araberne. De blir «brukt» av sine arabiske brødere i kampen mot Israel og jødene. Om så Israel kun hadde suverenitet over byen Tel Aviv, ville det ikke vaere nok for araberne. Problemet for dem er at Israel overhodet eksisterer. Jeg mener at vi i «Vesten» må begynne å ta araberne på alvor og høre på hva de sier. F. eks. Khartoum-resolusjonen fra 1967: «Nei til fred med Israel, nei til anerkjennelse av Israel, nei til forhandlinger med Israel». Ikke mye er endret siden da.