– Har ikke hørt maken
Tristan HafredalMelby er 11 år, blind og et stortalent på gitar.
SKIEN – Jeg har ikke hørt maken, og det har heller ikke Pål Jensen, og han har holdt på mye lengre enn meg, slår musikklaerer Laila Ween fast. Hun har sjette klasse ved Skaugen kristelige skole i musikk, og i den klassen går Tristan Hafredal-Melby.
Absolutt gehør
– Tristan har absolutt gehør. Han er rett og slett helt rå. Jeg spiller en sang en gang på piano, synger akkordene og da kan han den. Spiller jeg feil, kan han rette på meg. Tristan vil at ting skal vaere riktig og han sier meget høflig ifra. Når vi synger i klassen kan han påpeke at vi er kommet inn i en annen toneart en den vi startet i. Og la meg påpeke: han sier ifra uten å vaere frekk på noen måte. Tristan har opptrådt sammen med andre tidligere, men aldri hatt sin egen konsert før nå, forklarer musikklaerer Laila Ween.
Laert fra bunnen av
Tristan og gitarlaerer Pål Jensen er klare og på plass da 130 elever slippes inn i gymsalen. «Hei Tristan» roper de som setter seg på første benk, og Tristan svarer hei og navngir vedkommende. Han kjenner igjen stemmene.
– Vi må jo laere fra bunn av, sier Pål Jensen til Varden om repertoaret de to har satt sammen. De starter med Elvis Presley, «All Right, Mama» og Tristan planker Scotty Moore sin solo fra 1956.
Trampeklapp
Deretter Eric Clapton’s «Tears in heaven». Så en Chet Atkins-instrumental, melodien Øystein Sunde laget «Skal det vaere noe mer før vi stenger» til. Tristan ER Sunde og høster trampeklapp. Så synger han «Fire melk og Dagbla’ fra i går», som om han var en ung Sunde-kloning. Så selvkomponert på ukulele og et potpurri på banjo. Mer trampeklapp. I salen har elevene leet ubevisst på beina i lang tid allerede.
Vil bli gitarist
– Ja, jeg merket det. Og trampeklappen, sier Tristan etterpå. Aha, tenker journalisten, det var derfor han smilte underveis.
– Jeg øver hver dag, og går i laere hos Pål Jensen hver tirsdag. Jeg vil bli gitarist. Bestemor sier det er noe jeg kan leve av, siden jeg ikke kan se, sier Tristan. Da han fattet interesse for gitaren, laerte han alt det en av mennene til en laerer kunne, på et år. Da sjekket bestemor ut neste steg, og det ble Pål Jensen.
– Jeg har egentlig gitt meg, men gir noen privattimer. Tristan vil jeg gjerne følge opp, han er et utrolig talent, jeg har ikke sett maken, sier Pål Jensen.
– Veldig moro. Jeg skal spille en sang under sommeravslutningen også, «Idas sommersang», sammen med musikklaereren min, avslutter en litt trøtt Tristan. De sov nemlig i gapahuk i natt og da våknet han kl. 05. Og enda gikk fingrene som en ekte Øystein Sunde. Imponerende.